Sveve over Ola Narr som ørner

– Vi bånner'n?, sa Svenna og vippa topplua kjekt ned i panna mens han sendte en stråle mellom fortenna sånn som vi hadde sett Arnfinn Bergmann og gutta gjorde da de slang skia på skuldra i Kollen.

– Vi bånner'n, svarte jeg like kjekt da vi kryssa Trondhjemsveien med blytunge beksømstøvler som klemte litt på tærne og lagde merkelige knirkelyder i snøen.

– Vi skal faen meg vise'rem, di derre pysete Carl Berner-kisa hva skikkelig skihopping er for'no, fortsatte han adrenalinstint. Og det kunne nok trengs, for hverken Svenna eller jeg var akkurat født med ski på beina.

– Vi skal sveve som ørner over Ola Narr, mumla han som et mantra.

– Kan'ke huske det var så bratt.

Den gulrosa januarsola feide over Ola Narr, som var proppfull av vinterkledde unger. Vi begynte å kave oss oppover bakken.

– Fy filler'n så bratt det er a, stønna Svenna. – Kan'ke huske at det var så bratt. Stemmeleiet hans var noe mer skeptisk nå.

Fatter'n til Svenna hadde fått i seg et par lørdagspjoltere og hadde begynt å skryte av at han hadde hoppa i Ola Narr-bakken i 48 og havna på sjette plass med diplom, liten sølvpokal og greier.

– Men... det ækk'e noe for sånne småpyser som dere, avslutta han med et glis.

– Skal vi vedde?, smalt det fra en lettantennelig Svenna.

Grøss og gru

Og nå sto vi her, altså, på toppen av Ola Narr og stirra ned på alle mini-folka langt der nede på sletta. – Nei, faen... detta trur jeg vi dri... Lenger kom han ikke.

– Skal dere hoppe eller ikke? Det hadde blitt kø bak oss og en drittsekk fra Rodeløkka sto og gliste meg ondskapsfullt rett opp i tryne.

– Hva trur'u a? svarte jeg så eplekjekt jeg bare kunne mens tåka la seg rundt skallen min som et grått teppe.

Jeg kom meg liksom aldri ned i den flotte sittestillingen vi hadde trent på i stua. Livet gikk i revy mens jeg dundra nedover ovarennet. Faen, tenkte jeg, vi skulle aldri ha smørt med fatterns Fyk-lakk. Mer rakk jeg ikke å tenke før hoppet og unnarennet åpenbarte seg i all sin grøss og gru.

Ørner, du liksom

I liggende stil traff jeg kur’n og skar ut til høyre i inferno av snø og kvister. Svenna kom seg i hvert fall ned unnarenna på en måte, skliende på magan. Joa, jeg syns jeg så're - sveve over Ola Narr som ørner, du, liksom.

Jeg prøvde meg på «Rett som ørnen stiger....» da vi kryssa Sars gata, slukøra med skia på skuldra, men den gikk ikke helt hjem hos Svenna i dag.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.