Så å si daglig snakker jeg med folk. Noen kjenner jeg fra
før, andre er det første gang jeg snakker med. Jeg ser du mener noe om…., sier
jeg. Det er spennende. Kan du tenke deg å skrive en kronikk om saken?
Jeg vil
så gjerne høre fra de som kjenner saken på kroppen. De alt dette angår…
personlig. Jeg vil høre om erfaringer, om tanker om håp, frykt og ønsker. Jeg
vil ta den store debatten der ute og plassere den inn i menneskene det
angår. Gi dem en stemme. Løfte frem det de har å si. Om sin virkelighet.
Kjenner meg ikke trygg
I disse dager handler den virkeligheten jeg leter etter mye
om PRIDE, og om LBHT+ folk. Jeg kontakter en person jeg føler jeg nesten kjenner, fra
debatter jeg har fulgt før. Han er trans. Vil du skrive, spør jeg. "Jeg tør ikke", er svaret. "Jeg er redd. Jeg orker ikke. Det er farlig for sånne som meg der ute
nå. Jeg kjenner meg ikke trygg".
Så jeg scroller videre. Hvem sier hva? Hvem mener hva? Og
jeg ser den samme frykten uttrykt fra fryktløse mennesker. Profilerte skeive, som jeg vet tilhører våre aller tøffeste, sier det i klartekst: Jeg er
redd. For første gang på mange år er jeg redd.
Er det terroren, spør jeg meg selv. For vi kaller det terror
der jeg vanker. Jeg har ikke en justisministers forbehold om det. Og svaret er
ja, delvis. Terroren ga i alle fall en kraftig påminnelse om at man ikke er
trygg. Selv når man kjenner seg som tryggest. Omringet av venner.
Men det er ikke terroren de snakker om. De forteller om
brente regnbueflagg, trusler mot barnefester og om ungdommer som roper jævla
homo etter en på gata. Og dere snakker om kommentarfelt. Om meldinger som
dukker opp i diverse innbokser. Om hat, hets og trusler.
Jeg er redd… Jeg tør ikke delta i debatten. Jeg orker ikke.
Jeg er sliten. Det er så stygt, så hardt, så vondt der ute.
Terror som dreper
Islamistisk terror. Det var det som skjedde 25.
juni i fjor. Islamistisk terror. Tidligere er det mest høyreekstrem terror som
har drept her i landet.
Og det var også mot det høyreekstreme miljøet PST hadde
rettet sine blikk, før fjorårets PRIDE. Ikke unaturlig kanskje, etter demonstrasjoner fra høyreekstreme med slagord
som «knus homolobbyen», hva nå enn homolobbyen skulle være for noe.
Men denne gangen var det altså ekstreme islamister som sto bak. Eller er de det? Islamister? Ordet indikerer at de skulle ha noe som
helst med islam å gjøre, og jeg kjenner mange muslimer og har vært i mange
moskeér.
Faktisk nok ganger til å skrive en hel lang artikkel serie om akkurat
det, og jeg har aldri funnet noe som helst som minner om holdninger som kan
tillate terror i moskeér. Tvert imot har jeg funnet det fullstendig motsatte. Hele
forbanna tida!
En rørende tale
Men likevel kalles de altså islamister, disse kjeltringene
som snakker om og utfører terror. For meg synes det hele urettferdig overfor
alle de som tilhører islam, men som ikke har noe som helst med terror å gjøre.
Kanskje
vi skulle kalt dem kjeltringer som forsøker å late som om de er muslimer i stedet?
Og så kunne vi gjort det samme med de på den andre siden? Ekstreme kristne som
også truer og sprer edder og galle over PRIDE og LBHT+ folk?
Jeg har skrevet
artikkelserier om kirka også. Og vært på regnbuegudstjeneste i Domkirka. Der
var det forresten en troende, skeiv muslim som holdt en rørende tale den dagen
jeg var der.
Han fortalte om hvor vanskelig det hadde vært å vokse opp som skeiv
i en muslimsk kontekst. Taleren etter ham fortalte en like rørende historie.
Om hvor vondt og vanskelig det hadde vært å vokse opp som homofil i et
konservativt kristent miljø.
Og det var den historien han både ville og ikke turte å
fortelle, denne transmannen som var for sliten og for redd til å stå i en
offentlig debatt akkurat nå.
Ikke stjel historien vår
Ikke bruk skeives historie og frykt til å legitimere ditt
hat mot muslimer, ville han si. Ikke sett sårbare grupper opp mot hverandre for
å legitimere ditt hat. Det finnes skeive som er både muslimer og trans, og det
hjelper ikke noen av oss å bruke vår tragedie til å legitimere din agenda mot
muslimer.
Ikke stjel vår historie, vår sorg og vårt samhold. Vi vet at du med
holdninger som dette ikke egentlig er vår alliert. Du bare bruker oss. Til din
egen agenda. Vi skeive trenger å stå sammen.
Det blåser en så hard vind der ute
om dagen, mot skeive, mot oss transfolk… De truer ungene våre. Regnbuefamiliene
tør ikke lenger feire PRIDE med barna.
Jeg orker ikke belastningen
Og jeg går tilbake til scrollinga. Hvem mener hva? Hvem vil
skrive? Hvem sier noe viktig om byen vår her? Og en idé slår ned i meg. Hva om
jeg spør noen muslimer? En imam kanskje? Hva har de å si om PRIDE, om terror og
om trusler?
Jeg vet at flere muslimske ledere sto sammen med ledere for andre
religioner her i Oslo rett etter terroren i fjor sommer og la ned blomster i
gata der ugjerningen skjedde. Kanskje noen av dem vil skrive? Si noe om sitt
forhold til muslimer og til PRIDE? Jeg kjenner muslimer som har gått i PRIDE-paraden
i mange år nå. De finnes…
De sier ikke at de er redde, ikke direkte. Kun at de ikke orker
belastningen. Hver gang noen forsøker, sier de, så blir man sablet ned og
anklaget fra alle kanter. Det er slitsomt å stå i stormen. Man kan ikke vinne.
Jeg har så mye annet akkurat nå. Jeg vet at det du spør om er viktig, men, jeg… Kan du kanskje spørre en annen? Jeg
kjenner det bedende blikket skjære seg gjennom tastaturet. Jeg orker bare ikke
belastningen akkurat nå, mumles det gjennom Messenger og jeg forstår.
Kulehull og historiene vi ikke får høre
Og jeg vet at også dette vil bli usagt. Selv om det er en
viktig historie. Perspektiver på vår nåtid fra de som befinner seg midt i
stormens øye, men som sjelden tar ordet og forklarer sin virkelighet, slik at
vi andre kan begynne å forstå.
Det blåser en isvind der ute i kommentarfeltene.
Og mottakeren av hets, hat og trusler har ingen måte å vite at du ikke mener
det du sier fra bak tastaturet ditt der ute et sted. De vet ikke at du bare skulle… bruke
din ytringsfrihet bittelitt… De er redde.
For det finnes de som faktisk mener
det du bare sier. Folk som hater nok til å handle. Tidligere i dag drakk jeg
kaffe sammen med ei som var tilstede på Per på Hjørnet da terrorangrepet skjedde i fjor, og jeg husker ennå størrelsen på kulehullene i Al Noor moskéen fra da jeg
besøkte den.
Det er ikke bare ord. Det er handling. Og vi har sett det gang på
gang. Og derfor forstår jeg. Jeg forstår det så alt for godt. Jeg forstår så
alt for godt hvorfor man er redd. Hvorfor man ikke orker. Det er krevende,
skremmende og vondt å stå frem i vårt nåværende ytringsklima. Å orke å ta
debatten.
Hvor mange millioner?
Hvor mange millioner har vi brukt på å beskytte SIAN og
deres ytringsfrihet rundt omkring i Oslos boligmiljø, tenker jeg for meg selv, mens jeg scroller.
Likevel bruker vi
store beløp på å beskytte disse ytringene, som om de lærer oss noe om verdenen
vi lever i, tenker jeg for meg selv. Som om de skaper forståelse, bringer oss
nærmere hverandre… som om budskapet de fremmer er viktig. Vi kan ikke
forhåndssensurere, er omkvedet… Vi må la dem snakke.
Og mens jeg avslutter dagens søk etter debattstemmer. Etter
noen som kan fortelle, lære oss noe. Så spør jeg meg selv hvor millionene til
beskyttelse av ytringsfriheten til de jeg snakker med er?
Millionene til de mange som er
for redde, for slitne til å fortelle. De mange som forhåndssensurerer seg selv
fordi det ikke finnes en hær av krigsutrustede politifolk med hunder og
panserbiler som beskytter dem om de ytrer seg.
De som vet at de vil bli stående igjen
alene … midt i skuddlinjen… når angrepene kommer. De som vet at angrepene kommer! De som er redde. De som er slitne. De som for lengst har blitt stille. De jeg snakker med.
