— Da satt jeg her igjen. Hjertet i halsen. Svetter i henda

Virkeligheten kan noen ganger være grusom. Nok et innlegg fra meg hvor jeg er brutalt ærlig. Jeg prøver å sette ord på hvordan et angstanfall oppleves.

Ikke vær redd, jeg gir ikke opp! Men jeg forteller, for at folk skal forstå. Kunnskap gir forståelse. Alle dager er ikke like, men det viktigste er å holde godt rundt de gode stundene, så man har energi til å komme seg igjennom det vanskelige.

Det hjelper veldig for meg å være åpen om dette, og forhåpentligvis kan det hjelpe andre som leser det også.

Hjertet i halsen

Da satt jeg her igjen. Hjertet i halsen. Svetter i henda. Vet ikke om jeg er kald eller varm. Bena skjelver så mye at hvis jeg prøver å reise meg opp så detter jeg sammen. Jeg holder tilbake tårene så godt jeg kan, og prøver å puste rolig. Kjenner jeg blir varm og kaldsvett i hele ansiktet, så mye at brillene nesten glir av nesen. Prøver å riste løs spenningene i kroppen, få stenen ut av magen. Alt til ingen nytte….

Så måtte jeg gi slipp på angsten denne gangen. Jeg hadde en utrolig hyggelig kveld med to gode venner, helt til den dystre onde skyggen kom inn i rommet. Ja, for det er akkurat det angst føles som. En ond dyster skygge som prøver å ta over følelsene dine og kontrollen din. Til slutt ble det så ille at jeg ikke klarte å skjule det mer.

Heldigvis har jeg en ganske åpen dialog med vennene mine angående det å slite med angst, og de fleste forstår. Så hvorfor følte jeg slik skam når jeg sa at jeg trengte å være alene? Hvorfor føler man skam for noe man ikke kan kontrollere?

Jeg skjuler meg fra den dystre skyggen

Min redning denne kvelden ble samboeren min. Føle nærhet og noen som holder rundt deg. Trøster og forstår, uten at man trenger å si noe. Stillhet. Late som man ikke er i rommet, og at den dystre skyggen ikke skal finne meg, og dra sin vei.

Jeg sitter der og har det helt grusomt, men samtidig klarer jeg ikke stoppe å tenke på alle de som opplever det samme som meg, men ikke har noen som holder rundt dem. Ingen som trøster, ingen som vet. Hvordan skal man klare å komme seg igjennom dette alene? Det gjør meg så vondt å vite at så mange sitter der dag etter dag med anfall, uten at de tør å spørre om hjelp eller fortelle det til noen.

Magen vrenger seg, og jeg føler meg fysisk uvel. Plutselig kommer det en høy lyd fra vinduet, et slags smell. Jeg blir så fryktelig redd og skvetter sikkelig til. Jeg er ikke en person som til vanlig reagerer så sterkt på lyder, men når jeg har anfall så blir alle lyder tusen ganger sterkere.

Men til slutt...

Tankene fyker rundt i hodet mitt, og jeg blir helt sikker på at nå skal det skje noe. Noe forferdelig. Noe utenfor min kontroll. Noe som kommer til å få store konsekvenser for meg selv eller noen jeg er glad i. Det går fra panikkangst til dødsangst. Jeg begynner å tenke på hvordan det blir når jeg ikke er her lenger. Det gjør så vondt, i både magen og hodet. Jeg prøver å fortelle meg selv at dette kun sitter i hodet. Jeg prøver å få fram et lite smil for å føle meg bedre, men smilet går over til å bli en grimase.

Det føles ut som den dystre skyggen har herjet med kroppen min i flere døgn, i virkeligheten har det bare gått et par timer…. Til slutt sovner jeg.

Dette innlegget ble først publisert på Elis Miss Norway-blogg.