- Sotakiosken er et eksempel på hvordan man bygger ned tillit!
� Det finnes noen gjengangersaker i Oslo-politikken. En av dem er bevaringen av husene og bomiljøet på Vålerenga. Slagene om bydelen har vært mange helt fram til i dag, skriver Harald Nissen.
HaraldNissenHarald Nissen er Vålerenga-beboer. Han er tidligere mangeårig bystyrepolitiker for MDG i både Oslo og Trondheim.
Vålerengas egenart er nettopp det som gjør Oslo til Oslo. De mange bydelenes forskjellighet skaper byens helhet, som for eksempel Grorud, Bygdøy eller Grünerløkka.
Stockholm og København er monumentale, det er ikke Oslo.
Det er i denne sammenhengen man skal se den lille kiosken på hjørnet av Strømsveien og Etterstadgata. Malt i fargene til Vålerenga er det klart dette blir symbolsk. Sotakiosken danner et gateløp med støttemurer, plankegjerder og gammel småindustribygg innover i Etterstadgata.
Annonse
Noe som en gang var karakteristisk for mange gateløp i Oslo, med småindustri blandet med boligbebyggelse. Et lite stykke Oslo som har sin sjarm, og som definitivt ikke er striglet.
Dette er ett av utbyggingsalternativene OBOS har for tomta i Etterstadgata der Sotakiosken ligger. Illustrasjon: Link arkitektur
Med dette bakteppet er det mange blir så utrolig skuffet over OBOS. Den største boligaktøren i Oslo, en del av byens stolte sosiale boligtradisjon. Hvordan har de klart å få fram et boligprosjekt som harmonerer så dårlig med omgivelsene?
OBOS klarer sikkert å hoste opp noen som sier at dette er bra. OBOS har pengene, de har kontaktene politisk og administrativt, i tillegg har de nok av tid og uendelig med advokatressurser. Noe vanlige folk ikke har.
OBOS kunne ha overrasket Vålerenga og resten av Oslo i utbyggingssaken ved Sotahjørnet og Etterstadgata. Vi kunne fått et forslag som var framtidsrettet når det gjaldt tilpasning, bygningsmaterialer med trevirke, og sosialt- og nyskapende arkitektur.
I stedet får politikerne i Rådhuset nå to forslag som ikke tar nok hensyn til områdets historie og muligheter. Ved politisk behandling blir det fort slik at man kutter litt her og der, med et resultatet ingen er fornøyd med.
En av de største taperne i denne saken er tilliten til det offentlige. Det gjelder både til administrasjonen og politikerne. Hvordan havnet man her? Det er mange år siden folk på Vålerenga første gang sa at dette ikke var noen god idé.
Vålerenga mannskor har engasjert seg for bevaring av Sotakiosken. Her sang de foran den lille bua i januar i år. Foto: Hege Stenrud Høsøien
Vålerengas vern har blitt styrket de senere årene. Det merkes i det daglige for folk i bydelen. Når noe gjøres med fasaden, vinduer skiftes eller tilbygg settes opp, tilpasses resten av huset må folk forholde seg til det.
Rimelig eller ikke, folk følger det i hvert fall opp. De fleste vålerengabeboere har forståelse for byantikvarens og PBEs arbeid med vernebestemmelsene for bydelen.
Men, så kommer OBOS! De kan bare flytte om på ting, rive og trenger ikke ta hensyn til høyder når de skal utfolde seg på Vålerenga. Overdradd tomter fra kommunen får de også tydeligvis få på kjøpet.
Jeg sier lykke til for den politikeren som skal forsvare denne forskjellsbehandlingen. Pent er det ikke, og det skal mye mediaspinn til for at det blir det. Det mest alvorlige er imidlertid at Oslo kommune på denne måten bryter ned forståelsen for vern. Jeg synes synd på byantikvaren i denne saken.
Når det gjelder "not in my backyard" argumentet som helt sikkert har blitt hentet fram allerede hos de som behandler "Sotakiosken" i kommunen: Ikke glem at det er bydelenes særpreg som gjør Oslo. Det er det litt rotete preget som gir mangfoldet.
Det er også noe av mandatet for de som forvalter byen på oslofolks vegne.
Det kan foregå mange prinsipielle debatter i en liten kiosk, enten det er snakk om ukens tippekupong, verdens elendighet eller Oslo kommunes manglende evne til å bygge tillit.
