DEBATT

På Rådhusbrygga har folk kunnet kjøpe fersk fisk fra Oslofjorden.
På Rådhusbrygga har folk kunnet kjøpe fersk fisk fra Oslofjorden.

– Jeg vil ha fisken og fiskeriet i Oslofjorden tilbake. Friske blåskjell fra indre Bunnefjorden. Jeg vil ha Konrads torsk på døra

Vårt forhold til Oslofjorden er konkret. Vi bor ved den. Det virker opplagt at fjorden trenger mer gjennomgripende vern enn å frede torsken fra min nabo Konrads fiskestang.

Publisert

Jeg har et klart minne fra ferga mellom Vippetangen og Hovedøya av å se ryggen på en diger hval bryte opp og bukte seg i sjøen. I minnet er det til også en stemme som sier - Se, Thomas, en hval!

Altså, det er et så å si umulig minne fra havnebassenget utenfor Oslo i mitt livsløp. Det kan ha vært en nise. Niser er ikke et helt uvanlig syn. Eller det kan ha vært et minne fra en helt annen tid, en magisk tid. En tid da også hval tilhørte fjorden. Tenk det.

Les også: NGI-rapport: Miljøgifter og tungmetaller på bunnen av Oslofjorden, viser undersøkelser gjort i 2020

Minner fra en annen tid

Min nabo Konrad pleide rett som det var å komme på døra med torsk han hadde til overs. Han drev ikke noe rovfiske, bare med stang fra en av bryggene på Nesodden. Det hendte han fikk en eller to for mange til egen kost.

Men i løpet av noen få år har Konrads torsk også blitt minner fra en annen tid. Tiden da folk kunne trekke torsk her omkring. Torsken er fredet, og det høres fint ut at det gjøres noe vernende for torsken. Dugnad. Ingen fisker torsk.

Det har blitt meg fortalt at vi ikke må sanke blåskjell innafor Drøbak, da de kan være forgiftet. Men det er ikke så mye skjell å sanke av der jeg pleier å bade på nordre Nesodden. Blåskjell, en magisk tid.

På akvariet i Drøbak svømmer det en stygg håkjerring, minnes jeg. Er håkjerringa i Drøbak også et eventyrminne?

Oslo-fergene transporterer oslofolk ut til øyene i Oslofjorden.
Oslo-fergene transporterer oslofolk ut til øyene i Oslofjorden.

Livet i sjøen visner

Da jeg vokste opp like ved kaiene på nedre Ruseløkka og Vika, måtte vi ikke bade i det vannet der. Det ble så innprentet i meg at jeg helst den dag i dag avstår fra de nye badestedene i Oslos nå rensede havnebassenger.

Jeg har det fint i vannet på Nesodden, sådan er jeg privilegert som bor her. Men det er et paradoks at Oslo har klart å gi sine innbyggere litt av sjøen tilbake, mens livet i sjøen visner. På den tiden da vi ikke badet der, var det til gjengjeld en hel liten kultur rundt nytrukne reker og annet fiske ved Rådhuskaia. Den kulturen kan det hende vi snart må si helt takk og farvel til for en lengre tid fremover. En nødvendig, men ikke så magisk tid.

Vi er 1,6 millioner berørte mennesker rundt fjorden. Eller, vi er 1,6 millioner folk rundt en veldig berørt fjord. Begge deler er sant. Omgivelsene rundt denne fjorden er vennlige fra naturens side og har spor etter frodige kulturer bak oss gjennom årtusener.

Fjorden trenger et vern

Det kan være at globale klimaspørsmål blir abstrakte forhold for oss i det daglige. Oppvarmingen er vitenskapelig observerbar, men ikke så konkret fra dag til dag. Men vårt forhold til Oslofjorden er konkret. Vi bor ved den. Og det virker opplagt at denne fjorden nå fremover trenger mer gjennomgripende vern enn å frede torsken fra min nabo Konrads fiskestang.

Hva som er årsaker og hva som må gjøres med døden i Oslofjorden kan jeg ikke svare på. Jeg er ikke marinbiolog. Jeg stemmer ikke på MDG heller, men representanter for MDG skrev nylig en kronikk i Dagbladet, «Oslofjorden dør», der de nevner flere mulige årsaksforhold: forurensing etter industri, landbruk, mulige effekter av klimaendringer med økt nedbør og tilsig av forurenset overflatevann og også, bittert for oss alle, trålingen og fiskeriet.

Jeg vil ikke kaste de resterende fiskerne på sjøen. Men vi har et problem, vi har alle gått i vårt eget garn på noe vis. Fiskeriet risikerer å dø helt ut med denne utviklinga i fjorden uansett.

Et eventyr

Jeg er som nevnt en Vika-gutt. Jeg vokste opp nær overgangen fra Akers mekaniske verksted til fasjonable, smått vulgære, Aker Brygge. Jeg lekte på taket til verkstedhallen. Jeg klatret i stillasene da komplekset Aker Brygge ble bygd.

Carlo, Ivan og jeg hoppa inn et vindu i tredje etasje i et ikke helt ferdig, men alt aktivt kontorbygg der. Etter litt eventyr og nasking kom vi over bokseren Steffen Tangstad i et hemmelig treningsrom. Han inviterte oss inn. Ingen moralisering der i gården. Det var stort.

Og så var det sjøen da. Vi fant brygger under kaiene og kløv så nært vi kunne det helt forbudte, giftige sjøvannet. Så nært vi kunne. Men aldri ned i.

Vi lekte med floden fra bølgene som slo inn over Rådhuskaia i stormen i ‘86, mens biler og sykkelstativ drev på sjøen. Herlig. Nå ser jeg byen min fra brygger og badesteder på Nesodden. Jeg tar rett som det er et uklart foto av byen herfra med telefonkameraet jeg skriver dette på. Ubrukelige bilder, men hjertet vil ha dem.

Jeg vil ha fisken tilbake

Jeg er altså en Vika-gutt på Nesodden. Familien er fra Tønsberg og Moss. Og alt dette er berørt av Oslofjorden. Fjorden er konstitusjonen i mitt liv.

De siste årene har måker på Rådhuskaia spesialisert seg i å snappe pølser og hamburgere rett ut av henda på folk. Jeg har sett det på nært hold og hørt andres historier. Det kan selvfølgelig oppleves som aggressivt fra måkenes side. Mon tro hvordan måkene ble så «aggressive»?

Jeg vil ha fisken og fiskeriet tilbake. Friske blåskjell fra det indre av Bunnefjorden. Jeg vil ha Konrads torsk på døra. Jeg unner alle bysbarn og bysøsken av Oslo å bade i rent vann nær de gamle kaiene. Men denne forfriskende kontakten vår med sjøen forlanger noe tilbake nå. Vi har nytt av den i årtusener. Siden magiske tider. Nå må vi gi henne noe av det vi har tatt for gitt tilbake.

Powered by Labrador CMS