Lørenhallen
Krysset ved Lørenveien og Ringveien. Juli 1965. Foto: Ukjent – Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Arkiv/Samling

Nærmere en bygdekino kom du vel ikke her i byen, men Lørenhallen, eller Lauer’n, var vår kino

Her dundra Roy Rogers og Trigger over lerretet mens vi satt fjetra i spenning, og melkesjokoladen bare smelta mellom fingra våre.

Lauer’n lå på skrenten ned mot der hvor Store ringvei etter hvert ble anlagt. Det var på den tida da Økernsenteret ennå bare var en klynge gamle trehus med småforretninger som het Økernkrysset. Lørenhallen var i utgangspunktet et velhus hvor det ble arrangert juletrefester og foreningsmøter.

Men på søndagskveldene var den vår alles Lauer’n, hvor vi sto i kø og klemte et par svette kronestykker i hånda og håpet at vi fikk krangla til oss en plass ved siden hu-der-du-veit som fikk det til å bli litt varmere rundt øreflippa i det klamme lokalet med beinharde trebenker.

Asfaltepistler fra Tigerstaden er Terje Børjessons småbetraktninger om livet i byen, fra 50-tallet og frem til i dag. Flere av disse tekstene finner du i Gatelangs med kamera og noen bakgårdsbetraktninger.

Alt kunne skje her

Men den største bøygen var å komme seg helskinna forbi vakta, som til tider kunne være ganske så humørsjuk og skeptisk, spesielt når det var filmer med «U» på plakaten ved den provisoriske billettluka. Vi gjorde alt for å komme oss inn på «Ungdom»; klora på skolebevis for å bli ett år eldre – ja, det blei til og med putta avispapir i slagstøvla for å komme seg et par centimeter opp i høyden.

Jeg kjenner’e ennå; nakketaket som bølla festa med et stramt grep og snurra meg nitti grader rundt, for så å sende meg på tryne ut til spott og spe. En av de andre beilera fikk sitte ved siden av hu-der-du-veit, som alltid lukta godt og puffa små rosa Sweet-Mint-ballonger mellom leppene. Og da blei veien hjem både vond, sippete og lang. Men som regel fikk vi baska oss inn i en av benkeradene.

Strøkets kulturelle høyborg

Var vi heldige, kom vi oss gjennom krøllene til Shirley Temple eller guner’n til Eddie Constantine uten at filmen røyk. For oss på Økernbråten var Lauer’n på mange måter strøkets kulturelle høyborg.

Men alt dette stilna i 1964 – da var det definitivt kroken på døra for kinovisninger på Lauer’n, og et par år seinere måtte den vike plassen for fulle handleposer som blei lempa inn i parkerte biler utafor Coop Obs.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer