– Det er ikke lett å forklare at jeg verken er noen spådame eller noen dommer over liv og død

Jeg er lege og mor til to barn (8 år og 2 år). Da Norge stengte ned i mars, fortsatte skoler og barnehager å være åpne for foreldre i samfunnskritisk yrker. Både jeg og min mann jobber i helsevesenet.

Første dag etter nedstengingen var ikke noen vanlig dag for meg. Oslo var som en spøkelsesby, og det var uvanlig lite trafikk og folk i gatene. Med tungt hjerte leverte jeg sønnen min hver dag på aktivitetsskolen. Han var alene med èn voksen.

Han spurte hva han skulle gjøre alene på skolen når hans venner hadde «fri». Ville han få treffe sine venner igjen? Svaret mitt var ja. Alt kommer til å bli normalt, og han vil få treffe dem igjen, sa jeg.

Det samme gjaldt min to år gamle datter, ofte alene med én voksen i barnehagen, noe jeg følte var hjerteskjærende!!! Datteren min lengtet etter meg når jeg kom for å hente henne. Jeg kunne merke det på humøret hennes.

Samfunnet kommer først

Men jeg tenker at min lojalitet til samfunnet går foran alt, og at var viktig at jeg holdt meg frisk, møtte hver dag på jobb og ikke tok med sykdommen hjem til familien.

Det virket som en krig med helsevesenet som første offer. Arbeidsrutinene ble endret, og det ble satt fokus på smitte. Men fortsatt var det flere i samfunnet som ikke skjønte alvoret.

Pandemien kommer gjerne hvert 100. år og i flere bølger. Det var ikke noe særlig at jeg og min familie skulle oppleve dette i vår tid.

Morgenmøtene fokuserte på smittetiltak. Nye smittetiltak ble innført nesten daglig. Gjennomføringen av arbeidsoppgaver var krevende. Det var lite som motiverte meg til å jobbe, men jeg kjente på pliktfølelsen. I sosiale medier var flere som hyllet helsevesenet, noe som var oppmuntrende. Jeg skulle ønske at barna mine innså at jeg ble anerkjent som «superhelt».

Tiltakene strammes inn

Det nærmer seg ett år med pandemien, og tiltakene blir strammere med økt smitte. Den andre bølgen kalles det.

Viruset har tatt mange liv, og de mest sårbare er de med kroniske lidelser. Jeg jobber med en meget sårbar pasientgruppe som har en sjelden uhelbredelig nevrologisk lidelse.

Selve sykdommen har dårlig prognose. En av de største utfordringene jeg opplever er krevende samtaler med pårørende hvor jeg må sette fokus på besøksforbud eller begrensning og utfallet av en koronainfeksjon hos dem.

Jeg har empati med de som frykter de kan miste sin nærmeste og forstår det er vanskelig når en pasientgruppe ikke blir prioritert til respirator og intensivbehandling. Jeg tenker at jeg jobber med og for mennesker og at hver pasient først og fremst er et menneske.

Har vi tatt noen lærdommer

Det er ikke lett å forklare at jeg verken er noen spådame eller noen dommer over liv og død, men en lege, en realist som har lang erfaring i dette yrket og ser den alvorlige risikoen ved smitte hos denne pasientgruppa. Jeg møter likevel mye motstand og irritasjon hos flere pårørende, noe som er trist.

Pandemien er ikke over, og verden venter på en vaksine. Har vi tatt noen lærdommer? Jeg synes det er viktig å forstå at vi er avhengig av hverandre. At vi har ansvar for å ta vare på hverandre, vise at vi bryr oss om våre medmennesker. Det er kanskje vårt viktigste enkeltbidrag i denne nasjonale dugnaden.

Jeg tror at mitt bidrag for helsevesenet er verdsett. Men samtidig mener at når det oppstår et slikt behov, har jeg plikt til å stille opp.

En annerledes juleferie

Jeg er et sosialt menneske og pleier å reise til familien min i Pakistan i desember. Juleferien blir annerledes i år. Å reise i en slik situasjon kan være risikabelt. Ved å følge rådene fra myndighetene kan vi bidra til å strupe smittespredningen. Som en ansvarlig lege er mitt fokus på de som er i risikogruppa, pasienter med underliggende sykdommer og immunsvikt.

Hensikten med å skrive teksten er å dele min personlig erfaring og følelser i den tunge tiden. Det ble en annerledes jul i år, men så blir det en mye bedre jul neste år.

Noen av de som ikke jobber i helsevesenet, kjenner kanskje ikke til betydningen av sosial distansering. Jeg ber alle de om å bruke munnbind, droppe sosiale samlinger, tenke på sine eldre som får det verst om de skulle bli alvorlige syke.

Vær varsomme

Men fortsatt er det grupper som ikke erkjenner realiteten og arrangerer større samlinger. Nå har regjeringen innført strengere tiltak, og de burde kanskje vært der fra første dag. Jeg synes regjeringen var litt sent ute.

Mitt budskap til folk som er slitne av smitteverntiltakene, er at vi må fortsette med å vise varsomhet og ansvarlighet. Ved å følge de preventive tiltakene kan vi redusere smitteoverføringen, noe som er enklere enn å stenge ned samfunnet helt. I hvert fall nå som vi har litt erfaring som viser at dette kan hjelpe.

Nå vet vi hvor sårbare vi er og at vi virkelig trenger å samarbeide for at flest mulig skal komme seg gjennom denne tøffe tiden. Jeg håper vi kommer sterkere tilbake og samles igjen om en stund.