I går var jeg på Karpe i Spektrum med kidsa mine. Innimellom dansing og synging og god stemning, kom også resten av følelsesregisteret fram.
Hvem er jeg, hvem er vi, kjenner du meg, kjenner du oss? Jeg vet ikke og har ikke svaret selv. Det er rart, men sant.
Hva vet du om livet jeg har opplevd? Med foreldre som kom hit på 70- og 80-tallet? De forlot familie og alt det kjente for å skape en ny framtid for seg og sine familier.
Drømmene ble knust
De hadde med sin bagasje, med alt det innebærer, inkludert en koffert på 15 kilo, og kanskje 100 dollar i lomma. Til et fremmed og kaldt land. Etter en om lag 20 timers reise ble drømmene knust, da de allerede første kvelden skjønte at historiene om hvor bra fremmedarbeiderne hadde det, bare var vås.
Den brutale virkeligheten var 5-6-8-9-10 voksne i en knøttliten leilighet hvor de sov på skift.
Pappa opplevde luksus i forhold til det storebroren hans måtte igjennom. Men selv for pappa, som kom med fly og flyttet inn sammen med sin bror, så var møtet med virkeligheten hard og brutal. Han var 19 år da han kom.
På den ene siden følte de seg velkomne og ble av mange inkludert. På den andre siden ble de møtt av tagginger hvor det sto «pakkiser - reis hjem». Mange ga også uttrykk for at de ikke var velkomne.
Generalisering og stereotypier var normen. Med tiden tok det seg opp i styrke.
Det var enten eller, plassert i den ene båsen eller den andre, trass i utallige forsøk å forklare. Ordene strakk ikke til. Drømmene om å bli noe, ingeniør eller økonom, ble fjernere og fjernere. Han begynte å forsone seg med at drømmen om høyere utdanning ikke ville bli realisert, men en del av drømmen sto fortsatt fast, om hjelpe familien i opprinnelseslandet. Så sa det pang, han ble rammet av en alvorlig sykdom, og den siste delen av drømmen forsvant.
Generalisering og stereotypi
Fast forward til tidlig på 1980-tallet: Mamma kommer fra Karachi, en storby og metropol. Hun trodde hun var godt forberedt og er ikke særlig bekymret for overgangen fra en verdensdel til en annen. Kort tid etter landingen på Fornebu innser hun at alt er annerledes enn det hun hadde forestilt seg.
En annen person, samme opplevelse: generalisering, stereotypi og plassering i båser. Det var enten eller.
Snill, dum, konservativ, moderat. Tilpasset, utilpasshet. Enten eller.
Smiler til rasismen
Fast forward. Storesøster kommer til verden. Noen år senere kommer jeg. Pappa er ute, drømmene forsvinner, som sand som renner ut av hånda – uansett hvor hardt man prøver å klemme.
Mamma prøver å lære seg språket, men gir etter hvert opp. Kommer seg langt med smilet og får seg jobb i både butikk og barnehage. Likevel så er det enten eller. Hun lar seg ikke påvirke. Trodde vi, inntil vi ble voksne. Selvfølgelig ble hun det, men uttrykte det ikke. Selv da hun ble møtt rasisme på bussen. Hun smilte når noen spurte henne om det gikk bra.
Så var dette med kultur og drømmer. Hjerte og hode. Og vår oppvekst.
Vi måtte tidlig innta rollen som tolker, snakke med kundeservice og til og med legekontoret. Det skulle bare mangle. Vi ble voksne mens vi var barn. Det var ingen om og men.
Leken var alvorlig. Det samme var vår situasjonen. Boligdrømmen som foreldrene våre klarte å realisere mot alle odds, var i ferd med å briste. Boligkrakket og rentene satte dem i en umulig situasjon. Sånn var det sikkert for veldig mange andre også. Forskjellen var at de hadde ansvar både her hjemme og i Pakistan.
Knallharde prioriteringer og valg
Kulturen de hadde med seg kunne ikke bare kastes på skraphaugen, selv om de kvittet seg ukulturen, men forventningen var at alt skulle kastes og glemmes. Selv prøvde de å fusjonere det beste fra to kulturer. Men så var det dette med omgivelsene og enten eller.
Drømmene deres for oss barna var tydelige. Det var doktor og ingeniør. Det var en slags videreført eller uoppgjort drøm. For seg selv var denne drømmen borte for lenge siden.
Det preget dem klart og tydelig. Vi manglet likevel ikke mat på bordet eller hele og rene klær.
Det var Reggaz fra Cubus, ikke Levis. Da jeg fikk den første Levis buksa, så var det med streng beskjed om at den kun skulle brukes i forbindelse med besøk.
I matpakka hendte det at jeg hadde banan. Selvfølgelig fordi vi var fattig, i hvert fall ifølge andre. Vi ble herjet med og passet liksom ikke helt inn, hverken her eller der. Andre ville definere meg og oss.
Norsk, pakistaner, kanskje norsk-pakistaner, muslim, ikke-muslim, kul, ikke kul, ordentlig eller bare utlending. Når jeg ble invitert på fest, sa «de andre» at jeg ikke var som de. Det var enten eller.
Vi klarte oss greit, men satt med en opplevelse av at alle andre skulle bestemme og definere oss. Det var inn og ut av båser. Hvis vi ikke samsvarte med omgivelsenes forventninger, så var det selvfølgelig enten eller.
Da mamma skulle i møte med sin egen arbeidsgiver for å formelt avslutte arbeidsforholdet, så var jeg med. Ikke som tillitsvalgt eller fullmektig, men på samme måte som da vi leste over arbeidskontrakter, papirer fra Aetat og sosialkontoret mens vi var barn. Det var fortsatt ingen om og men.
De sørger fremdeles
Vi ble eldre. Voksne. Stiftet egne familier, og fikk etter hvert egne barn. Likevel var det enten eller. Norsk, pakistaner, norsk-pakistaner, muslim, ikke-muslim, konservativ, moderat. Generalisering og stereotypier. Plassert i båser av andre. Faktisk i større grad.
Drømmene til våre foreldre endret seg med tiden. Deres ønske og drøm ble at vi skulle bli den beste utgaven av oss selv, gode samfunnsborgere. De lyktes.
Det ble med to år i Islamabad for dem, der fikk de bekreftet at Oslo var hjemmet deres. Pappa mistet sin far tidlig på 80-tallet, og fikk ikke vært der før etter at han var død. Bestemor gikk bort her og er gravlagt her hjemme. Mamma fikk heller ikke vært til stede da hennes foreldre døde. Ikke fikk de deltatt i små og store gleder heller.
Selv etter over 40 år i Oslo og stedet de kaller hjem, sørger de over fraværet fra familien, men det betyr ikke at de ikke er lykkelige over livet de skapte. For det er ikke enten eller, selv om omgivelsene og kanskje samfunnet har prøvd å få dem til å tro det. Nå har de kjøpt seg «hytte» i Karachi. Det gjør det kanskje enklere å lege sorgen over det tapte.
Vi gråter
Foreldrene våre jobbet og holdt kjeft, uten at noen inviterte dem til Dagsnytt 18 for å snakke om ytringsrommet eller noe annet. For dem som prøver å forberede seg på å dø i et fremmed land, var den klissete kaka eller koppen med alt for søt te den billigste og raskeste billetten hjem.
Vi, barna deres, er troende og troløse, skamfulle og skamløse, rotfestede og rotløse. Vi var barn da vi fylte ut skjemaer for foreldrene våre, ringte kundeservice på deres vegne og skrev kondolansekort som skulle til deres norske venner. Vi var barn da resten av Norge lo av sketsjer der det eneste poenget var at folk snakket som foreldrene våre gjorde, slik Yohan Shanmugaratnam sier det.
Underveis har jeg spurt meg selv hvorfor jeg skriver denne lange, til og med meningsløse, posten. Jeg vet ikke. Fordi jeg føler at jeg ikke klarer å få frem budskapet. Det er for mye følelser.
Jeg føler at ingen vet hvordan det er å være oss. For det har ikke vært enkelt. Verken for foreldregenerasjonen, oss eller våre barn. Vi danser og synger til Karpe, men vi gråter også. Ikke fordi vi er touchy, men fordi det er oss. Endelig noen som uttrykker hvordan det er å være oss.
Vi forsto kanskje ikke foreldregenerasjonen og hva de gikk igjennom, eller kanskje vi gjorde det. Våre barn forstår kanskje ikke oss, eller kanskje de gjør det.
Våre foreldre klaget ikke. Vi klager heller ikke, men sier ifra der de valgte å smile. Vi lærer barna våre å stå opp for seg og andre og viktigheten av å være med for å bevege samfunnet. De balanserte på en tynn line, og vi går fortsatt på den samme linen. Kanskje den har blitt litt tykkere med årenes løp, jeg er usikker.
Pappa kom hit i 75.
Mamma kom i 82.
Jeg ble født i 86.
Bestemor ble gravlagt i 92.
Datter ble født i 09.
Alt her.
Dette er hjem.
Takk til Karpe og Yohan
Ikke generaliser, ikke stereotypiser, ikke sett i bås! Det trenger ikke å være enten eller, og er det heller ikke. Det er nyanser, det er både enten og eller, og gjerne begge deler. Vi er hjemme, men i fuckings nærmere 50 år har noen andre fortalt oss hvordan vi skal leve livet for å passe inn deres båser. Slutt!
Tusen takk til foreldregenerasjonen, Karpe og Yohan – dere betyr mer enn dere selv kanskje aner!
PS: Teksten var først publisert på Facebook-siden til Farukh Qureshi.
