Grønland 2
Grønland kirke er en møteplass som bygger bro. Foto: Magne Geir Bøe.

– Tøyen er best! Vi vil aldri flytte, sier ungene

Nabolaget Grønland og Tøyen er på ingen måte perfekt. Det har sine huller, feil og mangler. Men kjærligheten lyser sterkere gjennom en fasade med sprekker.

Grønland kirke fyller 150 år. Det markerer vi med denne teksten, av Åse Brandvold, fra den nye boka «Et åpent hus – Grønland kirke 150 år», redigert av sokneprest Lars Martin Dahl og forfatter Tomm Kristiansen. God lesning.

Spør meg hvorfor jeg elsker nabolaget mitt, og jeg kan fortelle deg om lukten av fersk hvitløk og chili som siver ut fra tandoorihusene og følger meg på vei til jobb om morgenen. Jeg kan fortelle deg om skileik på Ola Narr om vinteren og magnoliaen som blomstrer i Botanisk hage om våren. Jeg kan fortelle deg om hvordan voksne menn i kjortel står og diskutere prisen på eskene med pakistansk mango når den ankommer Tøyengata i juni og om hvordan folk i alle aldre og fasonger koser seg når Grønlandsleiret stenges for biler og åpnes for matboder 17. mai, og jenter i bunad og hijab hyler i karusellene på Thomas Tivoli.

Jeg elsker nabolaget mitt, men det var først da jeg fikk barn, at jeg begynte å elske min nabo. Det er en vesentlig forskjell på å elske sitt nabolag og å elske sin nabo. Å si at du elsker nabolaget ditt, er uforpliktende og svermerisk. Det kan være en frase på trykk i Aftenpostens boligbilag. Kjærligheten man som ung i etableringsfasen får til nabolaget Grønland/Tøyen, kan være sterk nok, men for mange stikker den ikke så dypt når barna kommer i skolealder.

Statistikk fra Oslo kommune viser at halvparten flytter fra de indre bydelene før barna skal begynne på skolen. Trolig er tallene enda høyere for nabolaget mitt, der nærskolen er Tøyen. Stedsanalysen «Hva nå, Tøyen?» viste at sju av ti barn som vokser opp her, har foreldre fra andre land, de fleste fra typiske flyktningland som Somalia, Irak og Afghanistan. På Tøyen skole har nærmere ni av ti barn minoritetsbakgrunn.

Veggmaleri på Tøyen skole
Veggmaleriet på Tøyen skole. Foto: Merethe Ruud

«Vi vil aldri flytte»

Jeg er glad for at vi ikke flyttet, for at vi satset på nærskolen og naboene. Jeg er glad for foreldrefellesskap på Tøyen skole med Abdi, Hussein, Ayan, Samira, Ansor, Ayna, Hassan, Abdullah, Ifrah, Sumaya, Muhamed, Abir, Marit, Sindre, Sigrid, Jens, Tonje, Bjarte, Einar, Solveig og Ole for å nevne noen. Jeg er glad for at barna mine ikke vokser opp i et nabolag med små grønne hageflekker, ispedd trampoliner og foreldre som likner oss.

«Tøyen er best!» sier ungene. «Vi vil aldri flytte!» Hvis jeg spør dem om hva som er bra, snakker de om vennene sine, om Tøyenbadet, om lekeplassene, og de små arabiske butikkene hvor det står krukker med drops til 1 krone stykket på disken.

På mange måter likner oppveksten deres den jeg selv hadde på 1980-tallet på tettstedet Andenes i Nordland og Fredrikstad i Østfold. Datteren min gjør mye av det samme som jeg gjorde på hennes alder. Hun leker ute i gata, hun går på butikken med et par hundrelapper og en handleliste.

Jeg husker at jeg kom seint hjem fra skolen fordi jeg hadde fulgt etter en katt eller hadde snakket med en litt rar voksen som hadde mye å fortelle. Jeg husker det, fordi datteren min har kommet seint hjem fra skolen, fordi hun har fulgt etter en katt eller snakket med en mann på krykker som manglet et bein, fordi han tråkket på en landmine i hjemlandet sitt.

En dag har hun fått godteriet jalebi, fordi hun har hjulpet en pakistansk kjøpmann med å børste snø fra salgsplakatene hans, eller hun har klappet hunden til den lille damen i naboblokka som er over 90 år og alltid kledt i grønt. Nabolaget speiler mangfoldet i samfunnet vårt med både familier, enslige, unge og eldre. Og den store verden føles nær her.

Datteren min kan setninger og fraser på blant annet somalisk, portugisisk og russisk. Sønnen min snakker norsk med skiftende norsk og arabisk aksent. Han synger Fader Jakob på arabisk og somalisk, og han vet at Algerie er Afrikas største land. For ham er Mogadishu og Dubai like nært som Bodø eller Stavanger.

Datteren min går i tredje klasse på Tøyen skole. Sønnen min er førskolebarn. Med sin hvite middelklassebakgrunn tilhører de en privilegert minoritet. En rapport fra Barne- og familiedirektoratet fra 2017 viser at godt over halvparten av barna i vår delbydel Enerhaugen (og delbydelene Nedre Tøyen og Grønland) vokser opp i fattige familier eller familier med vedvarende lavinntekt, som det heter på fint. Ikke alle har innvandrerbakgrunn. Det er også såkalt «etnisk norske» barn som tilhører fattige familier.

At de som har innvandrerbakgrunn ofte er fattige, er ikke så overraskende, hvis man tenker på at Tøyen og Grønland er innfallsporten for mange innvandrere og flyktninger i Norge. Selv om flyktninger (ofte enslige menn) har vært bosatt i en distriktskommune, er det til indre Oslo øst mange kommer når de skal etablere seg med familie.

Men også barn av innvandrere etablerer seg på Tøyen og Grønland med sine familier. Flere av dem tilhører middelklassen. For eksempel har en klassevenninne av datteren min en far som selv gikk på Tøyen skole da han var barn. I dag er han IT-ingeniør, men han kan ikke tenke seg å bo noe annet sted enn på Tøyen.

TØYENSK_JULEMARKED-85
Fra julemarkedet på Tøyen. Foto: Ola Vatn

Å si «ja» i Grønland kirke

Begge barna våre ble båret til dåpen i Grønland kirke. De skreik alt de klarte begge to. Men da de var brudepike og brudesvenn og fulgte mannen min og meg til alters den siste lørdagen i juni 2015, strålte de. Guttungen steppet av glede i blanke lakksko mens storesøster forsøkte å få ham til å sitte i ro i benkeraden.

Utenfor kirka startet Pride-paraden opp sin feiring av kjærligheten med tunge bassdunk, mens venner og familie forsøkte å synge «Den blomstertid nå kommer». «Kjærligheten tåler alt», leste skriftleseren mens Madonna sang «Express yourself» utenfor kirkemurene.

Vi er glade i Grønland kirke. Her sa vi «ja» til hverandre. Her har vi fått venner, og barna våre føler seg hjemme der. Selv om kristendommen vi har døpt dem til, er en majoritetsreligion, tilhører de en religiøs minoritet på Tøyen.

Mens de fleste av min datters klassevenninner går på koranskole i helgene, går hun og den andre hvite jenta i klassen på kirkeklubb i Grønland kirke. Jeg tror det gir dem en trygghet. Siden hudfargen deres er lys, er de uansett «kristne» sett med klassekameratenes øyne.

Barna deler hverandre inn i «kristen» og «muslim». Da datteren min skulle ha bursdagsfest i første klasse, lagde vi et fat med vanlige pølser og et fat med halalpølser. Datteren vår fant på at hun skulle tegne et kors på et lite skilt som hun plasserte på det ene fatet, og et skilt med halvmåne på det andre. Så tok vi runden rundt bordet: «Vil du ha kristen-pølse, eller muslim-pølse?»

De fleste ville ha muslim-pølse. Men ei jente i parallellklassen, som har norske foreldre, ble plutselig i tvil. Hun så spørrende på meg da jeg spurte om hun ville ha muslim-pølse eller kristen-pølse: «Er jeg kristen?»

Grønland 3
Blokkene på Enerhaugen, sett gjennom vinduene på Grønland kirke. Foto: Magne Geir Bøe.

Gud på Grønland

Datteren min vet at ikke alle tror på Gud. Men hun gjør det. I hvert fall nå. Det kan jo endre seg. Når hun har med venninner hjem, snakker de veldig åpent om hva de tror på. Allah og Gud er det samme, er de enige om. De viser hverandre hvordan de ber, eller hvordan de velsigner maten før de spiser.

De har ingen berøringsangst med det religiøse. Det kan jo selvfølgelig også endre seg, men jeg tror det er litt annerledes i vårt nabolag enn andre plasser. Det er litt mer Gud per kvadratmeter her.

En fotograf vil lett kunne fange kirkespiret på Grønland kirke sammen med halvmånene fra moskéenes minareter. Katolikker og ortodokse fra hele Oslo kommer for å be i St. Hallvard kirke på Enerhaugen. Klosternonner går på gata side om side med muslimske kvinner i hijab. Forsamlingshus for muslimske og kristne migrantmenigheter står tett. Det har noe å si. Det kan bidra negativt til mer uønsket sosial kontroll. Men det kan også bidra positivt til økt livskvalitet gjennom sterke og gode fellesskap.

Fattig?

«Hvorfor sier dere alltid at vi er fattige?» «Vi er ikke fattige. Vi er jo muslimer!» En somalisk kvinne så anklagende på meg. Jeg var med på et møte om ungdomskriminaliteten på Tøyen sammen med min gode venninne Arifi, som leder Tøyen foreldregruppe. Jeg var den eneste hvite i rommet. De fleste andre var kvinner med bakgrunn fra Somalia. Det var også noen menn som snakket rolig og myndig til de mindre barna som bråket.

Jeg har bodd så lenge på Tøyen at jeg ser forbi de lange slørene når jeg møter somaliere. Det jeg ser, er en stoisk ro, smil og humor. Jeg ser omsorgspersoner for barna mine. Når sønnen min slår seg i barnehagen, blir han ofte trøstet av en somalisk kvinne i den lange muslimske drakten abaya. Når datteren min krangler med vennene sine på Aktivitetsskolen, er det ofte en mann fra Somalia som får dem til å le og bli venner igjen. Lukta av krydder og afrikansk hårolje er blitt en hjemlig lukt når den sitter i klærne til datteren min når jeg sorterer bukser og gensere på badet om kvelden.

Det var Tøyen foreldregruppe som hadde tatt initiativ til møtet, vi hadde spist samosa og kylling sammen, og den andre hvite kvinnen som var invitert, hadde gått. Hun var fra barnevernet og hadde vært «på jobb». I 15 minutter hadde hun snakket om den triste statistikken for området. Det høye antallet barnevernvedtak, ungdom i faresonen, og alle dem med vedvarende lavinntekt.

Alle var enige om at vi måtte gjøre hva vi kunne for at barna ikke skulle havne i kriminelle miljøer. Det var ikke det. Men vi var også enige om at vi hadde det godt. «Vi er ikke fattige. Vi er muslimer», gjentok kvinnen.

Selv om hun kanskje er fattig i en norsk kontekst, er hun rik sammenliknet med sine slektninger på Afrikas horn. Hun er også rik sammenliknet med de mange tilreisende fra andre land som ikke fanges opp av statistikken til Oslo kommune, men forsvinner inn i en skyggeøkonomi av tigging, slavekontrakter og menneskehandel. De som korser seg når de kommer inn i Grønland kirke og får en matbit og en kaffekopp mens de venter på å få sin del av den ukentlige utdelingen til Fattighuset på den andre siden av gata. Eller papirløse flyktninger og migranter fra muslimske land som kommer til moskéene med sine såre fortellinger og bekymringer.

Få steder lever folk så tett, men likevel så adskilt som på Tøyen. Noen bor i leiligheter over to plan til en kvadratmeterpris på mer enn 70 000 kroner. Andre går sultne til køyesengs i trange rom. Alle lever vi i parallellsamfunn.

Grønland
Høst på Kampen. Foto: Magne Geir Bøe.

Hvordan kan vi bygge bro over disse parallellsamfunnene?

Vi kommer langt med nestekjærlighetsbudet på engelsk: «Love thy neighbour» – elsk din nabo! Jeg snakker selvfølgelig ikke om den romantiske kjærligheten, men kjærligheten som beskrives i sangen «What a wonderful world»: Venner som hilser og spør hvordan det går: «They really say: I love you». Å hilse og snakke og vise at man bryr seg. Det er en god start. Deretter følger tilliten og tryggheten naturlig

Men for at disse små møtene mellom naboer skal oppstå, må institusjoner og infrastruktur være på plass. Skolen står i en særstilling. På Tøyen skole kan ikke nabolagets parallellsamfunn eksistere. Det er skoleplikt for alle barn uavhengig av inntekt, kultur, morsmål, religion og hudfarge. Og vi har vært heldige å få gratis kjernetid på aktivitetsskolen, som gjør at nær hundre prosent av elevene leker sammen etter skoletid.

Nye institusjoner og infrastruktur som tilbyr fritidsaktiviteter til ingen eller nesten ingen penger, er Tøyen sportsklubb, Tøyen skoleorkester, «grendehuset» K1 og de to bibliotekfilialene våre, hvor den ene, «Biblo», er utelukkende for barn mellom 10 og 15 (voksne ingen adgang). På disse arenaene har skolebarna på Tøyen fått sitt unike fellesskap.

En annen institusjon som bygger bro, er TV-aksjonen. Vår komité på Tøyen er byens ferskeste, men har allerede vakt oppsikt fordi vi har vist gode resultater. Det styrker nabolaget å samle seg til innsats for dem som har det vanskeligere enn oss.

Bevisstheten om at noen alltid har det vanskeligere, er stor på Tøyen. Det samme er givergleden. Fra før av er vi vant med at bøssebærerne står tett når det er tørke og sult i Somalia. Når TV-aksjonen er blitt gjenintrodusert på Tøyen etter mange års dvale, er det naturlig for mange å melde seg som bøssebærere. Små, fine møter oppstår når naboer banker på og lukker opp for hverandre.

Takknemligheten over et liv i Norge med mange muligheter er kanskje høyere her hos oss enn det er på for eksempel Røa? Selv om nabolaget vårt er «fattigere»? Uten å idyllisere for mye er det nok også lettere å tilhøre andelen fattige familier på Tøyen når den er på mer enn 50 prosent, enn når den er på 5 prosent, slik som på Røa.

Litt av hvert

Forbeholdet «uten å idyllisere for mye» er viktig. For nabolaget vårt er ikke bare idyll. Det du leser om Tøyen og Grønland i media, er ikke feil. Det stemmer at kriminelle miljøer knytter til seg løpegutter ned i 11-årsalderen her. Det stemmer at eldre ungdommer bevæpner seg med skytevåpen, og at noen foreldre i panikk sender barna sine til torturliknende oppdragelsesanstalter i Somalia. Det stemmer at flere jenter ikke får ha kjæreste, og at enkelte må gå med hijab selv om de helst vil slippe. Det er sånne ting vi erkjenner når vi har bodd her en stund og lar oss engasjere.

Nabolaget er på ingen måte perfekt. Det har sine huller, feil og mangler. Kjærligheten lyser sterkere gjennom en fasade med sprekker. Den skinner i øynene til den bekymrede faren som går natteravn fredag kveld og tar T-banen tidlig lørdag morgen like etter at kona har gått på jobb. Han drar med fire barn på slep for å se den femte håpefulle spille fotballkamp. Timene med søvn han ofrer, de ekstra meterne han går og de mange brødskivene han smører. Alt for at hans barn ikke skal være blant dem som havner i trøbbel.

«Foreldrene hennes er ganske strenge, men de lager veldig god mat, da», sa datteren min en gang vi snakka om en familie der døtrene må gå med hijab, selv om de ikke alltid vil. «Ja. De er strenge, men vi er glade i dem for det», sa jeg. Jeg sier det ganske ofte: «Vi er glade i dem for det», om familier der det er annerledes enn hos oss.

Det betyr ikke at jeg anerkjenner alt de driver med, men det betyr at jeg aldri vil gi dem opp. Fordi det alltid vil være mer som forener oss enn som skiller oss. Og fordi i kjærligheten ligger det en kime til forandring. De jentene som ikke får ta av hijaben når de er på skolen, pleier å ta den av når de er hjemme hos oss.

Grønland_vindu
Østkantens katedral, Grønland kirke, er den eldste av nabolagets tradisjonsbærende institusjoner. Kirka sto ferdigbygd da praktfulle Tøyen skole var under bygging. Foto: Magne Geir Bøe.

Juleevangeliet og Pride

Østkantens katedral, Grønland kirke, er den eldste av nabolagets tradisjonsbærende institusjoner. Kirka sto ferdigbygd da praktfulle Tøyen skole var under bygging. Den gangen var skole og kirke nært sammenbundet.

Fordi den lutherske kristendommen kirka representerer er en minoritetsreligion i nabolaget vårt, kan ikke det samarbeidet være så tett lenger. Men det er ikke helt borte. Hvert år før jul sitter stolte foreldre med og uten hijab side om side i benkeradene og klapper begeistret når Tøyen skoleorkester har konsert i kirka.

Fortsatt deltar et flertall av Tøyen-elevene på den årlige skolegudstjenesten. Antallet som kommer til gudstjeneste julaften, øker for hvert år. Bare ved sin monumentale tilstedeværelse, er Grønland kirke noe mer enn trossamfunnet til en minoritet. Det er også en møteplass som bygger bro og som står fjellstøtt på frelserens kjærlighetsbud om å elske naboen.

«Jeg lurer på hvor gamle de er når de finner ut av at det ikke er vanlig å være med på id-feiring den ene dagen, og Pride-morgenmesse den andre», sa jeg til en nabo mens vi så barna våre løpe rundt utenfor Grønland kirke med ballonger i alle farger og regnbueflagg malt i ansiktet.

Det var sol fra skyfri himmel, 30 grader i skyggen og bare en drøy uke siden våre muslimske venner hadde brutt fasten og feiret id. En feiring som preger hele nabolaget. Vi spiser sammen mellom de kommunale blokkene, og barna får hennatatoveringer og godteri.

Om jubileumsboka:

Prest Lars Martin Dahl og forfatter Tomm Kristiansen har redigert boken «Et åpent hus – Grønland kirke 150 år».

Forfattere og skribenter med tilknytning til området er blitt invitert til å skrive en tekst, og resultatet er en bok om et åndelig hjem for kristne, ateister og muslimer.

Gjennom 150 år har Grønland kirke stått sentralt i en rekke sosiale og politiske bevegelser: fra dannelse av indremisjon, arbeiderbevegelse og fattigkasse på midten av 1800-tallet, til politisk reaksjon, nasjonalisme og nazifisering i første halvdel av 1900-tallet. De siste tiårene har kirken tatt en tydelig rolle som dialogpartner og brobygger i et moderne og flerkulturelt samfunn.

Bidragsytere er, foruten redaktørene: Olav Rune Eikeland Bastrup, Åse Brandvold, Lars Mørch Finborud, Sunniva Gylver, Lars Emil Hansen, Raymond Johansen, Erling Kittelsen, Linn Stalsberg, Håvard Syvertsen, Kari Veiteberg, Gunnar Wærness og Knut Olav Åmås.

Nå var det en annen feiring som preget nabolaget. Den årlige Pride-paraden. Vår bryllupsdag! Fra blokkene våre på Enerhaugen, som har tilnavnet «gay towers», vaiet regnbueflaggene, og barna jublet: «Det er de skeives dag i dag!»

Fra tårnet i Grønland kirke hang det samme regnbueflagget. Vi startet der med morgenmesse. Barn fra kirkeklubben var ministranter og tente lys under bønnen. I benkeradene satt medlemmer av menigheten, men også pilegrimer fra hele landet. Vi var en broket forsamling: eldre og yngre, familier og single. Noen var streite, andre skeive og noen litt på skakke.

Soknepresten vår, Lars Martin Dahl, snakket om tro og om kjærlighet. Jeg husker at han sa noe om at troen kunne være svak eller sterk, men at kjærligheten er konstant. Jeg tenkte på tekstlesingen under bryllupet vårt. Korinterbrevets insistering på at kjærligheten håper alt og tåler alt, og at den aldri faller bort. Det er det å ta imot og å våge å tro på den som er vanskelig. Akkurat som det er vanskelig å tro på et nabolag der det å delta i feiringen av skeiv kjærlighet er like naturlig som å bryte fasten sammen med konservative muslimer.

Men for øyeblikket er det det som er vår virkelighet. Og det er definitivt våre barns virkelighet:

«Forhåpentligvis kommer det aldri til å skje», sa naboen min. «Det kommer ikke til å skje at barna våre synes det er det minste rart å delta i id-feiring den ene dagen og Pride den andre dagen», sa han.

«Inshallah», sa jeg.

Et åpent hus
Forsiden til boka «Et åpent hus – Grønland kirke 150 år». Press forlag.

OBS: I dag, onsdag klokken 18, er det lansering av boken i Grønland kirke.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer