After the End
After the End viser hvordan menneskene reagerer etter en atomkrig: Foto: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

Jeg heier på Antiteateret. De er et av ytterst få teatre som tør å gjøre noe annerledes

Antiteateret er et viktig og sjeldent friskt pust på Oslos noe pretensiøst og konservative teaterscene. After the End er Antiteaterets 17. forestilling og tar for seg verdens undergang etter et atomangrep.

Stykket er minimalistisk satt opp, med kun to skuespillere og få rekvisitter. Publikum sitter i en stor sirkel rundt scenen, og blir dermed invitert inn i handlingen i langt større grad enn det man ofte blir i det tradisjonelle teateret. Dette er nok en form som har kommet for å bli, og sees oftere og oftere, selv om de gamle teatrene er bygget for avstand.

At musikk brukes som et aktivt virkemiddel (i all hovedsak mellom scenene) er i seg selv et moderne grep og gjør at det hele minner mer om film enn om Ibsen. Folk drikker medbrakte bokser med øl, og publikumet er påfallende ungt.

After the end

Med: Even Torgan og Eili Harboe. Av: Dennis Kelly. Regi: Karoline Husjord. Produsent: Tine Skjold.

Det er noe herlig og uhøytidelig over stemningen i rommet. Som om de har tatt det noe elitistiske og intellektuelle ved teateret ned til oss dødelige.

Gaper over for mye

Historiens forløp er enkelt. To mennesker blir satt i en ekstrem situasjon. De er i en slags bunker og er bundet der. Han er forelsket i henne, hun i en annen. En som sannsynligvis er død. Dette byr på mang en mellommenneskelig utfordring ettersom stykket tar form.

After the End 3
Even Torgan spiller en av to roller i stykket. Foto: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

After the End er et medrivende og spennende stykke teater. Når det gjelder manuset, er det humoristisk og godt skrevet. Problemet er kanskje at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på essensen. Eller: Essensen er vel at mennesker oppfører seg på en viss måte i pressede situasjoner (tilsynelatende).

Likevel føler jeg ikke at stykket lærer meg noe om livet i en presset situasjon som jeg ikke visste fra før. Det klarer heller ikke å drøfte politiske temaer eller samtiden på en måte jeg føler jeg blir klokere av.

De tar opp temaene, men går ikke skikkelig i dybden på dem. Sånn sett fremstår manuset som at det gaper over for mye. De slenger ut store, eksistensielle spørsmål, uten helt å klare å svare på dem. Det er heller ikke videre poetisk kvalitet i stykket, noe som kunne reddet mangelen på dybde.

Har hørt det før

Det andre aspektet i oppsetningen, det åpenbart viktigste, er det mellommenneskelige. Det er her stykket løftes og finner seg selv. Skuespillet og dialogen er god, og jeg har ingen problemer med å leve meg inn i disse stakkars menneskenes svært stressende realitet.

Samtidig sitter jeg igjen med en følelse av å ha sett og hørt mye før. I hvert fall ikke bergtatt av en nyskapende og intelligent vinkling på en situasjon vi alle har fått servert og levd oss inn i, gjennom utallige filmer, serier og bøker.

Skuespillet er bra, men Eili Harboe skiller seg ut som den soleklart beste av de to på scenen.

After the End 4
Eili Harboe gjør en god rolletolkning i After the end. Foto: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

Hvorfor dette stykket?

Jeg har vært på flere oppsetninger av Antiteateret. Alle har vært gode. Inkludert dette. Det eneste jeg ikke helt forstår, er hvorfor de velger å sette opp akkurat dette stykket. Det spørsmålet hadde jeg ikke stilt meg om de hadde skrevet det selv. Da hadde jeg tenkt at det var et godt forsøk på å beskrive den menneskelige psyke.

Men manuset og historien er dessverre ganske middelmådig. Hvis man skal ta opp et tema som så til de grader er gjennomstudert, må man i langt større grad tørre å reflektere rundt og komme med observasjoner om noe seeren ikke har sett fra før.

After the End 2
Antiteateret setter opp stykker som skiller dem fra andre teatre. Foto: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

Alle stykker settes til Oslo

Jeg heier på Antiteateret. De er et av ytterst få som tør å gjøre noe annerledes, og ikke minst det eneste teateret i Oslo som setter opp teater utelukkende for unge mennesker.

Men etter å ha sett dette stykket, sitter jeg igjen med følelsen av at Antiteateret langt bedre kler rollen som en aktør som tar små temaer og gjør dem store, istedenfor motsatt.

Kunstens kanskje viktigste rolle i samfunnet er å belyse aspekter ved livet, enten poetisk eller filosofisk, på måter andre kanskje ikke kan eller ønsker å gjøre.

Antiteateret har som et dogme at alle stykkene skal settes til Oslo. Og selv om After the End er satt til Oslo, rent geografisk, føler jeg at Antiteateret, med dette stykket, beveger seg i feil retning. Det betyr ikke at stykket er dårlig eller kjedelig. Tvert imot. Jeg gleder meg til neste stykke. Men jeg håper at Antiteateret, ved neste korsvei, tør å ta opp noe som er mer aktuelt for folk i Norge, og Oslo, i dag.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer