- Jeg vet at mange andre unge også føler seg hjelpeløse og sinte. På folkehøgskole i Oslo ble Ronja (19) aktiv i Extinction Rebellion

En grå mandag i mai kommer en bil kjørende opp Kirkegata. I krysset ved Karl Johans gate stopper bilen. Fra alle kanter dukker aktivister og bannere opp. De begynner å fylle en glasstank med svart vann.

Oslo sentrum var bare ett av flere steder i Norge klimaktivistene i Extinction Rebellion slo til på denne dagen.

• Les også: - Jeg vil vise bredden som finnes her, sier Iffit Qureshi om nabolags-portrettene på Alexander Kiellands plass

— Etterpå var jeg nesten på gråten

Bak vanntanken med svart vann står 19 år gamle Ronja Mylius. Hun er både fokusert og nervøs i den hvite kjeledressen. I hodet sitt går hun igjennom oppgaven sin om og om igjen.

Tiden det tar å fylle opp tanken føltes som en evighet. Men når den er full av det som skal forestille olje klatrer Ronja resolutt opp i det iskalde svarte vannet.

— Jeg pusta og gikk inn i rollen og plutselig så føltes ikke vannet kaldt, sier 19-åringen til VårtOslo en måned etter aksjonen.

— Jeg følte virkelig på scenen. Og tok det nært til meg hver gang jeg "drukna" i olje. Etterpå var jeg nesten på gråten, både fordi jeg følte jeg gjorde en forskjell, men også fordi det føltes så ekte, forteller 19-åringen.

Ronja var fullt klar over risikoen hun utsatte seg for da hun deltok på aksjonen. Hun forteller at hun var forberedt på å bli arrestert og få en kraftig bot. På slutten av aksjonen spurte Ronja en av de andre aktivistene hvorfor politiet ikke gjorde noe.

• Les også: Pride-flagget ble stjålet. Da heiste Bøler skole opp et nytt. Men så ble også det Pride-flagget stjålet

Vil ikke sett barn til verden

— De står jo bare der, sa hun under sin første Extinction Rebellion-aksjon.

For Ronja er fremtiden hun ser for seg, og den frykten hun bærer med seg hver eneste dag, mye mer skremmende enn hva konsekvensene av en aksjon kan være.

For 19-åringen er frykten reell, og Ronja har tatt et valg om at hun ikke vil sette et barn inn i denne verden sånn som den er nå.

— Jeg vet ikke hvilken verden jeg skulle satt et liv til. Etter en klimastreik følger vi med i dagene etter for å se om det kommer noen reaksjoner. Oppmerksomheten er så skremmende liten. Så man blir jo bare mer redd, sier hun.

Ronja Mylius er opprinnelig fra Stjørdal i Trøndelag. Hun har vokst opp med klimaangst. Hun sier hun opplevde liten forståelse for frykten hun følte på under oppveksten, og følte seg alene om angsten.

I dag har hun funnet et fellesskap med likesinnede aktivister i Extinction Rebellion, en organisasjon som ved hjelp av ikkevold, ønsker å sette fokus på klimaendringer og skape en levedyktig verden for mennesker og dyr.

— Mitt engasjement begynte i starten på ungdomsskolen. Jeg husker at det som preget meg mest var at jeg følte meg så uviktig og hjelpeløs, jeg var ofte sint, sier Ronja.

— Jeg fikk klimaangst

— Jeg satt fast på tanken om at de voksne vet hva som kommer til å skje med min fremtid, men deres livsstil nå er viktigere for dem. Jeg føler meg fortsatt hjelpeløs, uviktig og sint, men som barn hadde jeg ikke kunnskap nok om saken, sier 19-åringen.

Mangelfull informasjon fra både skolen og foreldrene om klimaproblemet skapte ytterligere mistillit. De voksnes forsøk på å berolige Ronja hjalp lite, og hun opplevde at de ville feie problemet under teppet. I stedet søkte hun på nettet etter svar.

— Det var mye som var vanskelig for en 14-åring å forstå. Jeg stolte ikke på foreldrene mine da de sa "det er ikke så ille". Stolte ikke på læreren som sa at "det kommer jo til å gå helt fint", forteller hun.

— Jeg sleit veldig med hvem jeg skulle stole på, jeg følte alle løy til meg. Jeg fikk skikkelig klimaangst. Et ord jeg har lært i ettertid, sier Ronja.

Leste om Extinction Rebellion i avisa

Ronja ble ikke populær på skolen i Levanger da hun gikk imot bonden og kjøttspiserne. Det var en ganske ensom tid, forteller hun. Hun følte seg alltid rar som takket nei til kjøtt, og opplevde stadig at medelevene lo eller himlet med øynene når hun delte sin bekymring om noe hun hadde lest.

— Læreren fortalte at dette var vanlig. Jeg sa hæ?! Det er noe som er galt når vi mister hele arter. Jeg syntes det var skremmende. Jeg husker at det var veldig lite forståelse for at jeg var skremt av det jeg hadde lært, sier Ronja.

Ronja har vært klimastreiker fra hun var 17 år, men allerede som fjortenåring begynte hun sin kamp for å bli hørt. I dag er hun ferdig på Rønningen folkehøgskole i Oslo, hvor hun gikk linjen "Samfunnsengasjert verden".

Det var også iløpet av året ved folkehøgskolen på Grefsen hun kom i kontakt med Extinction Rebellion. Etter å ha lest i avisa om en tidligere aksjon.

— Jeg syntes jo dette var kjempekult, og sprang inn i timen for å høre om læreren min hadde sett det som hadde skjedd, forteller Ronja.

Globale og ikke-voldelige aksjonister

— Læreren vår lo litt og fortalte at mannen hennes hadde vært med på aksjonen. Etter noen dager kommer han til klassen vår og fortalte om opprøret. Jeg ble skikkelig starstruck og syntes det var kult gjort. Jeg begynte å finne ut litt mer om Extinction Rebellion, og like etterpå meldte jeg meg inn.

Extinction Rebellion er en global organisasjon som understreker at aktivismen er basert på ikke-voldelige prinsipper. Organisasjonen er relativt fersk, og ble stiftet i London i mai 2018.

For Ronja har det betydd mye å finne et trygt fellesskap. Men hun skulle ønske at ungdomsskolen hadde tatt henne mer på alvor tidligere. Ekstra trist synes hun det er er når lillesøsteren på 13 år forteller at det fortsatt er sånn i dag.

— Mamma sendte meg et bilde av lillesøstera mi og venninna hennes på sin første klimastreik. Jeg ble veldig rørt.

— Samtidig så er det så trist at hun også føler hun må gjøre det her. Likevel er det fint, for jeg vet hvilket fellesskap hun finner i det miljøet etterhvert. Jeg skulle ønske at jeg hadde vennene i Extinction Rebellion da jeg var 14 år.

Har sluttet å kommentere på Facebook

— Jeg fant endelig andre som forsto meg, og alle følelsene jeg kjente på. Det har betydd utrolig mye for meg personlig, og veldig mye for min selvtillit, sier Ronja om det fellesskapet hun nå er en del av.

Løsningen finner man ikke i kommentarfeltene på Facebook, mener 19-åringen. Det er et sted Ronja har forlatt. Det gjør også noe med troen på menneskeheten. For at en engasjert og engstelig ung jente blir utsatt for drapstrusler av godt voksne menn, forstår hun lite av.

— Før kunne jeg sitte og svare folk på Facebook, krangle med eldre generasjoner. Men hvor mye dritt kan man kan slenge til en 14 år gammel jente, som bare skriver at det er en grunn til å være redd?

Ronja forklarer at hun har full forståelse for at folk er bekymret for arbeidsplassene sine. Og understreker at det ikke er noen lett løsning på disse problemene.

Men 19-åringen forstår ikke hvorfor noen mener at hun skal svare på disse spørsmålene. Det er regjeringens oppgave, mener hun. En regjering som mange av dagens ungdom har mistet tilliten til.

— Viktig å bruke stemmen sin

— Jeg vet at mange andre unge også føler seg hjelpeløse og sinte. Og det skaper en avstand mellom regjeringa og de unge. Jeg har lite tillit til regjeringa, men jeg har et håp.

— Samtidig synes jeg det er skummelt at det skrives mindre om miljø og klima, at regjeringa gjør mindre og at folk virker lei av å høre om det. Vi vet ting er ille, det vi trenger nå er at regjeringa handler, sier hun.

I mellomtiden kommer ikke Ronja til å hvile. I sommer skal hun jobbe hos Framtiden i våre hender. Det blir heller ikke siste gang Ronja deltar på aksjoner med Extinction Rebellion.

— Det er viktig å bruke stemmen sin til det man er opptatt av. Å tørre å si ifra er noe vi alle burde bli bedre på. Det er litt typisk at vi virker mer fascinert og opptatt av å finne en ny planet enn å prøve fikse denne vi bor på, avslutter Ronja Mylius.