Frispark_24
Illustrasjon: Firuz Kutal

Frispark

Ja til en elektrisk hovedstad. Miljøpolitikk virker

Hver bidige dag er det en eller annen person på 65+ som okker seg over elbiler eller byens miljøpolitikk. Jeg er fristet til å be dem dra til helvete.

Dagfinn Nordbø
Dagfinn Nordbø er satiriker, foredragsholder, artist og oslogutt.

FAKTA

Spalten Frispark kommer ut hver fredag. Den blir skrevet av Dagfinn Nordbø og illustrert av Firuz Kutal.

Jeg har bodd over hele denne byen. Som en rastløs nomade har jeg flyttet rundt med mine svulmende bokkasser og endeløse hyllemetere med LP-plater, etter hvert til en smule oppgitthet blant kompiser som jo fikk æren av å bære all denne temmelig tunge stasen opp og ned trapper.

Men med litt finregning fant jeg nettopp ut at jeg aldri har bodd fast så lenge på ett og samme sted som der jeg bor nå. Femten år. Det er rekord. Ved en ren tilfeldighet endte jeg på Skillebekk, en liten enklave klemt mellom Gamle Drammensvei, toglinja og E18. [frispark]

Ett hovedkrav til bosted er for meg at det er fullstendig stille om natta. Det er det her. Det skulle man ikke tro, men med soverom ut mot et lite smug hører jeg ikke så mye som et spurvepip i de små timer.

På dagtid hører jeg akkurat så mye av trikken som jeg skal høre – nemlig at den er der og at jeg bor midt i en by. Den korte tida måkene holder leven på takene, er til å holde ut. Det eneste som har plaget meg en smule er forurensning.

Lufta ble bedre

Å tørke av vinduskarmene med en hvit klut var de første ti årene ikke spesielt oppløftende, med svevestøv fra E18, pluss det rause bidraget fra Color Line, som parkerer doningene sine på Filipstad og marinerer oss i sitt drivstoffs avgasser.

Men så. For fem år siden begynte noe å skje. Lufta ble bedre, i alle fall føles det sånn. Jeg hører ikke til dem som skjeller ut Tesla-eiere i Bærum og Oslo vest. Tettheten av dem (og andre elbiler) har faktisk gjort noe med luftkvaliteten.

Jeg vet hva jeg snakker om: Hver eneste dag sitter jeg nemlig med min ettermiddagskaffe på benken utenfor Baker Hansen, sommer og vinter, i storm og i blest. De siste årene er det blitt mye triveligere. Før var det ubehagelig med all eksosen, men ikke nå. Det er uhyre sjelden jeg kjenner eksosen river i nesa, da er det gjerne på grunn av en diger fossil renholdsbil, men selv de vil jo nå snart skiftes ut til el.

Miljøpolitikk virker

Å sitte og lese de patetiske klagemurene på Facebook er noe jeg prøver å la være så mye som mulig. Hver bidige dag er det en eller annen person på 65+ som okker seg over elbiler eller byens miljøpolitikk.

Jeg er fristet til å be dem dra til helvete, men siden dette er en respektabel publikasjon, nøyer jeg meg med å be dem dra dit pepper´n gror. Miljøpolitikk virker. At det er nytt for mange, og at ekstremt mange (særlig oppe-i-åra-nordmenn) hater alt som er nytt, må vi bare leve med. De folkene der kommer til å dø sure.

Jeg syns til og med de nye el-sparkesyklene er kule. De lager ikke bråk. De er effektive. For folk i min vektklasse (sumo) er det selvsagt fullstendig uaktuelt å bevege seg opp på en sånn en, det ville vært den visse død, i hvert fall knall og fall og skrubbsår i panna etter hundre meter. Men hvis ungdommen heller kjører på dem og frigir et sete til meg og andre gamliser på 13-trikken, er det aldeles utmerket.

Stinkende busser vil være et fjernt minne

Å få sitteplass der etter klokka 15 på en vanlig hverdag er jo nå å anse som et Herrens mirakel. Ruter må muligens vurdere å ansette en hær av armsterke pådyttere a la Tokyo, hvis passasjerveksten på trikk fortsetter i samme takt som nå. De kan kanskje stå med enorme skohorn og dytte inn den siste silda i tønna på Jar-trikken i rushtida.

Det hele handler om å være kreativ. Som de for eksempel var i den hollandske byen som ikke lenger ville ha svære ølbiler kjørende rundt i sin historiske gamleby. Da la bryggeriene rett og slett rør under bakken og inn til skjenkestedene. Bilene forsvant, og folk fikk fremdeles sin øl.

Det er sånn vi må tenke. Om tjue år kommer vi til å le av fossilbiler. Kanskje enda tidligere. Stinkende busser og trailere og larmende tungtransport vil være et fjernt minne. Båtene vil ha landstrøm alle som en. Vi kommer til å bo i en helt elektrisk by, med ren luft, og endelig med en riktig prioritering av de som fortjener å bli prioritert i en by: Menneskene.

Kall meg gjerne naiv, men dette er faktisk virkeligheten, den eneste mulige.

Jeg gleder meg.

Sjekk også ut tidligere utgaver av Frispark.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer