— Småhusområdene må pleie fellesskapet på en ny og bedre måte

Nå skal Oslo revidere Småhusplanen igjen. Planen hadde to formål da den første kom for 25 år siden:

Oslo skulle bli tettere bebygget, arealene skulle brukes mer effektivt og småhusområdene skulle ta sin del av befolkningsveksten. Samtidig ville man bevare småhusområdenes kvalitet og karakter.

Denne selvmotsigelsen, en plan for endring som skal bevare den eksisterende situasjonen mest mulig som før, har vært gjennom flere revisjoner.

• Les også:

— Ikke lag en verneplan for villastrøk

Vi i Rådet for byarkitektur håper byrådet har ambisjoner om å styre utviklingen på områdenivå. Småhusplanen bør ikke være en verneplan for villastrøkene, men bidra til en god, ny boform.

Dagens plan sikrer ikke fellesskapets interesser i stor nok grad. Den konserverer i alt for stor grad småhusstrøkenes bebyggelsestype: den frittstående eneboligen. Vi stiller dessuten spørsmålet: Oppmuntrer planen til en utvikling styrt av profesjonelle utviklere? Er det meningen at den skal virke på den måten, eller finnes det alternativer?

— Gå bort fra bit-for-bit-planen

At utviklingen skjer på enkelteiendoms-nivå er den største utfordringen. Virkemidler man vanligvis bruker for å sikre fellesskapets interesser, må også få en plass i denne finmaskete strukturen.

Kommunen må møte behovet for en helhetlig områdetenkning i småhusstrøkene, slik man gjør i transformasjonsområder og ved knutepunkter. I småhusplanens eplehagefortettingslogikk er det lite systematisk tenkning rundt parker, møteplasser, gangstier og rekreasjonsområder for større områder. Det bør endres. Oslo har man et veldig godt verktøy til dette i transformasjonsområder, nemlig Veiledende plan for offentlige rom, de såkalte VPOR-ene.

— Småbytetthet må ha småbykvaliteter

Skal man innføre småbytetthet, må man ta utgangspunkt i småbyens kvaliteter: Aktive gaterom, en blanding av ulike mennesker og funksjoner, tydelige forhold mellom offentlig og privat og arealer avsatt til plasser og parker.

I dag er det få muligheter til å se småhuseiendommene samlet eller i sammenheng. Fortettingen gir fire til fem ganger så mange småhus og like mange små hager, noe som bare fører til sterkere privatisering. Bit-for-bit-utviklingen gir ikke ønskete resultater, og det er på tide å etterlyse villabyens plan for fellesrom.

— Ikke lag mer av det samme

Det var ingen selvfølge at Småhusplanen først og fremst skulle oppmuntre til flere eneboliger, og ikke andre typer boligbebyggelse. Å lage mer av det samme, gir ikke mer av eksisterende kvalitet.. Den første planen tillot da også sammenslåing av eiendommer slik at det ble plass til å bygge leilighetshus. Men dette førte til massive protester om rasering av boligområder, og planen ble strammet inn.

I dag er det åpent for å bygge rekkehus og mindre lavblokker, men volumbegrensninger og krav til uteopphold tilpasset eneboligtypen gjør at det bygges flest små eneboliger. Mange av disse får oppholdsrom spredt over tre etasjer, uteopphold på parkeringslokk og et altfor tett forhold til naboen.

— Se til sørlandsbyen

Arkitekturhistorien er full av gode eksempler på hvordan man kan bo tett: Fra sørlandsbyen til atriumshus eller kvartalsstruktur. Like eneboliger med 50 kvadratmeter grunnflate plassert i seks meters avstand til hverandre er ikke blant dem. I 2045 vil det være flere osloborgere på over 70 enn under 20, og det er sannsynlig at ett-plans boflater vil gi bedre bokvalitet for mange.

Fra et miljøperspektiv er eneboligen den dummeste måten man kan bygge tett på: med maksimal mengde yttervegg og materialforbruk. Det er en hustype som i liten grad oppfordrer til sosiale boformer og fellesløsninger.

Arkitektonisk er det mange muligheter mellom eneboligtypologien og fem-seks etasjers bygårder eller blokker som det bygges mye av for tiden. Det er på tide å tillate en «småhusurban» utvikling der villaveiene blir til gater definert av bygninger, og privathager blir erstattet av områdeparker og eneboliger med tett og lav bebyggelse. For å fortette Oslo på en god måte må det gis rom for et mangfold av hustyper og boformer, og det må være plass til alle livets faser.

— Hvem bygger?

I planens første tiår, på 1990-tallet, var det villaeierne som solgte halve tomten, eller lot ungene bygge i hagen. Resultatet var ikke alltid bra, men det var sjelden sterkere fortetting enn en dobling av antall boliger.

I dag er den vanligste utbyggingsformen at eksisterende hus rives og at en profesjonell utbygger fører opp fire til seks nye hus fundamentert på et felles underjordisk garasjeanlegg. Utbyggingsformen får et pussig uttrykk som en enklave av identiske hus. De beste prosjektene er utformet med variasjon og er tilpasset terreng, solforhold og utsyn. Mange prosjekter har gode, varierte uterom, både felles og private.

Det billigste er å bygge alle husene like. Ferdighusfirmaer og meglere vet hva som solgte godt i forgårs, og det er ikke en kunnskap som fremmer nyskapning og kvalitet.

— Se på sammenhenger og byrom

Vi har vært gjennom to generasjoner av fortetting nå, og skal inn i den tredje. Da må det være mulig å lage en plan som åpner for boligbygging med større grad av medvirkning, som premierer bevaring av eksisterende bygg, utfordrer parkeringskrav og grensene mot vei og mellom eiendommer , og der man ser på sammenhenger og byrom på en ny måte.

Rådet for byarkitektur oppnevnes av byrådet og uttaler seg om saker og prinsipielle eller overordnete temaer som angår byens form og utseende. Rådet har seks medlemmer; to arkitekter, en landskapsarkitekt og tre øvrige medlemmer.