– At vi nå ser et lite oppsving i kriminalitet blant ungdom burde ikke overraske. Skal vi peke på dem eller gi dem en hånd?

I en tid der politikere og fagfolk debatterer om Norge er på vei mot «svenske tilstander» eller ikke, sitter det en oversett og marginalisert gruppe ungdommer rundt omkring i Oslos hjem. De lider i stillhet. 

Nok en gang opplever ungdommene at tiltak og beslutninger som direkte påvirker deres liv blir diskutert og vedtatt langt over hodet på dem, av beslutningstakere som har få eller ingen forutsetninger til å sette seg inn i ungdommenes erfaringer og utfordringer. 

I lys av voldsbølgen i Sverige, i Oslo har én bydel knekt koden med å få ungdomskriminaliteten ned: – Inspirerende

Dette skjer uten at de selv har påvirkningskraft, representanter eller talerør i den offentlige debatten. Stereotypiene og generaliseringen sitter løst hos politikere og journalister. 

Politikerne lytter ikke

Mens dette utarter, føler ungdommene seg stadig mer misforstått, underlegne og stigmatisert av samfunnet, med media i spissen. Etter over sju år i osloskolen og ett år som leder ved Agenda X har jeg kunnet gi ungdommene mine svar på de aller fleste spørsmål de har kommet med. 

Men når de spør meg hvorfor politikerne ikke er villige til å lytte til deres historier om deres utfordringer eller hvorfor politikerne ikke er interessert i ungdommenes egne løsninger og forslag til tiltak, kommer jeg til kort. Jeg lurer rett og slett på det samme selv. 

Snakket ikke med ungdommen

I 2017 kom Sylvi Listhaug på besøk til skolen jeg jobbet ved etter en turne i vanskeligstilte områder rundt Stockholm. Først tenkte jeg at dette var både modig og bra, men også på tide. Skuffelsen var derfor stor da jeg innså at hun slettes ikke hadde noen planer om å snakke med ungdommene, kun om dem. 

DEBATT

– Mange av dem har allerede lagt bort drømmene sine. Det er trist og skummelt. Her er hvordan vi kan jobbe mot ungdoms- og gjengkriminaliteten

Agendaen for besøket var ikke dialog, som jeg trodde, det var å dra paralleller mellom norske og svenske ungdommer, og utfordringene hun så i Sverige. Dette er utfordringer som følger av en totalt feilslått sosialpolitikk hos våre naboer i øst. 

Kaster sårbare ungdommer under bussen

Det er ikke første gang en bydel eller et lokalsamfunn blir stigmatisert av en høytstående offentlig person. Eksemplene er dessverre mange. 

Jeg spør meg selv om politikerne som kaster de mest sårbare ungdommene under bussen, vet hvilke konsekvenser dette har for ungdommene og lokalmiljøene som utsettes for slik retorikk? 

Det virker som om politikerne verken har lyst eller evne til å sette seg inn i utfordringene de skaper med en slik tilnærming.

Pygmalion-effekten er et kjent psykologisk fenomen, som kan forklares med at de forventningene en møter andre mennesker med, er med på å gjøre dem til det de er. 

Når samfunnet, inkludert politikere og media, stadig fremmer negative stereotyper om ungdommene i visse områder, kan forventningene bli noe de internaliserer og lever etter.

Solskinnshistoriene gir ikke klikk

Mange av ungdommene som bor i områder med sosioøkonomiske utfordringer lever med risikofaktorer rundt seg hele tiden, alt fra levekårsutfordringer til diskriminerende samfunnsstrukturer. 

Allikevel klarer de aller fleste seg utmerket. De er solskinnshistorier vi ikke hører om fordi de verken gir media klikk eller stemmer i valgene. 

Et fåtall av ungdommene i disse områdene føler seg såpass på utsiden av storsamfunnets fellesskap at de søker alternativer. 

Fellesskapene de finner er ofte ikke hensiktsmessige, verken for ungdommene selv eller samfunnet ellers, noe ungdommene er smertelig klar over når de oppsøker disse. Problemet er bare at behovet for tilhørighet, status og fellesskap er så sterkt. 

Sammen med mistillit til institusjonene, diskriminerende samfunnsstrukturer og stigmatisering, fører det til at alternativet virker mer forlokkende enn ensomhet og ubrukelighet. Dette er et samfunnsansvar, ikke et ansvar som skal legges på unge individer i startfasen at livet.

I snart 20 år har Monika (44) jobbet med ungdom i Groruddalen: – Jeg frykter ikke svenske tilstander

Kriminaliteten er dramatisk redusert

Når politikerne roper varsku om økende kriminalitet i ungdomsmiljøene, er det viktig å dra de store linjene. For tar man et dypdykk i statistikken, viser den at ungdomskriminaliteten er betydelig redusert de siste ti årene. 

Ser en på historiske tall fra de siste 20 årene kan man konstatere at reduksjonen i ungdomskriminaliteten er dramatisk redusert. 

Med andre ord: Er du over 25 og leser dette, er sannsynligheten overveiende for at din vennegjeng begikk flere kriminelle handlinger enn dagens ungdom. 

At vi nå ser et lite oppsving i kriminalitet blant ungdom siden 2021 burde ikke komme som en overraskelse, da de fleste satt innesperret i hjemmet med primærfamilien under pandemien.

Kriminalitet og fattigdom

Statistikk viser til 341 unge aktive kriminelle i Norge. Dette tallet speiler et godt bilde på samfunnet vi lever i, hvor en liten, men betydelig andel av befolkningen lever under belastende forhold med levekårsutfordringer. 

Den beskjedne økningen i kriminalitet blant ungdom de senere årene går hånd i hånd med de økte forskjellene.

Vi må derfor ta vare på disse medborgerne og sette inn forebyggende tiltak for å få dem ut av den vanskelige økonomiske situasjonen de står i. Skal vi sette inn de riktige tiltakene, er det viktig at vi lytter til denne gruppen. 

For det er ungdommene som kjenner utfordringene på kroppen i hverdagen. Ved å lytte til dem kan vi senke risikofaktorene og forebygge en type kriminalitet som går hånd i hånd med fattigdom.