– Jeg innser hvor heldige vi er som kan rope «eia Norge» høyt på vår perfekte, uperfekte måte

Jeg er født og vokst opp i Paris og har flyttet til Norge i voksen alder – på grunn av kjærlighet. Snart kommer 17. mai igjen, en veldig spesiell dag for nordmenn. Men den er også på mange måter spesiell for oss utlendinger. Og jeg gleder meg SÅ til det.

Min første leilighet var like ved Solli plass, og jeg husker nøyaktig hvordan en kunne kjenne spenningen i byen fra morgenkvisten av. Jeg husker at jeg observerte, full av beundring, alle menneskene som gikk på gata i vakre antrekk - bestemt og målrettet.

De bar også KIWI-poser “ei krone der og ei krone her”, fulle av øl de ikke skulle dele fordi det koster mye. For å så forklare for alle hvor dyrt og flott sølvet på bunaden var.

• Les også: Tirils «Hjernetåke» er ett av de nye kunstverkene i Ekebergparkens villahage

Hardt slo det meg første gang vennene våre inviterte til champagnefrokost og serverte Prosecco. Den franske snobbete delen av meg besvimte nesten.

– Sorry ass, og grattis med dagen

Jeg husker også at vi så ungdommer danse på toppen av en buss, akkurat som mine algeriske naboer gjør i Paris når Algerie vinner i fotball. Jeg fikk beskjed om at dette ikke gjaldt fotball, men at de snart var ferdig med videregående. Oj, ikke noen tøff eksamenstid her, tenkte jeg.

Utpå dagen fikk jeg vinke til kongen. Det å marsjere med en stor mengde av mennesker mot et slott med sang for å finne kongen, assosieres til noe helt annet i et fransk hode. Det virket helt surrealistisk i dette årtusenet. Kongen virket god og blid, sammen med den fine familien hans. Litt forskjellig stil enn Ludvig XVI.

På kvelden lærte jeg også at det gikk an å tisse i den dyre bunaden mellom to biler foran døra vår midt på Frogner, en kjekk fyr på 25, helt dritings, sa bare «Sorry ass, og grattis med dagen».

– Jeg har blitt ordentlig norsk

Nå bor jeg på Nordstrand, og jeg er fascinert av russetreff og lokalsamfunn, trommer og korps, utallige flagg, is og utepils. I fjor skjønte jeg at entusiasmen min gikk for langt da jeg hjalp min fireåring å samle russekort for å fortelle henne hva det sto på dem.

Mannen og barna er norske. For to år siden fikk jeg selv norsk statsborgerskap etter en krevende prosess. Min første motivasjon gjaldt hovedsakelig å ha samme nasjonalitet som barna hvis det skulle skje noe, men også å få stemmerett til Stortinget etter så mange år i Norge.

Til min egen overraskelse, ble jeg inderlig og sterkt rørt av eposten fra Utlendingsdirektoratet, som fortalte at jeg hadde blitt norsk borger. Det ble plutselig noe helt annen enn et rent administrativt tiltak, og min identitet ble forskjellig og rikere.

Nå kan jeg ikke gå hjem og klage til mannen min om «dere nordmenn som ikke blinker i rundkjøringer» uten at han svarer i et smil «du mener vi nordmenn». Jeg hører av og til meg selv kalle Frankrike for Syden. Jeg har blitt ordentlig norsk.

Jeg innser vi er heldige

Den norske staten gjør helt sikkert ikke alt perfekt, men jeg skulle ønske at Frankrike hadde hatt denne stoltheten og lysten til å feire sitt eget land på nasjonaldagen, En dag for alle som bor i et felles land. En dag hvor vi feirer fortiden og nåtiden, med rare tradisjoner som hallingdans og hvor barn og ungdom kan feire Norge sammen, uavhengig av språket de snakker hjemme.

DEBATT

- Kjære Oslo kommune. I dag har jeg tatt en av mine vanskeligste avgjørelser, jeg har sagt nei til en jobb

På 14. juli i Frankrike er vi stort sett opptatt av om dagen faller på en fredag eller en mandag, for å få langhelg. De gamle ser på militærparade på TV, og presidenten holder en kjedelig tale. Ingen eggløp, ingen sang som «Dans til Dovre faller», ingen Sissel Kyrkjebø på full guffe i hagefesten utpå dagen. Kjedelig.

Så nå jeg heier på min femåring som hopper i en potetsekk under mai-solen, selv om jeg skriker «EIA» i stedet for «heia», for vi franskmenn er helt håpløs på h, og selv om den franske snobbete damen inni meg tenker «å erregud, barna spiser alt for mange pølser» – innser jeg hvor heldig vi er som kan ha to statsborgerskap, som kan rope «heia Norge» høyt og føle oss hjemme her, stolte av å være norske, på vår perfekte, uperfekt måte.

Eia Norge. Og så skåler vi med dårlig prosecco som vi kaller champagne. Gralla med dagen - som jeg lært å si.