Hektisk når Blodbussen står utenfor Oslo sentralstasjon. Bussen kan tappe blod fra fem personer samtidig. Foto: André Kjernsli

Blodbussen reiser rundt i byen og tapper folks årer

Dørstokkmila er nok for mange årsaken til at de aldri blir blodgivere. Men i 11 år har Blodbussen daglig reist rundt i Oslo slik at det skal bli enklere for folk å gi blod.

Publisert

Blodgiving er et flott og viktig bidrag til Norges helsevesen, du kan redde et liv, og på toppen av det er det veldig hyggelig, mener mange blodgivere. Når VårtOslo kommer på besøk er Blodbussen på plass på sjøsiden av Oslo sentralstasjon.

— Det finnes ikke en typisk blodgiver, men man kan si at det er en svak overvekt av kvinner, sier Svenn Olsen (35).

Slik blir du blodgiver

Ble blodgiver på egen arbeidsplass

Han er sykepleier og driftssjef på Blodbussen. For mange er det en lang prosess å bli blodgiver, de ser kanskje bussen noen ganger, de snakker med kolleger som allerede gir blod, eller de har en kreftsyk tante som får blodoverføring.

Driftssjef og sykepleier Svenn Olsen tar en prat med Per Christian Hoel, som tapper blod. Foto: André Kjernsli

— Selv syklet jeg forbi bussen på vei til jobb i to år. Og som sykepleier ga jeg blodtransfusjon til syke pasienter, og syklet hjem igjen forbi Blodbussen. Blodgiver ble jeg ikke før jeg selv begynte å jobbe på Blodbussen i 2012, sier Svenn Olsen med et skjevt smil.

En av dem som gir blod under VårtOslos besøk er Irene Thomassen.

— Dette er min 28. blodtapping, sier hun.

— De siste tre årene har jeg tappet i Blodbussen, det passer fint i forhold til jobbsituasjonen. Det er viktig at arbeidsgivere legger til rette for dette, sier Thomassen.

— Godt å vite at man redder liv

— Jeg har selv nære familiemedlemmer som har fått store blodoverføringer, da er det ikke mer en rett og rimelig at jeg gjør noen innskudd i blodbanken, sier hun.

— Nær familie har fått blodoverføring i kritiske situasjoner tidligere, så da velger jeg å sette blod inn i banken sier Irene Thomassen. Foto: André Kjernsli

Blodbussen kan tappe blod fra inntil fem givere samtidig. Arealet i bussen er utnyttet maksimalt, og komforten for giverne en like god som på tappestasjonene på et tilfeldig valgt sykehus.

I en av stolene ligger Guro Oterhals og slapper av.

— Jeg begynte ganske tilfeldig å gi blod når jeg var student, sier hun.

— Så skjedde livet og av samme grunn ble det slutt på å gi blod, forteller Guro Oterhals.

Hver fredag er Blodbussen på plass utenfor den gamle Østbanehallen og Oslo sentralstasjon. Resten av uka er den rundt omkring på andre knutepunkter i byen. Foto: André Kjernsli

— Men nå pendler jeg gjennom dette området, så i dag gjør jeg comeback som blodgiver. Det føles godt å bidra. Godt å tenke på at jeg kan være med å redde liv. Planen er nå å gjøre dette til en fast greie, sier hun.

— I Norge har vi omtrent 100.000 blodgivere, det betyr at vi mangler omtrent 30 000. I Oslo har vi 17.000 aktive givere, men har altså plass til flere. Vi får 3-400 nye givere hver måned, men mister også tilsvarende antall givere. Så det totale antallet er relativt stabilt, forklarer Svenn Olsen.

Flere får lov til å bli givere

— Det er åpenbart slik at danskene har dette høyere på agendaen enn vi har her til lands. Flere danske blodgivere kan fortelle at i deres hjemland er det langt høyere andel som gir blod, sier driftssjefen av Blodbussen.

Guro Oterhals gjorde i dag comeback som blodgiver, og dette var hennes første besøk i Blodbussen. Foto: André Kjernsli

— Litt spøkefullt kan man si at når nordmenn blir 18 år skal de ta lappen og drikke øl, mens i Danmark snakker de om å ta lappen og bli blodgivere. Jeg er usikker på hvorfor det er såpass stor forskjell på danskene og oss, sier Olsen.

Etter hvert har også Per Christian Hoel tatt plass i en av de behagelige liggestolene som disponeres av giverne.

— Jeg lider av hemokromatose, den mest arvelige sykdommen som finnes i Norge, sier han.

Tok lastebil-lappen for å kjøre Blodbussen

— Det er en genfeil som gjør at jernlagrene hoper seg opp i blodet, og behandlingsformen er årelating. Jeg har tappet blod i 15 år, men mesteparten av blodet mitt har bare blitt kastet. En liberalisering i lovverket har gjort at jeg de siste 3-4 årene han blitt godkjent som blodgiver, forteller Hoel.

— Det veldig gledelig at blodet mitt nå kan komme andre mennesker til gode, og jeg vil oppfordre alle med samme lidelse til å bli blodgivere, avslutter han.

Marte Lund-Blix er sykepleier på Blodbussen med rykende ferskt førerkort på lastebil. Foto: André Kjernsli

Alle som jobber på Blodbussen er også tilknyttet blodbanken ved universitetet i Oslo. Er du for eksempel bioingeniør eller sykepleier er du kvalifisert til å jobbe her. Noen må i tillegg ha eller ta førerkort på buss. Eller lastebil som Blodbussen er registrert som, for å kjøre bussen rundt til tappestedene.

— Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle ta lastebillappen, sier Marte Lund-Blix (34) og smiler.

— Jeg har vært tilknyttet Blodbussen de siste fire årene, og sitter nå på et rykende ferskt førerkort for lastebil. Det var litt skummelt å kjøre en så stor doning i begynnelsen, men så ble det bare mer og mer gøy. Etter påske skal jeg begynne å kjøre Blodbussen rundt i byen, det ser jeg frem til, forteller Lund-Blix.

Powered by Labrador CMS