Jeg skal fortelle deg om et annet Grønland.
Jeg skal fortelle deg om en gang i forrige måned da vi
glemte nøklene og ringte på hos noen naboer i første etasje som vi ikke
kjenner. Han åpnet for oss. Det luktet nylagde falafeler på hans kjøkken.
Vi sto der i heisen og sa: «Det lukter så godt!
Jentene og jeg fikk stukket til oss rykende ferske,
hjemmelagde falafeler i hånden.
«De var kjempegode», sier åtteåringen.
«Nam», sier femåringen.
Vi tar heisen opp i fjerde etasje. Jeg sender ned hvite
sjokoladekuler vi har til overs fra jula i et lite glass med lokk som takk.
Jentene kommer opp med hendene fulle med nye falafeler. To til hver av oss. De
er så varme, så gode og sprø. Det er som min libanesiske venninne fra Beirut – Dima,
har gjenoppstått og gitt meg en liten smak av hennes hjemland.
Elleve år ved krigens slutt
Jeg skal fortelle deg en annen historie om Grønland. Om
blokka mi.
Om Aase som var elleve år da krigen var slutt. Som pleide å
reise jorda rundt før hun ble dårlig til beins. Som pleiet sin egen mor her til
moren tok sine siste drag. Den samme Aase, mor Aase, som har stuen full av
kunst, og kommer ned hit til oss en onsdag, og forteller om hvordan hun ble
sendt til København for å feites opp etter krigen. Om hvordan hun punchet i
banken, og jobbet på akkord. Om hvordan hun fikk halvt julegratiale da hun ble
skilt. Om kjæresten som var hovmester på Hotel Continental i sin tid. De store
øynene til jentene, når de spør: «Men gikk du på skolen da det var krig? Lekte
du i kjelleren? Men hadde dere mat?»
Vi spiser peking-andesuppe med eggenudler, og hun tar frem
posen med Smash, mens de andre naboene har låst seg inn og startet på middagen
hjemme hos oss, med sine unger, før vi kommer hjem. Vi prøver å ta over
stafettpinnen etter henne. Hun som grillet et helt lam i bakgården for å ønske
muhammaderne velkommen.
Batterier og barnevakt
Jeg skal fortelle deg en annen historie om Grønland. Om den
tunisiske naboen som venter på å høre stemmene våre i gangen. Som kommer ut med
to store poser med mini-marshmallows til jentene, som med store øyne takker og
blir ekstatiske i blikket. Den samme naboen kjøper inn halloween-godteri i to
søte små papirposer, og kjæresten hennes går på Joker’n og kjøper batteri til
meg når den komfyrvakten min piper og piper, og jeg ikke aner hva jeg skal
gjøre.
Jeg skal fortelle deg om et annet Grønland, hvor naboen med
hunden sier: «Ring meg da, når du trenger barnevakt!» Jeg klemmer henne, og jeg
ser en solidaritet i hennes erfarne morsøyne. Hennes døtre er for lengst blitt
voksne.
Jeg skal fortelle deg om et annet Grønland. Et Grønland hvor
det blir levert mat på dørene. Hvor vi ser hverandre. Vi vil hverandre vel.
Et Grønland hvor det unge paret som har glemt å låse døra
spør om jeg kan sjekke, og som leverer taxfree-godteri og takkekort på døra med
navnet mitt på, hektet på dørhåndtaket.
Har slåss
Innimellom er barna redde for å møte på narkomane som er
blodige og ikke seg selv, men stort sett ikke. De blir redde av politibiler med
blålys, men ikke nå lenger. Jeg sier mamma har slåss for at de skal komme hit
og passe på oss også om natta.
Jeg skal fortelle deg om den gangen jeg fikk en stor
møbelpakke levert på fortauet, og en tilfeldig somalier sa: «Trenger du hjelp
eller?» Og endte opp med å bære opp hele møbelet rett inn i stua mi, og jeg var
så takknemlig at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.
Eller om den gangen naboene sammen tømte den kommunale
leiligheten her for søppel, og kuttet ned treet som vokste seg vilt inn i
hagen. Vi avsluttet med kjeks og te etterpå.
Regnbueflagg og piano
Eller om da jentene ringte på hos jentene ved siden av her,
som sammen med oss flagger stolt regnbueflagget, og vi låner verktøy til å skru
opp pianoet, og jentene løper inn og ser på deres piano for å se om det ligner
på vårt.
Jeg skal fortelle deg om den gangen den ene gamle naboen vår
fra Hong Kong var på vei inn døra og ga dem hver sin ispinne rett fra isbilen
som sto over gata her. Hun kjøpte til barnebarnet sitt, og våre fikk like godt
sine egne ispinner.
Jeg skal fortelle om den norske naboen vår som egentlig er
fra Asker. Det er han vi ringer på for å låne SUP-brett av til de franske
gjestene våre, med redningsvester og alt, og ja, så har han et lager med hvite
A4-ark, som kommer godt med når det tegnes heftig på ettermiddagene her.
Blomstrende bed
Jeg kunne fortalt deg om da jeg skulle føde, og den ene afghanske
naboen min dukket opp med datteren sin og satt barnevakt til broren min kom og
kunne passe på eldstejenta mi. Eller da nevøen min døde brått, og de
vietnamesiske naboene passet jenta vår, så vi kunne dra og være med familien
mens hun sov.
Jeg kunne fortalt om han norske naboen her, som kom med
bamser til barna mine, og noen buddha-statuer og elefanter som vi kunne få før
han flyttet til Thailand for godt for å pensjonere seg etter et helt liv i
tjeneste for de døde som begravelseskonsulent.
Og jeg ble så rørt at jeg nesten gråt da jeg så den ene
indonesiske naboen her bøye seg ned og plante blomster i bedet, det harde bedet
foran inngangene her. Eller da en av naboene mine, som er blitt en av mine
kjære gode venner, åpnet huset sitt, og lagde avskjedsfest for vår peruanske
nabo, eller vaktmester kan man kanskje også kalle han, da han skulle reise i
lang tid av gårde til Brasil. Til Barcelona.
Menneskene som skaper et sted
Det er alltid, alltid menneskene som skaper et sted. Det er
disse her – disse folkene her som er verdensfolket, som bringer puls og
mangfold til byen vår, som burde bli intervjuet av Aftenposten, Avisa Oslo,
VårtOslo, Oslo Urban Week og Estate Nyheter og figurert på alle podkaster som
er verdt å høre på.
Jeg har ikke en historie. Jeg har hundrevis.
Hvor blir disse historiene av i dagens mediebilde?
Ahhh, Grønland i mitt hjerte. Jeg elsker deg og alle folka
dine. De som lager rytme og rom her, i det som er pulsen av mitt Oslo.
Jeg vil ikke at alle disse hjemmene skal bli lagt ut på Airbnb….
Og ta 1300 kroner natta sånn som den ene naboen her gjør. Jeg vil ikke at
naboene mine skal bli fortrengt av turister. Må vi til slutt demonstrere i
gatene som i Barcelona?
Dette innlegget ble først publisert på kronikkforfatterens Facebook-side.
