– Søren heller, har ikke vi også krav på å bli behandlet med verdighet?

Jeg og min mann mistet vår fantastiske fastlege for en kort tid tilbake. Han behandlet oss som det vi er, nemlig syke mennesker. Det gjorde oss friskere.

Plutselig en dag dumpet det et brev fra HELFO ned i postkassen. Der sto det: «Du har fått ny fastlege. Dr. N.N. har sluttet. Din nye fastlege er Dr. X.X.»

Å miste vår fastlege gjorde oss dypt fortvilet. Vi hadde hatt et svært godt forhold til han.

• Les også: Ruter-sjef varslet kollektivkutt grunnet pengemangel. Men først festet selskapet for 427.000 kroner på Bogstad gård

Fastlegen vår ble med oss på et treårig ruskurs, hvor det var vi som var lærere for en flott person. Selv etter tre års læring var det mye som gjensto, og vi lærte villig bort. Han forsto at selv om vi måtte selvmedisinere oss, så trengte selv vi en ferie og en pust i bakken av og til.

Og da ga han oss medisiner med på turen. På disse turene forsøkte vi hver gang å bli nyktre. Det skal sies at vi har ennå ikke fått det til, men vi kom likevel ned til ti milligram metadon hver gang vi fikk reist. Det er noe å være stolt av!

Dobbel straff

Nok om det, uansett så, vi bestemte oss for at alle fortjener en sjanse, også en ny, pur ung og tydelig usikker lege.

Han startet sin karriere med å ta ut fire ukers ferie, noe vi stusset litt over. Litt av en start, tenkte vi. Deretter avsluttet han de medisinene vi gikk på. STRAFF!

Så sa dama i resepsjonen at dersom vi skulle ha a- og/eller b-preparater, så kunne vi glemme det, STRAFF!

Vi er syke, ikke narkomane

Neste steg var, etter lang ventetid, legetime. Vårt første møte. HJELP, tenkte vi.

Vi sa til ham, som vi har sagt til våre andre fastleger, at vi IKKE er her for å få medisiner til å ruse oss på, og vi kommer ALLTID til å være ærlige med deg. Hvorpå vi også spør: «Ser du på oss som narkomane? Han svarte på dansk: Ja, jeg gjør vel gjerne det!»

Da svarte jeg: «Det er feil svar. Vi er syke mennesker». For det fikk vi straff.

Nå ligger journalene våre og venter på oss. Mens jeg skrev dette innlegget ringte legekontoret og ba oss om å hente journalene, for de tok opp plass på kontoret.

Må vi bli kriminelle

Nå er vi, etter utallige telefoner til diverse legekontor, uten fastlege. Alle vi har ringt til har spurt om det samme: «Skal du, eller går du på a- eller b-preparater? Og når vi har svart ja på det, så har svaret vært: «Vel, da er dere ikke velkomne her. Og dessuten tar vi ikke par».

Når jeg velger å legge ut denne historien vår her, så er det fordi dette dreier seg om at vi trenger hjelp, ikke straff. Søren heller, har ikke vi også krav på å bli behandlet med verdighet? Et slikt syn på oss som dette fører jo oss ikke nærmere å bli friskere.

Nå står vi uten fastlege og uten medisiner, noe som igjen kan føre til at vi er nødt til å være kriminelle og gjøre ting vi ikke liker.

Jeg ønsker meg flere Sverre Eikaer, og flere Stig Aspeliner. Håpet kan ingen ta fra oss.