Mitt kjære Oslo. Jeg har gått fra å være raus til å bli stolt og bitter

Null energi. Null. Det eneste som frisker opp sinnet mitt er å lese svart kunstkritikk fra min nyeste facebookvenn. Hun og en annen facebookvenn har skrevet om «the tragic mulatto».

Du skjønner ikke en dritt av hva dette er, og jeg har ikke tenkt å fortelle deg det heller. Google it liksom. Men du skjønner at det handler om det å være mulatt, eller mixed.

Mulatt er egentlig et ganske fucka ord. Halvt muldyr og halvt esel, eksen min likte ikke ordet, men jeg forsvarte det. «Mamma og pappa har alltid sagt det, så jeg har ingen negative assosasjoner til det ordet», sa jeg alltid.

«Så folk som ikke har noen negative assosiasjoner til ordet neger, står også fritt frem til å bruke det ordet?» Jeg har endret oppfatning, jeg er ikke så glad i ordet lenger. Men mixed er jeg, og som alle andre også tragisk til tider.

— Alle mine hvite broer vil brennes

«Idag skal vi ha et møte om hvordan vi kan rekruttere flere med minoritetsbakgrunn». «Fuck off», tenker jeg. Du har vært leder her i 12 år, og ikke klart å ansette en jævla svarting utenom Ibrahim som er sommervikar. God fuckings jobb. Gratulerer.

«Philip, hva tenker du?» Hva jeg tenker får du aldri vite fordi jeg aldri i mitt liv vil klare å være ærlig med deg om dette temaet. Om din rolle. Om dine blindsoner. Om din klasseblindhet. Og ikke minst, din manglende evne til å forstå at andre mennesker ikke lever livet du lever.

Hvis jeg skal være ærlig vil alle mine hvite broer brennes. Tankene mine er ikke legitime, de drives av bitterhet og sinne. På et nivå som begynner å bli skummelt. Eller kunstnerisk. Er alt dette bare et spill for galleriet slik at jeg kan få oppmerksomhet for å skrive om følelser i debatten om rasisme og mangfold? Fuck off.

— Hva tenker du egentlig om dette, Phillip?

«Hva tenker du egentlig om dette, Philip?» Tankene mine får du aldri. Og ikke ærligheten min heller. Jeg tror jeg skåner deg, men i realiteten er det meg selv jeg skåner. For jeg orker ubehaget som kryper inn i kroppen din, beveger seg sakte men sikkert inn gjennom ørene, opp i tankene før du forstår hva som traff deg.

I det øyeblikket er samtalen ødelagt, du går i forsvar, og jeg ender med å sugercoate deg og det vi snakker om for å bevare stemningen på et akseptabelt nivå. «Altså, du er kanskje ikke problemet», eller «jeg mente det ikke sånn».

Jo, jeg mente det sånn og 100 ganger mer. Du som menneske er i hverken fysisk eller psykisk stand til å ta imot mitt budskap. Jeg har ingen tro på deg. Ingen tro. Jeg er kanskje en del av problemet?

Min raushet ovenfor deg har i 32 år spist meg opp sakte men sikkert fra innsiden, nå må ting endres og jeg vet ikke hvordan dette blir. Men ting må endres. I meg.

— Jeg har gått fra å være raus til å bli bitter

Jeg har gått fra å være raus til å bli bitter. Mindre raus og mer bitter. Jeg koser meg med bitterheten og sinne. De driver meg. Tokløveret. De brenner broer for meg. De tar valg for meg. De hisser seg opp unødvendig for meg. Og de gjør meg sliten, sur og tidvis smålig.

— Stoltheten og tilfredsheten har tatt bolig i meg

Men mest av alt hjelper de meg med å kanalisere seg selv. De hjelper meg å finne hvem jeg skal lene meg på, hvem jeg kan stole på, og ikke minst hvem jeg ser opp til. Uten disse hadde jeg nok aldri funnet stoltheten og tilfredsheten som har tatt bolig i meg.

Stoltheten jeg føler når alle Norges svartinger samtstemt forteller majoritetsbefolkningen hvorfor vi demonstrerer, eller hvorfor Kjersti Grini var et rasshøl når hun på Farmen i år 2022 velger å bruke et ord som setter likhetstegn mellom afrikansk opphav og mindreverdighet .

Stoltheten som bruser i meg når facebookfeeden min oversvømmes av svarte intellektuelle som sier sin mening med referanser til Fanon, DuBois, Krummah, Rodney og Tubman.

Alle meldingene, eller de få, som tikker inn når hen har lest og er enig. Når man føles. Vi føler hverandre. Husk, jeg vil aldri føle deg og du vil aldri føle meg. Uten ærlighet kan vi ikke det. Og det er på meg. Men mest på deg.

— For hver tekst fra en melanrik blir jeg sterkere

Min mangel på ærlighet ovenfor deg er for meg et kampmiddel. Jeg kan ta på meg et hyggelig, hvitt skall å spy ut erkenorske, etnisk norske referanser. Ole Ellefsæther, Johan Olav Koss, Roar Strand. På jobb, blant venner, på butikken.

Du vil aldri få min ærlighet, eller er det det du gjør nå? Og er dette mitt eller ditt problem? Ingen ser meg som en sms fra min kjærestes venninne som sier hun føler teksten. Ingen ser meg som teksten til kameraten min, hvor jeg sender sms og sier jeg føler teksten.

Det føles som vi er ved et bristepunkt. Ting er i ferd med å skje. Eller? Ting skjer i hvert fall i meg. Masse tanker og følelser som er rare, fine, fucka og såre.

For hver kronikk, post eller tekst fra en melanrik blir jeg litt sterkere. For hver TV-serie der en norsk svarting gjør det bra, får jeg litt mer tro på verden. Og samtidig litt mindre tro. Jeg blir litt mer stolt og litt mer sint for hver gang.

Stoltheten deler jeg med de andre. Sinnet brukes for å gi stoltheten næring.