- Jeg trenger ikke ekstra pepperkaker til jul, jeg trenger hjelp til å kunne bygge en fremtid hvor mine barn får det godt

I fjor spiste vi donerte pepperkakerester til langt utpå nyåret. Selv om to av oss har glutenallergi og burde la være.

Men det er ikke pepperkaker jeg trenger. Ikke litt ekstra i julestrømpa heller.

Jeg trenger et gavekort på min nærkafe på Grorud senter slik at jeg en lørdag morgen kan la være å lage frokost til dem, slik jeg alltid gjør, budsjettert, og heller vekke dem og si at de må stå opp.

Å kunne le, som om vi var en helt vanlig familie

At vi skal ta frokosten ute i dag. At de kan få sitte på kafé og velge akkurat det de vil ha og vi kan snakke sammen og le og være en helt vanlig, bekymringsløs familie. Det trenger jeg! Det er avlastning! Det er glede!

Jeg trenger mer også. Aktiviteter. Gratis aktiviteter også for barn som ikke passer inn i A4 formatet. Barn som ikke vil spille fotball, men som vil lære arabisk og thai på fritiden isteden.

I min bydel har vi fritidskortet, men det dekker ikke aktivitetene mitt spekterbarn vil drive på med. Jeg har kjøpt aktiviteter for en formue jeg ikke har fordi hun fortjener og trenger og… må ha! Jeg tryller frem… så mye!

Kultur er forbeholdt de med penger.

Jeg er sliten. Utslitt. Det koster å gi sine barn en god fremtid når man ikke har noe overskudd å gi av. Jeg vil på teater! Jeg vokste opp under kommunismen i Sovjettiden. I Latvia.

Selv bøndene, de på kooperativene fikk besøk av den omreisende operaen. Kultur var for alle. Vi var mennesker. Sånn er det ikke her. Her er kultur, oppbyggende inntrykk, forbeholdt de med penger. Overskudd.

Vi fikk mat også, under sovjettiden. Mat i barnehagen. Mange måltider. Varme måltider. Gratis eller meget billig. Vi slapp å løpe hjem, halende på en utslitt unge, for så å gå på butikken, utslitt og lage middag, utslitt.

Jeg har ikke råd til bussbilletter

DEBATT

– Vi trenger en velferdsstat som stiller opp for de som trenger det mest. I Oslo er dette viktigere enn noen gang

Jeg lurer på hvordan det er for de foreldrene som har bil, jeg? En bil? To biler? Hvor mye tid sparer de? Hver dag? Der jeg tok bussen. Bussbytter tar tid. Der kunne de kjøre direkte til aktiviteter. Kanskje kunne den andre forelderen hente.

To mennesker, med to biler. Tid… Jeg vil ha tid. Nå går jeg. En time og førti minutter bruker jeg på å gå fra Oslo S og hjem til Grorud om jeg ikke stopper på veien. Det er en time og førti minutter å gå til A-hus også. Selv om gps-kartene sier at det tar lengre tid.

Kanskje jeg går raskt? Selv om jeg er sliten? Jeg går mye. Jeg har ikke råd til bussbilletter til meg selv.

Ressurssterk og ressurssvak

Jeg er ressurssterk og ressurssvak. Vet du at jeg er utdannet advokat? Jeg lærte norsk på skolen i Latvia og fikk komme til Norge og gå på folkehøyskole i 1994. Min mor er lege. Hun er 75 nå. Hun praktiserer fremdeles. Men hun kan ikke hjelpe meg.

Min far er ingeniør. Alkoholisert. Min barndom var … Jeg har traumer. Sterke traumer. Og når jeg ser på alt jeg oppnådde. Karakterene mine, på tross av helvetet jeg levde i. Jeg lurer på hva jeg kunne ha oppnådd, hvem jeg hadde vært om jeg bare hadde fått en sjanse? Om ikke traumene var for dype?

De med mest utfordringer led mest, også da

Da sovjettiden tok slutt og alt raste sammen så var det familier som hadde mest utfordringer fra før som led mest. Akkurat slik det er med dyrtid her nå. Det er vi som var fattige fra før som tar den hardeste smellen.

Min familie var en slik familie den gangen også. Det kunne gå månedsvis mellom hver gang min mor fikk lønn og når hun fikk det så tok min far ofte pengene og drakk dem opp. Vi forsøkte å dyrke mat, min søster og jeg, men vi var ikke like flinke som de andre.

Våre poteter ble mindre, færre. Men vi forsøkte. Vi gikk langt. Jobba hardt. Hagene vi kunne så i var langt borte. I ulike retninger. Ofte stjal vi mat også. Kun for å overleve. Og jeg husker at vi låste kjøleskapet inne på soverommet vårt slik at vår far ikke skulle stjele all maten. Da brukte han øks. Slo inn døra.

Norsk Folkehøyskole var fantastisk

Det var en drøm å komme på norsk folkehøyskole. Jeg var 18. De andre elevene klagde på maten og gikk på gatekjøkkenet og kjøpte ting. Jeg har aldri spist så mye som jeg gjorde det året. Fiskepudding i hvitsaus. Det var fantastisk!

Gjennom de første årene i Norge hadde jeg mareritt om at de ville sende meg tilbake. Jeg var livredd. Selv om jeg var student. Gjorde alt riktig. Jeg slappa ikke av før jeg etter mange år fikk norsk pass.

Jeg møtte hets da jeg bad om hjelp

Jeg greide jusstudiene, men jeg har aldri greid å praktisere som advokat. Ikke lenge av gangen i alle fall. Traumene. Fortiden min…. Det blir for mye.

I fjor forsøkte jeg å jobbe 30 %. Det retraumatiserte meg. Og jeg måtte slutte i jobben. Det gikk ikke. Ikke denne gangen heller.

Jeg forteller dette fordi jeg møtte hets da jeg bad om hjelp i en facebookgruppe. Hun er advokat, sa de. Hun trenger ikke hjelp. Hun er en svindler. Og se hva hun ber om…

Jeg har lært å spørre om det jeg trenger

Jeg har lært meg at jeg må spørre om det jeg trenger. Si tydelig fra om mine behov. I fjor fikk jeg en fantastisk gave av en snill mann. Jeg fikk en oppvaskmaskin. Den har gjort en enorm forskjell i mitt liv. I mine barns liv. Jeg er så takknemlig for den.

Og om jeg ikke hadde turt å spørre. Si ifra om mine behov, så hadde det aldri skjedd. Det finnes så mange gode mennesker der ute som både kan og vil hjelpe.

Og jeg ble ikke fattig i år, eller i fjor. Fordi jeg hadde den barndommen jeg hadde. Fikk de traumene jeg har og fordi de gjør at jeg ikke har kunnet ha vanlig arbeid lenge av gangen, selv om jeg egentlig burde ha vært en ressurs, selv om jeg er utdannet advokat, så har jeg vært fattig lenge.

Pluss

Sporveien doblet husleia. Nå må den lille grønnsaksbutikken på Helsfyr ut av lokalene. - Det er veldig trist, sier kundene

Og derfor vet jeg at det jeg trenger ikke er pepperkaker, eller julegodt. Jeg trenger endring! Jeg trenger det som kan løfte oss ut av denne situasjonen en gang for alle.

Trenger en ekstra inntekt

Jeg trenger en periode med 2 inntekter, om man, som meg, oppdrar barn med bare en inntekt, så mangler man allerede der en hel inntekt. Legg så til at jeg kun får AAP, så kan man legge til en halv inntekt i mangel potten også der.

Og da tenker jeg ikke på i forhold til den inntekten jeg hadde hatt dersom jeg hadde kunnet jobbe ut i fra mine kvalifikasjoner altså, nei, det er utopi. Nei, jeg mangler en og en halv inntekt hver eneste måned i forhold til det man trenger for å leve et vanlig liv. Et verdig liv.

Jeg trenger teater. Kultur!

Jeg trenger teater, å kunne ta barna med ut og spise. La dem velge. Både mat og aktiviteter. Et vanlig liv. Det deres klassevenner har. Jeg har 3 barn. Den eldste og den yngste bor fast hos meg. 100%. Begge har spesielle behov.

Og spesielle behov koster penger og krefter. Jeg har lite av begge deler. Du kan møte opp hos Fattighuset og få mat, sier de. Men køen der begynner klokka 3. Jeg må levere i barnehagen klokka åtte. Hente før fem.

Og maten vi trenger må være både gluten og laktosefri. Matposene man får tar ikke slike hensyn. Fattige må være takknemlige for det de får. Selv om maten vil gjøre dem syke.

Jeg trenger strukturelle endringer

Jeg trenger strukturelle endringer, og jeg trenger penger. Det var faktisk ting som var bra, som hjalp mange, under sovjettiden. Særlig det med mat. Hvilken forskjell hadde det ikke utgjort om våre barn også her fikk mat, flere måltider, varmmat, i barnehagen.

Gratis? Om vi kunne gå i kantina på jobben og få middag? Hvor mange timer hadde vi spart, hvor mye stress hadde vi unngått? Hvor mange hadde blitt friskere? Kultur var også nesten gratis. Tenk det. Kultur var for alle! Tilgjengelig og gratis eller veldig billig.

Her er det til og med vanskelig for sånne som meg å kunne benytte meg av det som skal være gratis. Sykehus og slikt. Jeg tilhører A-hus. Ruterkort sone 2. Om jeg hadde tilhørt Ullevål sykehus så hadde det vært enklere.

Jeg har ikke råd til månedskort uansett, men det hadde vært lettere oppnåelig om sykehuset mitt hadde vært i sone en, ikke to. Strukturer. Vanskeliggjørende strukturer.

Jeg ber om penger

Det er derfor jeg ber om penger. Våger å si at det jeg trenger er en ekstra inntekt, den jeg mangler i en måned eller to.

Penger kan kjøpe alt det strukturene ikke gir meg. Penger kan kjøpe aktiviteter til mitt spekterbarn som trenger å få delta i aktiviteter hun liker. De som ikke er på Ammerudklubben, men som finnes privat, om du har penger.

Eller kanskje Ammerudklubben har lyst til å begynne med språkkurs for ungdommer? Det hadde vært en drøm!

Penger kan kjøpe avlastning og tid

Penger kan kjøpe avlastning også. Det tar krefter å oppdra to barn med spesielle behov. Det er mange møter man må delta på. Mye man må ordne opp i. Kompensere for. Passe på. Det koster. Alt det koster krefter og penger jeg ikke har.

Fordi min barndom allerede stjeler så mye krefter, hver eneste dag, selv om den er over. Det er det traumer gjør. Traumer stjeler krefter. Penger kan kompensere for dette. Penger kan kjøpe middag en dag, hushjelp, teaterbilletter, ferie…

Alt det andre tar for gitt når man er to til å dele på alt. Jeg er en. Uten nettverk. Jeg er sliten. Pepperkakerester, selv om jeg er takknemlig for all hjelp jeg kan få, hjelper meg ikke til å bli mindre sliten i hverdagen.

Det hjelper meg ikke til å kunne gi mine barn den fremtiden de fortjener… og trenger.

Strukturendringer og penger gjør det.