St. Hallvard-guttene
St. Hallvard-guttene synger julen inn i Grønland kirke. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Jeg avslutter årets 52 kirkebesøk i en Grønland kirke, som fyller 150 år i 2019

Etter ni lesninger fra bibelens ulike fortellinger og mange julesanger, kjenner jeg julestemningen bre seg som en dyne over meg.

Jeg ønsker å avslutte dette prosjektet mitt med et besøk inn i en tradisjon som ble innstiftet i England, av erkebiskopen i Canterbury, i 1880, elleve år etter Grønland kirke stod ferdig.

Ni lesninger fra bibelens ulike fortellinger og julesanger, mange julesanger. Egentlig sies det hele å ha begynt to år før, i Turo-kirken i Cornwall, i sydvestlige England.

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Sognebarna ønsket å synge julesanger, og i den lokale avisen inviterte katedralkoret til julesynging klokka 10 på kvelden julaften (i England feirer de jul første juledag). Og to år senere kom altså erkebiskopen inn og formaliserte denne måten å feire jul i kirken på.

«Nine lessons and carols» er navnet, som også blir brukt på dette i Norge. Jeg har sett Nine lessons and carols bli annonsert i flere kirker, men om jeg skulle rekke å få oppleve denne tradisjonen, så måtte det bli denne søndagen, i Grønland kirke. En kirke jeg har besøkt flere ganger og kjenner meg hjemme i. Litt for hjemme skal det vise seg.

Grønland kirke
Kirke-Kjerstis aller siste og 52. kirkebesøk gikk til Grønland kirke. Foto: Kjersti Opstad

En moralsk pekefinger

Min venninne, som under pinsefestivalen kom på at hun var lesbisk og flyktet fra en forsamling hun følte stod klare til å fordømme henne, er tilbake i kirken sammen med meg, og denne gangen blir hun sittende. Selv om det skal vise seg at kirkefolket denne dagen har rett i å rette sine moralske pekefingre mot oss.

På forespørsel fra meg reiser hun seg opp og tar et bilde av meg sittende pent og pyntelig på kirkebenken, og mens hun står der, begynner sogneprest Lars Martin Dahl å komme med kunngjøringer fra talerstolen.

Min venninne viser meg ivrig bildet. Det er en unison enighet mellom oss om at jeg er universets minst fotogene menneske, men dette bildet greier likevel å overdrive min ufotogene tilstand til nye høyder.

Bildet er forferdelig. Jeg ser ut som en diger orange sakkosekk, liggende henslengt på kirkebenken. Dette bildet kan ikke i avisa, sier jeg litt for høyt og ber henne ta et nytt. Ivrig legger vi ikke merke til at vi begår kirkens aller største no-no. Vi forstyrrer presten med snakkinga vår.

En arm tar meg på skulderen fra benken bak og minner meg på det. Flaue faller vi tilbake på kirkebenken. Musestille. Og rødmende. Resten av gudstjenesten oppfører vi oss fint, og når vi går ut etter messen, så tar sognepresten oss begge i hendene og ønsker oss en god søndag, som om ingen forstyrrelse har hendt. Vi tror vi er tilgitte. Det er stort rom for å gjøre feil i kirken.

Kjersti Opstad
Jeg sitter i gul genser, til høyre. Foto: Kjersti Opstad

Vakre toner fra St. Hallvard-guttene

St. Hallvard-guttene fyller rommet foran alteret i dag. De skal synge julesanger for oss og sammen med oss. De er et tradisjonsrikt kor som er tilknyttet nettopp Grønland kirke.

St. Hallvard-guttene er lette å kjenne igjen i sine burgunderrøde kapper med tau rundt livet. Kappene er inspirert av fransiskaner-munker. De sier selv at kappene symboliserer samhold, veldedighet og solidaritet, ikke ulikt verdiene fransiskanerordenen stod for. En munkeorden som i 1209 ble grunnlagt av Frans av Assisi.

I 2012, over 800 år etter at fransiskanerordenen så dagens lys, feiret St. Hallvard-guttene 50-års jubileum. Det feiret de ved å, i sine fransiskanerkapper, dra til Roma og synge i St. Peterskirken på Petersplassen med pave Benedikt XVI og tusenvis av andre tilhørere.

I sin over 50-årige eksistens har de rukket mye, St. Hallvard-guttene. De har gitt ut flere CDer, sunget i Den Norske opera, på Det Norske Slott og under åpningsseremonien under OL på Lillehammer. Koret drar på mange reiser, og hvert år besøker de Roma og Vatikanet.

En sjelden og uhørt applaus

I 2018 var de der en uke i februar, og på sine hjemmesider forteller de stolt om hvor godt de ble mottatt på årets reise. «Koret ble møtt med spontan applaus under messen i den konservative kirken Sankt Antonio av Padova i Via Merulana», skriver de, før de forklarer at applaus i en katolsk konservativ kirke skjer svært sjeldent og er tilnærmet uhørt.

De er flinke, disse guttene i de enkle og symbolske, burgunderrøde kappene. Det trenger jeg ikke å gjøre mye research for å finne ut. Idet de stemmer i med tonene til «Å kom, å kom, Immanuel», en sang jeg har hørt flere ganger på denne min kirkereise, er jeg allerede solgt. De synger fortryllende disse guttene til Sankt Hallvard.

Dirigent og kunstnerisk leder for koret, kirkemusiker Hans Martin Moldvik, har forresten med seg gutter i alle aldersklasser. Jeg undres på om ikke også et medlem som har vært med nesten siden begynnelsen er å finne i rekkene. Korets yngste medlemmer derimot er nok nærmere seks enn 60.

St. Hallvard-guttene
St. Hallvard-guttene Foto: Kjersti Opstad

Hver mandag er det opptaksprøver i koret. Da kan sangglade gutter i alderen seks-tolv år få prøve seg og se om de har en stemme som kan passe inn i dette helt spesielle koret og få ta del i deres opplevelser og samhold.

For disse verdensvante guttene er det nok ikke årets største høydepunkt å synge julen inn i sin hjemkirke her på Grønland, men for oss som fyller kirkebenkene, er dette utvilsomt en flott opplevelse.

Den kompliserte frelsen

Før første lesning tenner vi adventslys og synger. 3 lys skal tennes denne søndagen, og ved siden av adventsstakene er to ferdigpyntede juletre og en julekrybbe satt frem i kirken.

Kun Jesusbarnet i krybben mangler. Han vil de ikke hente frem før julen er her. Vi lytter mens det leses fra Første Mosebok, fortellingen om da Gud oppdaget at menneskene hadde spist fra kunnskapens tre og ble forvist fra Edens hage.

Og så, synger vi den ene salmen jeg faktisk kan. Den vi har sunget hver uke i hele desember. Gjør døren høy, gjør porten vid. Se ærens konge kommer hit. Jeg har lært det nå. Det er ikke en salme om dårlig tid, men om frelse. Et ord jeg fremdeles, selv etter 52 besøk i kirka i år, ikke helt greier å få tak i. Kan en gud virkelig både være nådig og ikke ha rom for oss alle samtidig?

Lars Martin Dahl
Sogneprest Lars Martin Dahl leser dagens tekst. Foto: Kjersti Opstad

Klokkeklar og vakker sang

I Første Mosebok får Abraham ros av Herren fordi han ikke sparte sin eneste sønn, og vi synger om Krist som er født i Davids by. Født av ei møy, født så ikkje vi skal døy.

Under tidligere sanger denne dagen har koret og oss vekslet mellom å synge, men under denne salmen synger vi alle, og jeg greier ikke å legge fra meg fascinasjonen jeg kjenner ved at et eller annet sted bak meg, sitter en dame som synger lyrisk alt, akkurat slik min ungdoms heltinne Olga Marie Mikalsen.

Det skjærer gjennom marg og bein og jeg kan ikke annet enn å elske det. For en innsats. For en sjel. For en kontrast til den klokkeklare og vakre sangen som kommer der oppe fra.

Vi trasker videre til Jesaja: Lyset skinner inn over oss. «Et barn er født i Betlehem. I Betlehem. Nå gleder seg Jerusalem». Akkurat slik julesanger skal synges. I gamledager. På forsamlingshuset i bygda jeg vokste opp.

Jeg smiler, det er gøy med sanger jeg kan. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke kan synge dem slik St. Hallvard-guttene kan det. De synger så rørende vakkert, tøft og skjørt. Og jeg og min egen Olga Marie Mikalsen synger med der teksten er merka for allsang. Halleluja, halleluja.

Vi lytter i stillhet

Jesaja: Kvister skyter ut av Isais tørre stubbe, og løven og lammet er venner igjen, og vi synger om en rose som har sprunget ut av ei rot. Før vi raskt vandrer videre til Lukas. Engelen Gabriel forteller Maria at hun skal føde et barn og gi ham navnet Jesus.

Og jeg og Olga Mari synger «Kyrie Eleison», og det vidunderlige koret synger om Maria som gikk i Torneskar, i torneskar. Og så får jeg igjen bekreftet at jeg liker bibellesninger best på språk jeg ikke forstår.

Sjette lesning foregår på sorani, et av de kurdiske språkene. I Lukas beordrer Keiser Augustus manntall og sender Maria og Josef til Betlehem. «Mitt hjerte alltid vanker i Jusu føderum, der samles mine tanker som i sin hovedsum. Der er min lengsel hjemme. Der er min tro sin skatt. Jeg kan dig aldri glemme, velsignet Julenatt».

Olga Maria kan melodien, jeg har falt av. Mot slutten av sangen overtar koret alene, og vi blir sittende og lytte i stillhet, både Olga Marie og meg. Ifølge Lukas er gjeterne på marken og møter herrens engel, som forteller dem at Jesus er født og gir dem en evig plassering i all verdens julekrybber.

Og koret synger så nydelig til oss om «the bleak midwinter» og hva en fattiggutt kan ha å tilby en konge som er så stor. Matteus tar oss videre, og Kong Herodes og tre vise menn, som både var vise nok til å finne denne himmelkongen under stjerna og til å ta en annen vei hjem, slik at Herodes ikke fikk fatt i ham.

«En krybbe var vuggen som ventet ham her. Det lille barn Jesus, vår Frelser, så kjær». Å, det koret. Det koret.

Gregoriansk nattkonsert med St. Hallvard-guttene. Foto: Kjersti Opstad

52 kirkebesøk dette året

Jeg kjenner julestemningen bre seg som en dyne over meg. Det koret. Det koret. Siste lesning. Johannes sier: I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud. Lesningen er over, og bare julesangene og fadervår står igjen.

Etter å ha sunget Deilig er jorden samen med et fantastisk dyktig kor og en like fantastisk stemmeprakt fra andre enden av stemmeskalaen, er mine 52 kirkebesøk dette året unnagjort. Det har vært en fantastisk reise.

Takk for at dere tok meg så godt imot dette året og God Jul.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer