– Prisene på inngangsbilletten til museene er for høye

Vi ønsker høye besøkstall på våre museer, ikke av økonomiske årsaker, men på grunn av formidlingen av budskapene. Vi ser ikke på Munchs bilder fordi Munch er verdenskjent, men fordi bildene hans forteller oss noe.

Vi lar oss fascinere av flotte steiner eller innblikk i hvordan det var i gamle dager. Da blir vi nysgjerrige og vil vite mer. Bare se på hvordan Jurassic Park revitaliserte paleontologien.

Mange har faktisk valgt å studere dinosaurer på grunn av den filmen, og studiet gjennomgikk en modernisering og vi sitter igjen med økt kunnskap. Museene funger på samme måte, med å inspirere og utfordre oss.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hvordan denne prisingen fungerer. Men vi trenger en fundert prispolitikk i forhold til de offentlige museene. Nå koster det nærmere en 1000-lapp for en liten familie, for en dag på museet. Hvis man ikke skal ta med matpakke og sykle eller gå.

Nei takk til sponsorer

Vi burde ikke, og trenger heller ikke, ha store private sponsorer av museene våre. Den dialogen vi trenger bør være mellom museet og publikum, ikke mellom museet og ulike sponsorer.

Og ingen trenger å tvile på om disse sponsorene har innflytelse på museets kommunikasjon og dialog. Hvis den offentlige støtten ikke strekker til, vil naturligvis strategien for å overleve som museum være å fokusere mer på private midler og besøksgenererte inntekter. Og dialogen og samfunnsoppdraget vil bli lidende.

Følelsen av eierskapet til museene våre er også en viktig faktor. At vi i fellesskap har investert i dette, for det er faktisk det vi gjør. Museene er til for befolkningen. De er vår egen opplæringsplass, vår egen historie.

Vi bestemmer hvor uavhengige museene våre skal være. Så da blir spørsmålet hvilke suksesskriterier vi skal følge. Bunnlinje eller besøkstall.