brugata rus
Sterke miljøer ønsker å flytte de narkomane fra Brugata. Men hvor til? Foto: Frederik Strindberg

– La oss snakke om åpne rusmiljøer i Oslo Sentrum

Samtidig som vi skal bygge ut gode tjenester til rusavhengige, må vi ta et oppgjør med stigmatiseringen som gjør det mulig å forskjellsbehandle mennesker i byen vår.

Kenneth Arctander Johansen
Kenneth Arctander Johansen er informasjonsansvarlig for Rusmisbrukernes interesseorganisasjon og doktorgradskandidat i sosialt arbeid ved Universitetet i Ghent.

Et sted å være? For noen uker siden deltok jeg på en fagdag om det åpne rusmiljøet, arrangert av Oslos byråd for eldre, helse og arbeid, Tone Tellevik Dahl (Ap). Politikerne diskuterer å flytte rusmiljøet til et sted de kan få være. En slags endestasjon etter den tragiske vandringen fra sted til sted, nå sist utenfor Olav Thons Gunerius.

Problemet som fremstilles er at normoverskridende og berusede personer sjenerer offentligheten. Dessuten er det fare for at «det åpne rusmiljøet» rekrutterer unge mennesker til sin livsførsel som er preget av forfall.

Hvor skal de narkomane være?

Lederen for Foreningen for en Human Narkotikapolitikk, Arild Knutsen, har jobbet politisk for at Oslo kommune skal gjøre Elgsletta til et sted miljøet skal få være og gjøre det de gjør. Andre har pekt på Prindsen som et bedre tilpasset alternativ. Sistnevnte virker lurt ettersom sprøyterommet og feltpleien er der, sånn at de med behov kan få umiddelbar medisinskfaglig og sosialfaglig hjelp.

Men denne «samlingen» av miljøet er det politisk uenighet om. For mens SV, FrP og Høyre ønsker å «samle», vil AP «spre» miljøet ved å etablere flere tilbud i bydelene. Begge sider kan bli skuffet dersom de tenker at det å etablere tilbud i seg selv er nok til fysisk å flytte et miljø med sin egen logikk og økonomi.

Slike ansamlinger skjer for omsetning av varer som noen ønsker å kjøpe. Derfor er det ikke uten grunn at Thon er i konflikt med miljøet ved et kollektivt knutepunkt, med ulike kundegrupper, ulike varer og interesser.

Tvang vil bli brukt

Samtidig, både når de narkomane tilbys et værested eller kommunen etablerer tjenester i bydelene (vi må støtte begge deler), så er premisset at vi må løse opp det åpne rusmiljøet. Det at man gis et sted å være betyr at det er et annet sted du ikke skal få være. Og det premisset må diskuteres.

For repressive tiltak vil bli tatt i bruk når målet er å komme miljøet til livs. Professor Thomas Clausen forklarte på fagdagen hvordan det var en kombinasjon av helserettede tiltak og politiaksjoner som hadde gitt effekt i å fjerne de åpne rusmiljøene i Wien, Madrid, Zürich, Lisboa og Amsterdam. Og når den sterkeste premissleverandøren i diskusjonen, som kan ende i repressive tiltak overfor en utsatt gruppe, er næringslivet, må vi ta et kritisk standpunkt.

Thon teller penger, ikke folk

Følg penga. I fjor høst publiserte Dagbladet en artikkel med tittelen: «Kundene rømmer en av Norges mest beryktede handlegater». Sikkerhetssjef for Thon-gruppen, Ola Stavnsborg, uttalte at «situasjonen for dem som ferdes og jobber i Brugata blir bare verre og verre. Det kan ikke fortsette slik det er nå».

Forholdene for kunder og ansatte var uholdbare, og Stavnsberg oppga å føle seg utrygg da han gikk i Brugata fordi stoffene disse menneskene inntok gjorde dem ustabile.

Men når næringslivet uttaler seg, må vi se på det de egentlig er opptatt av: penger. Gunerius omsatte kun for 304 millioner i 2018, mot 328 i 2017. Det er en nedgang på 7,2 prosent tilsvarende 28 millioner kroner. Dette er den nest største nedgangen mellom 2017 og 2018 for Thon sine kjøpesentre, bare slått av Triaden på Lørenskog.

Thon Hotel Spectrum er, ifølge Thon, kundene redde for å gå ut. Går du inn på proff.no ser du fort av nøkkeltallene for hotellet at lønnsomheten ikke er tilfredsstillende i motsetning til for eksempel Thon Hotel Opera som har meget god lønnsomhet. Det kunne vært annerledes om ikke Plata, som lå på veien til Operaen, ble fjernet i 2004, året etter byggestarten av Operabygget.

Fra Brugata til Elgsletta

Samme år gjennomførte regjeringen Rusreform II etter en artikkelserie i Aftenposten som fokuserte på de forferdelige forholdene for blant annet Oslos rusavhengige. Reformen fikk slagordet «fra Plata til Rikshospitalet», og det ble satt inn en massiv politi-innsats for å sprenge plata. Og nå diskuterer vi fra Brugata til Elgsletta eller hvilket definert område vi mener de rusavhengige skal få lov til å være, der de ikke skjemmer kunder og Olav Thon.

Thon eier så godt som all bygningsmasse i Gunerius-kvartalet og Brugata. Og fortviler over at de ikke får lov til å bruke vektere i gata. Men hvem skal bestemme i det offentlige rom? Er det Olav Thon-gruppen som eier så mye eiendom i byen vår at de også tilfeldigvis eier eiendom der hvor det befinner seg utslåtte rusavhengige?

Jeg mener nei og er glad kommunen sa nei. For på vegne av andre føler meg mindre trygg når det private næringslivet vil bruke ordensmakt i det offentlige rom, mot den lille ansamlingen med folk i sosial nød som befinner seg utenfor 7-Eleven i Brugata. Selv har jeg vitnet mot fire vektere, på kontrakt med Olav Thon, som mishandlet en rusavhengig.

Vi tåler ikke se sosial nød

Mens Stavnsborg føler seg utrygg i Brugata, så føler jeg meg litt utrygg jeg også de gangene jeg går gjennom Oslos største åpne rus-scene: Karl Johan natt til søndag. Ankepunkter som holdes mot miljøet i Brugata kan rettes mot Karl Johan: forsøpling, overstadig berusethet, vold, trusler andre lov- og normbrudd.

Så hvorfor er denne rus-scenen uproblematisk mens det lille miljøet i Brugata med rundt 20-50 personer får folk til å fortvile?

Sosial nød. Dette er den samme diskusjonen vi har hatt før, da vi ville kvitte oss med løsgjengeriet og annen umoral. Det var den synlige tiggingen og drukkenskapen blant fattige, ofte i sammenheng med lavkonjunkturer og urbanisering, som ledet et konkurranselystent Norge til å etablere tukthus i Christiania, Trondheim, Bergen og Kristiansand. Vi stengte mennesker inne og tvang dem til arbeid under uholdbare forhold.

Situasjonen med de rusavhengige i Oslo sentrum og diskusjonen i dag om hvordan vi skal fjerne miljøet, føyer seg inn i rekken av et 300 års langt forsøk på å få en fin gate.

Vi tåler ikke å se sosial nød. Bortsett fra på avstand.

Et oppgjør med stigmatiseringen

For å illustrere rusavhengigheten, bidrar media med sine verste bilder, med sprøyter i rumpa, i lysken, forvridde kropper, skitne negler og sår. Som ansatt i en brukerorganisasjon, har jeg opplevd at da jeg har sendt inn leserinnlegg så har jeg fått et illustrasjonsbilde av en skitten hånd full av sår som driver og trekker brun guffe opp fra en skitten bruskork.

Dette er stigma. Stigma gjør det mulig for oss å forskjellsbehandle mennesker og nekte dem grunnleggende friheter vi andre tar for gitt. For vi vil gjerne se den rusavhengige, den narkomane, i all sin elendighet og sykelighet, spredd utover midtsiden i en avis i høy definisjon, men not in my backyard. Ikke i handlegaten vår, ikke utenfor inngangen til et av de 100 kjøpesentrene til Olav Thon eller utenfor Olav Thon sitt hotell. Der går grensa.

Ja, vi skal etablere tilbud som forhindrer sykelighet og som legger til rette for inkludering. Samtidig må vi unngå bruk av repressive tiltak. Alle medborgere skal holdes ansvarlig på lik linje om de gjør noe farlig mot andre.

Vi er også nødt for å ta et oppgjør med de stigmatiseringsmekanismene som gjør at vi ser på rusavhengige av illegale rusmidler på en annen måte enn andre med sosiale og psykiske helseutfordringer. Og som tillater oss å behandle dem annerledes og som mindre verdt enn andre, enn Thon, kunder hos Olav Thon eller folk som vil gå uforstyrret i Operaen.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer