Jeg følte det langt inn i sjela – danseskole var ikke helt min greie

– Nei, nå må du stå rolig mens jeg fester denne sløyfa, da. Mutter’n sleit med å få på meg strikksløyfa, og jeg var vel heller ikke så samarbeidsvillig at det gjorde noe. For helt ærlig talt; jeg følte det langt inn i sjela – danseskole var ikke helt var min greie.

Men så var det Torill, da, som allerede hadde lært seg trikset å få med en fyr på det hun ville. Bestemutter’n hadde dampa penbuksa og pusset skoa – fatter’n kom med hårkrem, men det ville jeg i hver fall ikke bruke.

– Ååå, men du blir jo så fin, peip Torill – og da ble det hårkrem.

En innføring i dansens edle kunst

Den store salen så helt annerledes ut nå enn da vi gikk rundt juletreet her og så tegnefilmer og åpna små rosinesker fra juletreposer. Røtvold klappa i hendene og forsøkte å gi oss en innføring i dansens edle kunst.

Så ble det tid for å engasjere. Jeg satte kursen for Torill, men plutselig suste det en liten kanonkule forbi meg. Det var en fregnete, bleik fyr fra Lilleborg som tydeligvis hadde plotta ut Torill, og nå sto han og bukka foran henne.

Jeg sto fjetra midt på gulvet

Torill sendte meg et blikk som om jeg skulle ha vært en sviker av verste slag – og jeg følte meg sånn også der jeg sto fjetra midt på gulvet. Lilleborgkisen grep rundt henne, og da mener jeg: grep. Til og med jeg så at dette ikke var det lureste sjakktrekket bleikingen kunne ha gjort. Det ble for mye for

Torill – hun dytta ham bort, og peip neeei. Det endte med at Torill og jeg fikk danse sammen – og Lilleborgkisen; han la meg for hat og trua med juling i garderoben.

Resten av kvelden... og resten av kurset, for den sakens skyld, la det seg et svakt forglemmelsens slør over – jeg ble forøvrig aldri noe stor danseløve – kanskje en og annen tryckare.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.