USS Iwo Jima
USS Iwo Jima ligger til kai ved Akershus festning med helikoptere på dekk. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Det maritime Oslo

Tyske, britiske og franske spioner snek seg rundt i Kristiania

I bagasjen til en keiserlig tysk kurer ble det funnet store mengder sprengstoff og bomber som skulle brukes til å sprenge skip under første verdenskrig.

Erik Conrad Ødemark
Erik Ødemark har skrevet flere bøker og artikler samt er en aktiv foredragsholder.
VårtOslo Julekalender

Borte ved Akershuskaia lå nylig et krigsskip fra US Navy, det ligner en «flattop», en metafor som amerikanere gjerne bruker om hangarskip.

Selv om jeg egentlig skal noe annet, vil gutten i meg gjerne ta det i nærmere øyensyn, og fra fergekaia ved Aker brygge tar turen bort bare noen minutter. Skipet lurte seg inn til Oslo i morgentåken, og dermed gikk jeg glipp av innseilingen.

Det amerikanske krigsskipet har deltatt i Nato-øvelsen Trident Juncture. USS Iwo Jima er navnet, et kombinert amfibie- og luftstyrkeskip, oppkalt etter et blodig slag i Stillehavet under den andre verdenskrig.

Det maritime Oslo

Erik C. Ødemark er historiker, forfatter og foredragsholder. Han har blant annet skrevet boken Maritime Oslo. Fra vikingby til Fjordby. Ødemark skriver fast i VårtOslo om byen ved fjorden, det maritime Oslo.

Våpen med makt til å ødelegge og ta liv

Jeg tråkler meg bortover forbi Rådhuskaiene, mellom fergepassasjerer på vei til jobb, grupper av turister og fartsglade kondomkledde syklister, som bruker fotgjengerne som slalåmporter. På veien tråkket jeg nesten på en liten, rød rose som noen må ha mistet. Den så litt tuslete ut der den lå blant noen skjeve gateheller. Uten å tenke noe over det, plukket jeg den opp og tok den med meg.

Jeg kommer meg helskinnet til Akershusutstikkeren og står rett foran det store, grå fartøyet som ruvende opptar byens cruiseskip-terminal, unektelig en kontrast til sommerens mange fredelige turistskip som brukte den samme kaia.

Interessert betrakter jeg krigsskipet med alle sine fly og helikoptre, våpen med makt til å ødelegge og ta liv. Rosens skarpe torner borer seg inn i tommelen og jeg kommer til å tenke på nyhetsinnslag noen dager før; 100-års markeringen for avslutningen av den første verdenskrig klokken 11:11 på formiddagen den 11. november 1918.

Mektige kvinner og menn fra stater involvert i krigen satte hverandre i stevne i Frankrike, og alle snakket om hvor fæl den første verdenskrig hadde vært. Noe sånt som 18 millioner mennesker skal ha blitt drept.

For 100 år siden trodde man at den blodige verdenskrigen hadde vært krigen som skulle avslutte alle kriger, så feil man tok!

Et kosmopolitisk Kristiania

Spesielt den første krigshøsten var Kristiania (Oslo) preget av en hektisk kosmopolitisk aktivitet. En strøm av amerikanske og britiske turister som uforvarende hadde blitt strandet i Europa ved krigsutbruddet var på gjennomreise østfra, og Kristiania var en av få knutepunkter og muligheter for å ta seg over Nordsjøen og Atlanterhavet.

Turistene blandet seg sammen med de mange flyktningene fra krigens redsler, og samlet satte utlendingene sitt preg på en uforberedt by.

Særlig de første par månedene var tilstrømningen så stor til Amerikalinjens to passasjerskip, de eneste passasjerskipene som fortsatt trafikkerte over Atlanteren, at hver eneste køye og sofa om bord i skipene ble tatt i bruk.

En kort periode sluttet skipene å ta den lange kystruten mellom Bergen og Kristiania for å spare tid. I stedet ble passasjerene sendt over fjellet fra hovedstaden med Bergensbanen for å gå om bord i vestlandsbyen, derfra kom de seg videre på reisen til New York. På den måten klarte rederiet å presse inn flere avganger, og alle strandede amerikanere slapp unna krigens herjinger i Europa.

Stort sett gjennom hele krigen fortsatte Amerikalinjens to passasjerskip å seile, oftest uten hindringer. For de krigførende partene var det greit å ha en nøytral reiseforbindelse mellom de to verdensdelene.

Kristianiafjord_Amerikadampen
Mellom 1. januar 1913 og 31. desember 1930 fartet Kristianiafjord mellom Norge og Amerika. Foto: Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket

Amerikanere voktet av Heimevernet

I løpet av krigsårene avgikk skipene til Amerika først fra Langbryggen, litt sør for det tidligere Havnelageret og omtrent der tollkontrollen for utenlandsfergene ligger i dag, men fra 1915 ble Amerikabåtene flyttet til Vippetangen, der et nyoppført havneskur og passasjerterminal ble tatt i bruk.

Dette havneskuret ligger der den dag i dag, men nå benyttes det som kontorlokaler for Oslo Havn KF; skur nr. 38.

Jeg vurderer å gå bort til den tidligere passasjerterminalen for å betrakte det amerikanske krigsskipet derfra, men ombestemmer meg da jeg ser at store deler av området er avsperret og voktet av Heimevernet, noen må jo passe på amerikanerne.

Tyske, britiske og franske spioner

I stedet begir jeg meg tilbake mot Rådhusplassen og det jeg egentlig skal på morgensiden. Samtidig tenker jeg på de mange spionene som oppholdt seg i hovedstaden gjennom krigsårene for over 100 år siden, spioner fra begge sider.

Formålet til de britiske og franske spioner var blant annet å holde øye med og danne seg et bilde av om norske bedrifter og krigsprofitører videresendte store mengder importvarer til den tyske krigsindustrien, såkalt kontrabande.

Spionene som arbeidet for den tyske siden derimot, hadde en annen agenda, de skulle blant annet innhente informasjon om britiske krigsskip og troppeforflytninger. Det siste var ikke så enkelt å finne ut av, men i Kristiania ble det opprettet informasjonssentraler som forsøkte å samle opplysninger ved hjelp av norske sjøfolk som seilte på britiske havner.

Spesielt vellykket var ikke denne informasjonsinnsamlingen, det var ikke mange sjøfolk som ønsket å bidra med informasjon. En pussighet sett i ettertid var unektelig tyskernes ønske om å få verifisert mistanken om at britiske krigsskip brukte kull som ikke avga røyk!

Sjøfolkene hindret sult i Norge

Jeg dveler litt ved tanken på de mange norske sjøfolkene som mistet livet under krigen, sivilister som fant en våt grav i Nordsjøbassenget; 2.123 personer. Mange familier mistet et kjært familiemedlem, et tap som ikke kunne dekkes i kroner og øre.

Mange historikere har diskutert hvor nøytrale Norge egentlig var under krigen, siden store deler av den norske flåten seilte for de allierte. Men sjøfolkene var kvinner og menn som utførte sitt daglige arbeid og bragte livsviktige varer til det nøytrale Norge.

Hadde det ikke vært for arbeidet de utførte, ville den norske befolkningen ha sultet i løpet av verdenskrigen. Sånn i farten kan jeg ikke huske at det var noen innslag i media om sjøfolkenes innsats i løpet av «den store krigen».

ds_selma
DS Selma hjemme i Kristiansand. Skipet ble minesprengt 25. oktober 1915 på vei fra Middlesbrough til Nantes med jernlast. Bildet er hentet fra Odd Birkelands samling og stilt til rådighet for NDLA av Lillesand Sjømannsforening.

Torpedert og sprengt av miner

I 1914 var Kristiania landets ledende skipsfartsby. De mange skipene som ankom byen dannet et langt sammenhengende bånd langs bryggene, fra Filipstad i vest til Kongshavn i øst.

Men i løpet av krigen var tapene for den norske handelsflåten av antall skip og tonn katastrofale: 829 fartøy gikk tapt ved krigsforlis. Det representerte over 1,2 millioner brutto tonn, tilsvarende ca. 27 prosent av den totale flåten.

Flesteparten av disse skipene ble torpedert eller minesprengt, noen ble senket av kanoner, men mer mystisk er 69 skip som forsvant uten et spor. Det fleste gikk antagelig på en mine eller de ble torpedert av en undervannsbåt som ikke rapporterte inn skipets navn.

Med bomber i diplomatbagasjen

Men noen skip ble antagelig utsatt for en av krigens mer bisarre prosjekt i regi av den keiserlige tyske kurer med utgangspunkt i Kristiania, baron von Rautenfels. Baronen viste seg etter hvert å være den tidligere finske offiseren ved navn Walter Harald von Gerich.

Han hadde flyktet fra Finland og gått inn i tysk tjeneste (Finland var underlagt russisk styre på denne tiden). Von Rautenfels hadde diplomatisk immunitet, men til tross for dette, foretok politiet i juni 1917 husransakelser, og diplomatbagasjen ble åpnet.

Til alles store overraskelse ble det funnet store mengder sprengstoff og bomber som skulle brukes til å sprenge skip, det mest spesiell var hva datidens presse kalte «helvedesmaskiner»; sprengstoff blant annet gjemt i klumper formet som kullbiter, laget av pappmasjé.

De fordekte kullklumpene ble smuglet om bord i dampskipene og gjemt i kullbingene. Når så sprengstoffet etter hvert havnet i dampskipets fyrkjele ville det forårsake en voldsom eksplosjon, og skipet og mannskapet var fortapt.

I tillegg ble det funnet et stort lager med bomber og eksplosiver i Sverdrupsgate 10 på Grünerløkka. Hadde sprengstoffet gått av ved et uhell, ville hele kvartalet blitt jevnet med jorden. For norske myndigheter var det verste ved hele episoden at sprengstoffet ble sendt til Norge med diplomatpost. Sammen med de tyske ubåtenes uinnskrenkede krigføring, der handelsskip ble angrepet uten varsel, forsvant de siste rester av sympati med Tyskland.

Her skal vi minnes de døde

Jeg passerer et annet marinefartøy, en minesveiper og veteranfartøy fra andre verdenskrig, en krig som oppsto som et resultat av den første. Jeg kommer på et fint dikt jeg liker, skrevet av Nordahl Grieg.

Han omkom på et bombetokt over Tyskland i desember 1943. Jeg blir stående ved det gamle marinefartøyet, og mens jeg mumler diktets siste vers for meg selv, lar jeg rosen falle ned i vannet som et minne om alle sjøfolkene som falt:

«Her skal vi minnes de døde

som ga sitt liv for vår fred,

soldat i blod på sneen,

sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet,

hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss

den dag vi kommer igjen.»

(Nordahl Grieg; I dag står flaggstangen naken. Fremført første gang 17. mai 1940.)

Kilde: Fra boka Den norske Amerikalinje. Passasjerskip 1913-1940, Erik Ødemark, Nærsnes 18.11.2018.

Her er flere tekster om det maritime Oslo, av samme skribent.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer