– Jeg blir sint og frustrert av å lese at vi som pårørende ikke gjør nok. Som pårørende blir man sliten og føler seg til tider maktesløs

Jeg er pårørende. Min far fikk en kraftig hjerneblødning i desember 2021. Han lå i koma lenge, og etter hvert ble han overflyttet fra Rikshospitalet til Ullern helsehus. Han klarte ikke uttrykke seg verbalt eller utføre noen oppgaver selv, og var fullstendig prisgitt hjelp fra pleiere.

Vi fikk vite at de ansatte skulle få kurs i sondemat og suging av slim gjennom trakeostomi. Kurset var kun 1 dag, og det viste seg å ikke være nok.

- I år har jeg tilbrakt julaften på Ullern helsehus, forteller helsebyråd Robert Steen (Ap)

Allerede etter to døgn måtte far tilbake på sykehuset. Etter at vi som pårørende krevde at han ble testet for lungebetennelse. Ifølge pleier var ikke dette nødvendig, det var ikke derfor det pep i brøstet hans, det var på grunn av trakeostomi.

Den dagen gikk jeg med tungt hjerte fra far, var redd han ikke ville overleve det døgnet. Kvelden kom, de hadde ringt etter ambulanse, det reddet nok livet hans.

Jeg har vært en vaktbikkje

Som pårørende blir man sliten, man føler seg til tider maktesløs. Flere ganger når man påpeker ting, blir pleiere sure. De ser på deg som en brysom person, en som bare maser.

Som pårørende har jeg gjort mye, jeg har renset trakeostomi, jeg har kledd på og av, jeg har løpt rundt i korridorene og lett etter pleiere for å få hjelp. Jeg har vært ute med far, jeg har vært en vaktbikkje for at han skal få det stellet han har krav på.

Man har dårlig samvittighet

Det å være pårørende er ikke lett. Enten så gjør du for mye eller du gjør for lite. Man er så sliten, man går på akkord med seg selv. Man har dårlig samvittighet om man tar fri en dag. Hvordan vil hans dag bli når man ikke er der og passer på?

Vil han i det hele tatt få på klær, ligger han til sengs hele dagen?

Jeg blir sint og frustrert når man leser at vi som pårørende ikke gjør nok. Hva mer kan vi gjøre? Vi vasker tøy, klipper negler, smører krem, kler på, går tur, følger på do. Er det blitt slik at pleiere ikke skal gjøre noe?

Hvorfor skal de pleietrengende betale omtrent hele sin pensjon og ikke få noe spesielt ut av det? Ja, hvis de pårørende skal jobbe gratis for noen som betaler dyre dommer for å være på et helsehus/sykehjem, hva skal da pleiere gjøre?

Er det forsvarlig?

Det finnes gode og dårlige pleiere. Du har de som du ser bryr seg og er fortvilet over situasjonen, og du har de som ikke viser spesielt interesse for jobben sin, som ikke gjør mer enn de må. Sistnevnte er som regel også de som ser på oss pårørende som brysomme.

Det kunne gått galt for far mange ganger, det har gått bra fordi vi som pårørende har fulgt med. Flere ganger har det blitt sykehus, både på Ullern helsehus og Ilahjemmet. Lungebetennelse som kommer og går.

De ansatte har ikke tid, de har ansvar for mange. Flere enn det som er forsvarlig. Det finnes for få pleiere med kompetanse, det finnes mange uten, studenter som er usikre, pleiere som ikke klarer språket. Studenter blir vist en gang, deretter skal de klare seg selv. Er det forsvarlig?

Skal vi måtte flytte inn?

Det å være pårørende er en fulltidsjobb. Du er ikke til stede fysisk hele tiden, men psykisk klarer du ikke å slippe taket. Du et redd, redd for å få en telefon om noe har skjedd, som da far skled ut av rullestolen fordi han ikke var satt ordentlig opp i den.

Eller den gangen han reiste seg, snublet i slanger til sondematen og gikk i gulvet. Eller den gangen han kom fra sykehuset, taxien satte han av og han ble tilfeldig funnet av en pleier etter et par timer.

Så hvis vi som pårørende skal gjøre met, skal vi da måtte flytte inn? Jeg ser liksom ikke helt hva mer vi kan gjøre. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være slik, Norge er tross alt et av verdens rikeste land, men det gjelder ikke når det kommer til stell av de eldre, syke og de svake.

Noen ganger så virker det som om vi pårørende er en pest og en plage, vi er i veien, vi bryr oss for mye, vi kan ikke kommunisere, ja for alt er jo de pårørendes feil.

Vi er slitne

Jeg skulle ønske jeg kunne vært en pårørende hvor jeg kunne gjort hyggelige ting med far, ikke måtte passe på og være hans pleier. Det har han betalt sykehjem for å gjøre, de makter ikke oppgaven.

Måtte svare for uakseptable forhold ved Ullern helsehus: - Jeg er lei meg for at pasienter og pårørende har hatt rystende opplevelser

Politisk burde dette komme opp, det må høyere lønn til, det må utdannes flere, det må mer penger og flere hender inn. Slitne pleiere, dårlig ledelse, det gir ingen gevinst, verken til sykehjem, pasient eller pårørende.

Men å be pårørende gjøre enda mer, det er å dra det litt langt. Vi gjør nok av den jobben sykehjemmet eller helsehuset allerede skulle gjort. Sykehjem flår pasient og tar trygda, men de klarer ikke å levere tjenester da systemet er feil bygd opp.

Det må endring til, ikke om en måned eller ett år, den endringen må komme nå. Vi pårørende er slitne, vi makter ikke mer, snart er vi og pasienter, og det er ingen tjent med. Å være pårørende burde være nettopp det, ikke en jobb hvor vi ikke kan nyte den siste tiden vi har igjen med våre kjære.

NB: Både Ullern Helsehus og Ilahjemmet er spurt, men ingen av de ønsker å kommentere dette debattinnlegget.