EN BERETNING

Bekymringsmelding

«Vennligst ikke send meg et svar tilbake, eller be om et møte. Jeg er svært sky av meg, og er ikke så flink til å ordlegge meg overfor autoriteter. Dessuten ber jeg om at denne beretningen ikke drøftes i offentligheten».

Publisert Sist oppdatert

Oslo. Høsten 2022

Kjære, statsminister.

Klokken er elleve før midnatt. Det er et bra tidspunkt å skrive på. Jeg har sett noe forferdelig i det området jeg bor, og jeg må fortelle deg om det. Det er ikke lett å ta innover seg, men jeg skal gjøre et forsøk på å forklare hva som har skjedd.

Jeg bestemte meg for å skrive til deg da jeg så en bil brenne i området jeg bor. For å være ærlig, hadde jeg like i forkant røyka en joint som gatebarna pleier å selge til meg. Til å være seksten eller sytten har de holdt på en stund, og det dem selger er ordentlig bra greier man ikke får kjøpt andre steder. Nå vet jeg jo at det å røyke marihuana er å innrømme en ulovlig straffbar handling, men ettersom dette er en varslingssak (jeg mener i hvert fall at det er det), håper jeg at du kan la det gå og heller lese hva jeg har å si. Ikke at PST ikke kan finne mitt navn, adresse og alle sidene jeg surfer om kvelden på et blunk hvis de vill, men jeg håper at alvoret i dette brevet er sterkt nok til at jeg kan påberope meg en viss anonymitet.

Grunnen til at jeg skriver at jeg røyka marihuana, er fordi jeg husker en hendelse mye klarere når jeg røyker. Sanseinntrykk, mennesker, reaksjoner og sånt er like klare som kråker på en skyfri himmel. Men du tenker sikkert at det hørtes merkelig ut. Hvorfor ga synet av en bil i brann meg lyst til å skrive til deg, hva slags relasjon har egentlig du til en bilbrann. Det er ingenting som knytter deg til brannen, ikke engang en avis med ditt bilde på forsiden ble funnet i nærheten. Men da jeg så bilen brenne, var det som om å få et syn, slik som da Gud åpenbarte seg for Moses i en brennende tornebusk, og jeg skjønte at jeg måtte skrive til deg. Ennå husker jeg fortsatt den følelsen. Det var som om et eller annet landa rett i hendene mine. Hvorfor dette tilfeldigvis skjedde da jeg så brannen, er jeg ikke helt sikker på. Men uansett så skjedde det da. Du har helt sikkert lest om brannen i avisen. For det ble funnet en død mann i bilen.

Nå ble jeg skikkelig nervøs. Og når jeg blir nervøs må jeg bestandig pisse. Jeg skal bare en kjapp tur på do slik at jeg kan føle meg litt mer avslappet.

*

Du kan umulig legge merke til det, men det har faktisk gått én time siden jeg dro på do for å pisse, til jeg satte meg ned foran skrivebordet for å skrive videre. Klokken er derfor litt over tolv.

Da jeg gikk do, var jeg så pissetrengt at jeg ikke engang slo på lyset på badet. Fra vinduet er det mulig å se inn i de store sidevinduene på naboblokka. Helt tilfeldigvis festet blikket mitt seg på et stuevindu som ligger i samme etasje som min leilighet. Rutene er uten gardiner, så det er god sikt inn. Det bor en jente med hijab der. Hun må være av pakistansk eller arabisk opprinnelse, men jeg har aldri snakket med henne så jeg kan ikke vite dette med sikkerhet. Jeg bare sett henne når jeg er på do, og det eneste jeg vet om henne, er at hun jobber i blomsterbutikken på senteret vårt.

Mens jeg drev å så inn i vinduet, kom jenta med hijaben plutselig inn i rommet, og satte seg på sofaen. Men denne gangen hadde hun ikke hijaben på, og uten den så hun ut som en helt annen person. Nå ble liksom alt så mye tydeligere ved henne. Hun er rundt én seksti, ikke tykk, men bred over skuldrene og kraftig bygd. Det tykke, kullsvarte håret var satt opp i en knute slik at det ikke skulle være i veien. Jeg ville ikke omtale henne som en vakker kvinne, og fjeset var kaldt og uvennlig. Øynene var store og klare, og de utstående ørene hennes ga assosiasjoner til digre parabolantenner i ødemarker.

Hun slo på mobilen så fjeset lyste opp. Hun ble sittende slik et øyeblikk, før hun brått så ut av vinduet. Jeg ble redd for at hun tok meg i å kikke, men samtidig virket det som om hun var et helt annet sted, og jeg regnet med at det var fordi hun i lyset ikke var i stand til å se ut mot meg. Blikket hennes var vendt mot meg, men i virkeligheten så hun ingenting.

Jeg pustet ut.

Og så, som om noen ba henne om det, kneppet hun opp buksene og dro dem litt ned. Hun begynte å gni seg mellom lårene med den ene hånden mens den andre holdt rundt mobilen som hun fortsatt drev å så på. Deretter lukket hun øynene, slapp mobilen og laget en liten o med munnen. Den ledige hånden gikk inn i t-skjorten og masserte det ene brystet, og hun viste med hele fjeset hvor deilig det hadde vært å være sammen med henne. Jeg sto som paralysert og så henne ta på seg til det gikk for henne. Så satt hun stille i noen sekunder, før hun dro opp buksen og slukket lysene.

Jeg lover at jeg ikke er en pervers kikker, statsminister. Jeg har faktisk aldri lagt en hånd på en jente som ikke ville det, og har alltid behandlet kvinner med respekt. Men da jeg så denne jenta, klarte jeg ikke å ta vekk øynene. Så etter at hun dro vekk, gikk jeg inn på soverommet mitt og la meg ned. Jeg så opp på himlingen, mens jeg tenkte på hva som gjorde at jeg ble stående å se på. I nesten én time ble jeg liggende slik og gruble.

Men uansett; det gikk opp for meg, at jeg idet øyeblikket kikket, ikke var noe som helst. Jeg ble til ingenting. Ingenting passet inn i meg, men jeg passet merkelig nok rett inn i det øyeblikket, like naturlig som en bil som står lovlig parkert. Jeg var blitt redusert til et apparat formet som en mann.

Så det tok omlag én time å komme tilbake til meg selv.

Eller, jeg er fortsatt usikker på om jeg har det. For det føles som om det var én versjon av meg som gikk på do, men så fikk denne versjonen en oppdatering og ble annerledes. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Bekken renner bare én vei, tyngdekraften har bare én funksjon. Det var ingen umoralsk hensikt bak det jeg gjorde, men noen ganger er det slike hendelser som gjør at man kan fortsette å leve uten en eller annen form moral å orientere seg etter, er du ikke enig?

Nå må jeg fortsette, statsminister. Som sagt ble jeg vitne til en bilbrann, men jeg kan ikke skrive om hvorfor jeg ble vitne til brannen, uten å fortelle litt om meg selv.

Jeg er født i Norge, men foreldrene mine er fra utlandet. Jeg er i midten av tjueårene, og har bodd i dette området hele livet mitt. Før krisa hadde jeg jobb som mange andre, men nå bruker jeg formiddagene til å dra på disse motivasjonskursene som arrangeres av Nav. Målet med kursene er å finne vårt uforløste potensial nå som krisa har forandret våre liv. Vi snakker om veien videre, hvordan det fortsatt er mulig å være den forandringen vi ønsker å være i verden og den slags piss. Men dette vet du jo alt om. Det var du som tok initiativet til å opprette slike kurs etter at folk mista jobben.

Livet mitt var ikke bestandig slik. Før krisa hadde jeg jobb i en bedrift som leverte tjenester innen IKT, prosjekt og logistikk til noen sykehus. Jobben min gikk ut på å drifte, og forvalte IKT-systemene for sykehusene, nettverk og arbeidsflater for flere tusen brukere. I løpet av et døgn ble det sendt én million meldinger mellom våre IKT-systemer og brukere, helseforetak, legekontor og kommuner. Det kunne være henvisninger, rekvisisjoner, prøvesvar og mye mer. Min oppgave gikk ut på å veilede innringere med krøll i systemet, finne avviket og rette det opp. Jeg var med andre ord ingen ingeniør, men jeg kan love deg at jeg tok jobben alvorlig. Jeg klaget aldri, hjalp brukerne så godt jeg kunne, og hadde et bra forhold til mine kolleger og sjefer. Men da krisa kom måtte de omstrukturere. De permitterte oss som jobbet på gulvet, og erstattet oss med indisk arbeidskraft. Det hele skjedde før jeg rakk å blunke.

Når tankene mine vandrer til den tiden, begynner jeg å grine. Det er derfor papiret er litt vått her og der. Det er ikke syre, statsminister. Du kan til og med få det sjekket, men jeg ber om at du stoler på meg. Det er vanskelig å stole blindt på noen, jeg gjør aldri det, men hvorfor skal jeg ellers bruke tiden min på å skrive?

Nå snakker jeg for mye om meg selv. Men når jeg tenker meg om, er det kanskje sånn det bør være. Hvis du ikke vil lese mer, kan du bare kaste brevet i søpla. Jeg aner jo virkelig ikke om du kommer til å lese det eller ikke, men jeg gjør ikke noe annet enn å utøve min samfunnsplikt. Det holder for meg at du bare får brevet.

Når jeg kommer hjem etter kurset, er jeg så utmattet at jeg må ta en joint. Men lukta til marihuanaen som gatebarna selger er så sterk at jeg ikke kan røyke i leiligheten. Så derfor stikker jeg med hunden min ned i skogen bak nabolaget for å røyke. Mens jeg røyker, slipper jeg løs hunden så den kan tusle rundt og snuse i frihet.

Den dagen bilen brant, røyka jeg en førsteklasses joint. Jeg er ikke så flink til å lage jointer, så jeg pleier å kjøpe ferdiglagde. Gatebarna er drevne jointmakere, og jeg ser for meg at de ruller jointene på lårene sine, slik cubanere vil ha utlendingene til å tro når de lager sigarer. Men det er ikke slik sigarer lages. Man trenger en hard flate å rulle sigar på, og man trenger veldig sterke fingre. Hvilken jomfru er det som har harde fingre?

Etter å ha røyket ferdig jointen, ble jeg utrolig oppvakt. Alt så skarpt ut, lydene kom plutselig tregere, som om noen hadde trukket på slow-motion knappen, slik at skogen ble sendrektig og grøtete, og greinene som vaiet i vinden hørte ut som en pisk som ble slått mot en vegg. Fra en treklynge, kom det rytmiske skrik fra en eller annen fugl. Jeg så på hunden min og begynte å tenke. Hvorfor skaffer vi oss hunder? Jeg antar at noen tror det har å gjøre med makt over et annet vesen, oppfordret av press til å overholde det som er blitt en vanlig, men likevel beklagelig kulturell norm i vårt samfunn.

Dette tror jeg ikke på.

Hvem vil ikke ha et vesen som tilber oss, møter oss med entusiastiske piruetter når vi kommer hjem, spiser takknemlig ved hvert måltid, er fornøyd med billige utflukter og gaver, og gir livslang lojalitet og beskyttelse? Og hvis et romvesen så meg «rydde opp» etter hunden, hvem tror du det hadde trodd var sjefen?

Uansett. Etter røykingen, beveget vi oss oppover hjemover. Omlag hundre meter fra der jeg bor er det en liten grusbane med mål. Målene har ikke nett, og banen er derfor ikke særlig i bruk til ballspill. Isteden brukes den som ekstraparkering når parkeringsplassen blir full. Det er ikke egentlig tillatt, men det står så mange biler der til enhver tid at parkeringsvaktene bestandig har sett på det som vanlig beboerparkering.

Jeg var på vei inn i blokken min, da jeg så en silhuett røre på seg i kupeen til en av de parkerte bilene. Kanskje synes du det er merkelig at jeg stusser over en person som sitter i bilen, men greia er at personen ikke satt i førersetet eller passasjersetet foran, men på setene bak. Det var en hvit mann som flyttet til nabolaget et halvt år tidligere. Av hensyn til de pårørende vil jeg ikke røpe navnet hans, men det jeg kan si er at han er en av mange hundre etnisk norske som enten har flyttet hit, eller blitt plassert her etter krisa. Han var en skuespiller som spilte i en rekke serier og filmer før krisa inntraff, men etter det så jeg han ikke igjen før han flyttet hit. Fjeset var kopparret, og han hadde disse øynene som alltid var på alerten, som så fra side til side, som om han var sikker på at han ble forfulgt. Jeg snakket aldri med han, men fra filmene husker jeg at han hadde en overdreven nasal, jovial stemme. Litt sånn som når utlendinger etterligner etnisk norske.

Mannen satt i baksetet og så rett ut av ruta. Kveldssola flimret med skyenes bevegelse og la seg over fjeset hans. Jeg syntes det var underlig at han satt bak i sin egen bil, virket nesten forlatt. Han tenkte på noe, noe fint virka det som. Munnvikene trakk seg litt oppover, et minne kanskje. Det var første gang jeg hadde sett et slikt genuint uttrykk på denne måten. På film hadde han dette uhyggelige gliset som ga en frysninger, men her så han nesten ut som et lite barn.

Med ett så han plutselig i min retning. Blikket var ikke fokusert, men det begynte likevel å dunke i brystet mitt. Merkelig nok føltes det ikke som om det var meg han så på, men som om han så gjennom meg. Men jeg ville at han skulle se meg. Jeg ville at han skulle legge merke til at jeg eksisterte. Jeg vet ikke om det var marihuanaen som fikk meg til å føle dette, men uansett kunne jeg i det øyeblikket dø for at øynene hans traff mine.

Men han ble bare sittende og stirre. Det var som om bevisstheten hans steg opp og ned som en metronom. Eller kanskje var det bevisstheten min som gjorde det?

Uansett. Han så til slutt ned i fanget, og det var ikke før noen sekunder senere at jeg så et lys i fanget hans. Det var ikke før etterpå det gikk opp for meg at det var flammen fra en lighter. Det var fort gjort. Jeg rakk ikke engang å rope navnet hans, før det flammet opp i kupeen. Han må ha vært dynket i bensin, for det gikk bare sekunder før han sto i brann. Jeg kunne høre han skrike, men det var ingenting jeg kunne gjøre. Flammene slo ut av ruta og spredte seg til bilene ved siden av. Jeg ble likevel stående urørlig under hele seansen. Hunden dro i kobbelet, men jeg gikk ikke videre. Det kom folk med brannslukkere, men flammene var for voldsomme. Brannvesenet kom ikke før tjue minutter senere, og selv om de ba alle trekke seg unna, drev de ikke med noe annet etterslukking.

Resten av kvelden satt jeg i sofaen, og observerte meg selv der jeg satt og tenkte. Jeg å tenke på tiden som ikke kom tilbake. Jeg tenkte på elvene, på tidevannet, på grusen, på lufta. Jeg tenkte på det som forble usagt, og det som ikke gjorde det. Jeg tenkte på lufta. Tiden danset til en takt jeg ikke klarte å plassere.

Hvorfor skuespilleren bestemte seg for å ta livet av seg selv, kan jeg ikke gi deg noe godt svar på, statsminister. Men det jeg kan si, er at det ikke lenger kommer folk hit for å bo med mindre de må. For du skjønner, dette området er som en tett skog, og på mange steder er den nærmest ugjennomtrengelig. Man skal bare gå innover blokkene, før lydene man kjenner til slutter å opphøre. Nå er det ikke slik at kompassene løper løpsk heller, men løsningen til politikerne er å sette opp inspirerende malerier av svartinger i romdrakt eller installasjoner som hunden min pisser på.

Jeg får skikkelig vondt i brystet av å skrive alt dette, statsminister. Jeg har som sagt bodd her hele mitt liv, så jeg vet om alt som kryper og går i området. Jeg vet ikke hva du kommer til å tenke når du leser dette, men jeg er nødt til å forklare deg om hva som skjer. Jeg er sikkert ikke den eneste med disse tankene, men jeg vet ikke om det er andre som har skrevet om dette til deg. For er denne byen en kropp med leversvikt, må du være klar over at dette området er leveren. Vi klarer ikke lenger å håndtere de kjemiske prosessene byen produserer, eller ta opp næringsstoffene som er tatt opp i fordøyelseskanalen. Produksjonen og regulering av karbohydrater, fettstoffer og proteiner, har stanset og er i ferd med å opphøre. Vi er et døende organ som lider av det dårlige kostholdet denne byen får i seg hver dag. Ting hopet seg opp allerede før krisa, men nå er byen i ferd med å få organsvikt. Og hvis det skjer, kan ingen legge skylden på oss.

Det er godt mulig at dette brevet gjør deg opprørt. De fleste som får en slik beretning fra innsiden, vil nok ønske at jeg skrev en bok. Men for å være ærlig, er jeg ingen historieforteller.

Jeg er en varsler.

Vennligst ikke send meg et svar tilbake, eller be om et møte. Jeg er svært sky av meg, og er ikke så flink til å ordlegge meg overfor autoriteter. Dessuten ber jeg om at denne beretningen ikke drøftes i offentligheten. Det finnes hvite mennesker her som later som om alt er perfekt. Ifølge dem er jeg sikkert for ekstrem, mine skildringer og opplevelser kan lett føles tilgjorte, og jeg er som sagt den eneste svartingen med hund i området. Sjansene for å finne ut hvem jeg er, er derfor veldig store.

Det eneste jeg ber deg om, er at du har dette i bakhodet. Dere politikere er så opptatt av å tenke på kollektivet, at dere glemmer å fokusere på selve individets individuelle eksistens. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor, for hver gang jeg tenker slik selv, ramler kroppen sammen. Hvis du spør meg om hvordan en hendelse, henger sammen med den neste, eller hvordan et motiv svekker eller styrker et annet, så skal jeg være ærlig å si at jeg ikke forstår alt dette selv. Jeg kan ikke med sikkerhet si at historien, slik jeg forteller den, er den riktige historien å fortelle.

Men jeg er nødt til å prøve.