Jeg er lærer i osloskolen, men hvor jeg er
lærer i vårt langstrakte land er irrelevant, da alle lærere i Norge er
lovpålagt å følge opplæringsloven og læreplanen for kunnskapsløftet.
Vi skal sko elevene for den fremtiden de skal
være en del av, heter det så fint. Vi skal med andre ord forberede dem på det
livet som kommer. I læreplanen er sentrale mål i flere fag fundamentert i at
elevene skal forstå det samfunnet vi lever i.
Elevene skal lære om mangfold, både i
religioner, livssyn, kulturer og familieformer. De skal lære om folkehelse med
mål om å styrke elevenes psykiske helse og de skal lære livsmestring. Skolen
skal med andre ord bygge hele mennesker, uavhengig av hvem de er.
Samtidig skal skolen være samfunnsaktuell.
Skolen skal gripe fatt i de endringene og hendelsene som skjer i samfunnet og
ta med disse inn i klasserommet. Med dette menes det at skolen i stor grad
burde henge undervisningen på de knaggene som elevene allerede har med seg inn
i undervisningen, eller de hendelsene som til enhver tid utspiller seg.
Vi er samfunnsaktuelle
Av den grunn er det vanlig å legge de delene
av kompetansemålene i naturfag som dreier seg om biologisk mangfold til våren
når dyre- og plantelivet spirer. Man underviser om valg og demokrati tidlig
høst da det annethvert år foregår faktiske valg kommunalt og nasjonalt på dette
tidspunktet.
Man underviser om psykisk helse og
livsmestring i tiden rundt 10. oktober da verdensdagen for psykisk helse
markeres. Man underviser gjerne om høytider i religioner når halve klassen
faster i måneden før Eid, når en stor andel forbereder seg til julehøytiden
eller vi har fri rundt påske.
Vi synger nasjonalsangen i mai og snakker om
eidsvollsmennene og grunnloven, og man stopper opp og snakker om konflikter
mellom nasjoner eller folkegrupper når store og forferdelige kriger og
konflikter blusser opp i Midtøsten.
Gir positiv psykologisk effekt
I klasserommet mitt fargelegger vi derfor
halvmåner og stjerner og henger store bokstaver som former ordene Eid Mubarak
på veggen i klasserommet i forkant av Eid. Dette fordi klasserommet vårt rommer
alle.
Jeg vet det betyr mye for dem av oss som er
muslimer i vårt klasseromsfellesskap. Å oppleve at lærere og medelever aktivt
er med på å pynte i forkant av en høytid, og at de rundt en legger til rette
for og støtter dem som synes dagene med faste er tunge, tror jeg har en positiv
psykologisk effekt på mine muslimske elever.
På samme måte vet jeg musikklæreren fokuserer
på samisk musikk og kultur i ukene rundt 6. februar, samtidig som norsklæreren
har om fornorskingspolitikken i undervisningen sin, elevene lærer om hvordan
urfolk generelt setter mindre klimavtrykk på verden i naturfagsundervisningen
og de utforsker samiske mattradisjoner i mat og helse.
Da henger vi også samiske flagg i klasserommet
og øver oss på å si lihkku beivviin. De i mitt klasserom som er samiske føler
seg sett i disse ukene, de opplever seg selv som en ressurs.
Så kommer pride
Ingen foresatte ringer skolene for å klage på
dette. Ingen kommuner stopper læreren fra å gjennomføre undervisningen sin om
disse temaene. Ingen stiller seg spørrende til lærerens evne til å vurdere egen
praksis.
Så kommer maimåned. Måneden før juni. Denne
måneden vet jeg at skeive i befolkningen kryper krumrygget rundt fordi de vet
at en vesentlig del av befolkningen plutselig skal ha store innvendinger til
hvordan mangfold skal feires idet vi går inn i juni.
De siste årene har disse innvendingene også
gjeldt undervisningen i klasserommet, vel så mye som skolens praksis.
Jeg vil tørre å påstå at et mindretall av de
som uttaler seg negativt til markeringen av pride i skolen (les: undervisning
om kjønns- og seksualitetsmangfold) har lest overordnet del eller de helt
fagspesifikke delene av læreplanen for kunnskapsløftet. Og at få av disse har
satt foten over terskelen på lærerutdanningen eller har studert praktisk-pedagogisk
utdanning.
Da «bedriver vi overgrep»
Likevel mener mange i så sterk grad (at de kan
komme med drapstrusler til lærere og skoleledere) at skolen plutselig gjør noe
innmari galt i juni når et stoffstykke med syv farger heises til topps i en
flaggstang. Da seksualiserer vi ungene og «bedriver overgrep».
Juni er pridemåned. Av den grunn underviser vi
om seksuelt mangfold denne måneden. Å undervise om seksuelt mangfold betyr at
elevene nede i barnehagealder skal vite at det finnes ulike familier. Det betyr
at man på skolen skal vite at det finnes mennesker som elsker mennesker av
samme kjønn og at disse er helt vanlige folk som lever vanlige (og gode) liv.
Skolens hovedansvar (slik jeg forstår det) er
å normalisere dette og å legge til rette for at de iblant oss som bryter med
heteronormen skal oppleve klasserommet som trygt på lik linje med andre.
Og det flagger vi for, slik at elever, lærere
og foresatte i tilknytning til skolen skal kjenne at «her hos oss kan du være
deg».
Utrygge barn lærer mindre
Å undervise om dette er ikke et valg vi tar.
Det står svart på hvitt i læreplanen at elevene SKAL lære dette. Dette er med
andre ord ikke noe vi gjør fordi pride markeres, vi markerer pride fordi det er
en fin måte å dekke mange kompetansemål på tvers av veldig mange skolefag.
I tillegg er vi pålagt å følge
opplæringsloven. I opplæringsloven paragraf 9-a heter det at alle barn skal
oppleve skolen som en trygg arena for læring og utvikling. Forskning viser at
utrygge barn lærer langt mindre enn de som føler seg som en trygg del av
fellesskapet.
Av den grunn er det skolens jobb (til enhver
tid) å bidra til at alle, uansett hvem de er, skal ha plass i skolen og i
klasserommet. Dette gjelder også skeive elever, lærere og familier.
Vi gjør ikke barn homo
Vi seksualiserer ikke barn, vi underviser om
samfunnet. Vi gjør ikke barn homo, vi bygger dem som mennesker og gir dem
verktøy til å forstå andre. Vi gjør deres barn, den kommende generasjonen, til
gode medmennesker. Det er jobben vår. Vi er lovpålagt å gjøre dette.
Om man sitter hjemme i sofaen og tror at pride
er det samme som parade i Oslo sentrum må man se på pride sine hjemmesider
i den landsdelen man er bosatt og lese seg opp på hva denne uken tilbyr av
politikk og kultur.
Paraden er ett av hundre arrangementer i Oslo,
der majoriteten av arrangementene er debatter og foredrag om historiske
hendelser og opplevd diskriminering. Om man møter opp og lytter til innholdet i
disse arrangementene, leser opplæringsloven og læreplanen, så mener jeg det er
innlysende at regnbuens farger skal flagge høyt over skolegården en måned i
året.
Jeg er dritt lei
Paraden er en politisk markering, ikke en sex-fest.
Det er det barna lærer på skolen. For på skolen skal man lære at man skal stå
opp for seg selv og andre og at man, dessverre, i en del situasjoner, fortsatt
må kjempe for sin plass.
Ordene ‘jeg er lei’ blir fattige. Jeg er dritt
lei er bedre. Jeg er dritt lei av at mennesker som ikke har lest læreplanen kan
sitte hjemme og fortelle usannheter om skolen uten å ha kjøtt på beinet.
Det er ikke for sent å snu Ålesund, og det er
ikke for sent å legge fra seg homofobe holdninger eller feilaktige tanker om
lærerens og skolens arbeid inn mot barn og unge.
