- Kjære Oslo kommune. I dag har jeg tatt en av mine vanskeligste avgjørelser, jeg har sagt nei til en jobb

I dag har jeg sagt nei til en jobb jeg trives med, og en jobb sammen som er med en av mine favorittpersoner. Jeg har sagt nei til å ta på meg ekstra avlasting. Ikke på grunn av ugunstig arbeidstid, lang reisevei, eller en tøff og slitsom jobb.

For ja, det er det til tider. Det ER slitsomt, men det er også verdens beste jobb! Jeg jobber med et nydelig lite menneske med mye kjærlighet og omtanke, med sprø påfunn og enorm glede over å få en klem, eller ei hånd å holde i. Den eneste grunnen til å si nei er lønna!

En lønn man ikke kan leve av

Det er ei lønn man ikke kan leve av! Lønna er 123 kr timen! Det er mindre enn hva 17-åringer får for å jobbe på serveringssteder! Jeg er 50 år, og har jobbet hele mitt voksne liv. Jeg har aldri hatt en så dårlig betalt jobb før.

Jeg har jobbet i butikk, som hjemmehjelp, på hotell, restaurant, i barnepark, fritidsklubb, nattevakt og pleier i omsorgsbolig og som lærer. Aldri har jeg hatt den lønna jeg har her.

For 123 kr timen skal jeg : være i beredskap hele døgnet, takle livsfarlige anfalls-situasjoner, medisinering, psykiske påkjenninger, vaske og skifte, støtte og hjelpe når ting er vanskelig, sette grenser og stå i situasjonen når det stormer som verst og så mye, mye mer.

Og så lurer man på hvorfor det er så mange ledige stillinger som avlaster eller støttekontakt? Vel, svaret er enkelt; lønna er svaret, lønna! Hvem gidder vel å utsette seg for så mye, og ikke få betalt for det? Noen gjør det likevel.

Gjorde det for familien

Jeg er en av dem, jeg har helgeavlastning en gang i måneden. Fordi jeg kjenner familien, fordi jeg vet hva det betyr for foreldrene og bror, fordi jeg er veldig glad i dette lille mennesket som kommer med hele seg, og alt det innebærer, hjem til meg hver måned.

Og vi koser oss, med hus, pus og hage. Vi koser oss med hengekøyer, telt og bading. Vi koser oss med film, dans og musikk. Jeg vet at nå har mor, far og bror fått et pusterom, de er trygge på at det kjæreste de har, har det bra. Da er det verdt det!

Da jeg startet med helgeavlastning var det ikke ordna forhold, det var ikke en fast stilling. Det var på oppdrag, uten sykepenger og feriepenger. Det var alt det jeg politisk var imot, at man ikke skulle ha ordna arbeidsforhold!

Jeg sa ja, fordi jeg visste hva det betydde for familien, og fordi jeg kjente avlastningsbarnet. Nå har jeg sagt nei, og vet at det mest sannsynlig ikke kommer noen andre etter meg som vil si ja. Dersom jeg sier opp helgeavlastningen, er sannsynligheten stor for at familien vil stå uten avlastning.

Trenger flere avlastere

Hvor store er mørketallene? Hvor mange barn og unge står uten den avlastningen de har fått innvilget? Til de av dere som tror dette har noe med min politiske side å gjøre, og at det er valgkampflesk, det er det ikke!

Dette går på liv og helse, for alle familier som er i samme situasjon som den jeg beskriver her. For de trenger hjelp, de trenger en pause for å få hentet seg inn igjen. De trenger å vite at barnet sitt er i trygge hender, slik at de kan få slappet av.

De trenger å leve “normale” liv. Da er de avhengige av oss avlastere og støttekontakter, og vi, vi er avhengig av ei lønn vi kan leve av!

Så, kjære Oslo kommune, hva må til for at dere våkner opp og ser at det er et skrikende behov for oss? Hva må til for at vi kan få ei lønn vi kan leve av? Hvorfor er vi ikke verdt mer? Hvorfor er ikke familiene vi jobber med verdt mer? Hvorfor?