– Sensasjonelle oppslag om ungdomsvold på Oslo øst gjør oss ikke klokere, bare litt reddere

Skal vi få bukt med volden blant ungdom, må vi se på voksensamfunnet. På politikernes prioriteringer.

Lørdag 25. mars ble vi presentert for nok et sensasjonspreget oppslag om voldelige ungdommer på Oslo øst. Denne gangen var det Aftenposten som smurte voldsbruken utover skjermer og avispapir, og vi kunne blant annet se videoer av aggressive ungdommer som sparker og slår løs på hverandre. Noen av ofrene ligger nede, men sparkene fortsetter likevel. Utover lørdagskvelden ble tittelen på nettsaken deres stadig mer brutal, i takt med at deskens dramaturger trappet opp jakten på klikk.

Folk i Oslo øst kjente seg ikke igjen

Aftenpostens forsidesak kom to uker etter at NRK Dagsrevyen hadde kjørt sitt løp og møtt massiv kritikk for det. Unge og voksne i Groruddalen og Søndre Nordstrand fant seg ikke i å bli framstilt som bydeler ute av kontroll, men snakket gjerne om at de har utfordringer og problemer. Samtidig viste de fram en stolthet. Stolthet over å være fra Oslo. Stolthet over mangfoldet. Stolthet over engasjementet som ble mobilisert i nabolag og bydeler.

Når media framstiller Oslo øst og deler av Oslo sør så ensidig negativt, så kan det få den effekten at problemene forsterkes. Unge som bruker vold mot andre unge kan få større status. Hele ungdomsmiljøet kan påvirkes negativt. Det betyr ikke at sannheten skal feies under teppet, sannheten må fram. Men måten det gjøres på, er det viktig å debattere.

Voldsbruken er en fallitterklæring

Når ungdom slår andre mennesker bevisstløse, eller sparker løs mot andre mens de ligger nede, er dette et bilde på at samfunnet har spilt fallitt. Foreldre, ja. Men også politikere, systemene og fellesskapet. Hvorfor har vi ikke fanget dem opp før? Når unge rekrutteres til narkotikamiljøer fra de er pur unge, hvordan kan det skje? I Aftenpostens reportasje ble bakgrunnen til noen av disse ungdommene så vidt berørt. Så vidt. Hovedtyngden av reportasjen spant rundt det lille et politiblikk fanger opp. Og her kommer kjernen i min kritikk: Vi ble rett og slett ikke noe klokere, bare litt reddere.

Unge som ikke har håp, som ikke blir sett, som ikke føler seg som en del av fellesskapet, har alltid skapt trøbbel i samfunnet – uansett farge eller religiøs bakgrunn. I noen av Oslos bydeler er arbeidsledigheten nesten like høy som i Stavanger. I noen av bydelene er hvert tredje barn fra en fattig familie. Og fortsatt fanger vi bare opp en brøkdel av alle barn som utsettes for vold, i egen familie, i vennegjengen og på skolen. Aftenposten har selv brukt mye plass på å belyse problemer som vold og seksuelle overgrep mot barn, og barns levekår, herunder fattigdom. Det skal de ha honnør for.

Høyrepolitikk har ført til utrygg oppvekst

Og samtidig: Nettopp fordi Aftenposten har denne kunnskapen, kunne de ha brukt anledningen til å stille noen grunnleggende spørsmål. Kanskje belyst hvordan mange av disse ungdommene har vokst opp. Brukt litt mer plass på det enn på nærbilder av gjenger som bare får høyere status når videoer av slåsskamper spres.

De kunne ha skrevet om hva vold og omsorgssvikt gjør med barn. Om hvordan grensene flyttes for hva som er normalt, når knivstikking blir en del av hverdagen, som Abby Fahad har fortalt meg fra sin oppvekst i en forsømt kommunal bygård på Hovseter.

Aftenposten kunne ha skrevet om hvordan mangeårig høyrepolitikk, med økende forskjeller, oppsamling av problemer på noen skoler og i store kommunale bygårder kombinert med årlige kutt i bydelsøkonomien, har ført til utrygg oppvekst for utrolig mange barn. Eller de kunne ha skrevet om hvordan det kan ha seg at så mange ungdommer fortsatt omtaler seg selv som «utlendinger» når de er født her, vokst opp her. Hvem gir dem følelsen av ikke å være gode nok for Norge?

Vold og overgrep forplanter seg i generasjoner

Som helse- og sosialbyråd interesserer det meg hva ungdom som bruker vold eller rekrutteres til rusmiljøer i ung alder har erfart og hvilke valg vi må ta for å gjøre samfunnet trygt for alle. Fra forskning vet vi at vold avler vold. Vi vet at sannsynligheten for at noen ender opp som tunge rusavhengige, er over 46 ganger større hvis de har vært utsatt for seksuelle overgrep, enn hvis de ikke har det. Vi vet at samfunn med små forskjeller har mindre kriminalitet fordi tilliten mellom oss er større. Og at fattigdom og dårlige levekår er særlig negativt for barn, fordi hjernen får dårligere vekstvilkår. En god barndom varer livet ut – og i generasjoner. Det gjør ofte en dårlig barndom også.

Professor Berthold Grünfeld visste mye om det. I sin gjennomgang av bakgrunnen til innsatte i norske fengsler fant han ikke «en eneste av de 800 av de verste forbryterne i det lille landet Norge som han hadde vurdert, som hadde det han ville kalle en rimelig, akseptabel barndom!» (fra rapporten «Barn som lever med vold i familien», 2004). Da stiftelsen Forandringsfabrikken oppsøkte ungdomsfengsler for å lære av JustisProffene (unge lovbrytere), kom det fra en av dem: «I min barndom var det lite lys, men mye blålys». En annen sa: «I fengslene blir hjertene våre til stein».

Skal vi få bukt med volden blant ungdom, må vi se på voksensamfunnet. På politikernes prioriteringer. På hvor mye vi egentlig bryr oss, og viser det, fra ungene er små. For legger vi mange av de mest hardbarka unges historier ved siden av hverandre, så ser vi et bilde som kan få de fleste ansvarlige voksne til å rødme. Av skam.