– Ikke steng døra for de mest sårbare. Noen bærer en tyngre sekk enn andre

Oslo kommune sier at barn og unge står øverst på agendaen. Men dette er ikke en homogen gruppe. Noen er mer sårbare enn andre og rammes hardere av pandemien. Det er på tide med mer aktivitet for unge i de levekårsutsatte områdene.

Ett år med pandemi ligger snart bak oss. Ett år der vi alle har jobbet innenfor vanskelige rammer og høy uforutsigbarhet.

• Les også: Utkastelsen av Mohamad og familien reverseres. Flertall i bystyret ber byrådet stanse utkastelser under korona

I likhet med andre, har vi i Oslo Røde Kors tilpasset oss myndighetenes regler og rammeverk. I våre aktiviteter har vi risikovurdert, kommunisert, vasket, spritet, teipet, mast om munnbindbruk, henvist, smittesporet og oppsøkt unge ute på gatene for å opprettholde kontakten med de mest sårbare gruppene i byen vår.

Noe av det tyngste vi har gjort i denne perioden, er å avvise ungdommer i døra på våre åpne møteplasser. Vår bekymring om hva slags skade den sosiale nedstengningen påfører byens unge, er stor.

Naiv tro

Raymond Johansen er engstelig for at vi snart når et psykologisk bristepunkt for hvor mye vi skal tåle. For mange barn og unge er jeg redd dette punktet kan ha passert i stillhet. Mange har sannsynligvis tatt skader av isolasjon, noe vi allerede kan se tegn til gjennom passivitet og likegyldighet.

Å tro at barn og unge ikke har tatt skade av nedstengningen er i beste fall naivt. De virkelige konsekvensene får vi først se i årene som kommer. Ungdom har under pandemien blitt fratatt muligheten til naturlig sosialisering og lek i den viktigste delen av livet sitt.

Må akseptere risiko

Områder i byen som har oppvekst- og levekårsutfordringer, som fattigdom, trangboddhet og utilstrekkelige fritidstilbud for unge, har vært hardest rammet av smitte. Det virker som dette har skapt en frykt som hindrer politikerne i å utforske hvilke muligheter som finnes for å gjennomføre trygge aktiviteter der det er størst behov.

Jeg har forståelse for at det er vanskelige avveininger som må gjøres. Man må akseptere risiko for både smittespredning og skader av isolasjon.

De mest utsatt taper

Men Oslo kommune må klare å fatte tiltak som ikke retter seg mot barn og unge som en homogen gruppe. Ungdom som allerede er utsatt for marginalisering og utenforskap opplever en dobbel isolering under pandemien og vil kunne ta mer skade av situasjonen enn andre ungdommer.

I håndteringen av koronakrisen ser det ut til at forskjellene ikke er tatt høyde for i utformingen av de kommunale tiltakene. Da vil de mest utsatte nok en gang være taperne. For å forhindre dette, må tiltakene tilpasses slik at de ikke rammer de mest sårbare uforholdsmessig hardt.

Jeg utfordrer dere

I Oslo finnes det nå mange kompetente ungdomsarbeidere med verdifulle erfaringer og kunnskap om det å jobbe med ungdommer og samtidig opprettholde godt smittevern. Vi går gjerne i dialog med kommunen om hvordan vi nå kan jobbe godt fremover for å opprettholde relasjonene til våre unge på en forsvarlig måte.

Det er fortsatt et lavt aktivitetsnivå rundt i byen og mange lokaler står tomme. Kunne kommunen og bydelene gått sammen og funnet egnede lokaler som kan brukes til midlertidig aktivitet og arrangementer for ungdom? Lokaler med god plass og muligheter for å være sosiale på trygg avstand?

Jeg har ikke fasiten på hvordan Oslo kommune skal løse dette, men jeg utfordrer kommunen til å tørre å tenke annerledes og mer avansert for å sikre sosialisering og inkludering av barn og unge i risikoutsatte områder. Vi kommer til å ha et etterslep å ta igjen, men vi må starte før opplevelsen av utenforskap, isolasjon og ensomhet blant ungdommene blir for stor.

Hvem blir stående utenfor?

Ungdommer vi i Røde Kors er i kontakt med forteller at nedstengningen har gjort dem ensomme, umotiverte og har gitt dem usunne vaner. De er lei av å gå ute og fryse fordi de blir kastet ut av butikker og kjøpesentre.

Og det skal sies; det er ikke nødvendigvis de ungdommene som trenger det aller mest som har opprettholdt kontakten med oss og benyttet seg av våre tilbud under pandemien. Hva med de vi ikke lenger er i kontakt med? Hvordan går det med dem?

Når vi kun kan slippe inn et maks antall på 20 ungdommer av gangen, vet vi ikke nødvendigvis hvem som blir stående utenfor. Men vi vet det er mange flere enn de som kommer inn. Og vi vet at for å nå ut til de aller mest sårbare, krever det at relasjoner pleies over tid, det krever åpne dører, forutsigbarhet og kontinuitet i tilbudet.

Et stort tap

Nylig lanserte Velferdsforskningsinstituttet NOVA – Oslo Met en ny rapport om fritidsklubbenes rolle i folkehelsearbeidet. Et hovedfunn er at fritidsklubber er med på å bedre livet for ungdommer som sliter med ensomhet og synes at de ikke har meningsfulle ting å drive med. Og at nedstenging av fritidsklubber er et stort tap for ungdommene.

I lys av strenge smittevernstiltak og nedstenginger, er rapporten høyaktuell og sier mye om hvor viktig de åpne møteplassene er for ungdom i et folkehelseperspektiv.

Ingen vaksine mot ensomhet

Akkurat som man nå prioriterer de mest sårbare når vi skal vaksinere befolkningen, er det viktig å prioritere de mest sårbare gruppene når vi utformer tiltak for å hindre isolasjon, ensomhet og potensielle psykiske senskader hos barn og unge etter pandemien.

Vi har ingen vaksine mot ensomhet, men vi har en kur. Og for mange av byens sårbare ungdommer består denne kuren av en åpen møteplass hvor de i trygge omgivelser kan treffe noen andre ungdommer, snakke med en voksen, få bekreftelse og bli sett.

Vi må strekke oss for å sikre sosiale møteplasser og fritidsaktiviteter for disse. Vi må se alle ungdommene, spesielt de som av ulike grunner har større utfordringer med seg i sekken. Noen bærer tyngre enn andre.