Hjemmekontor i koronaens tid; et slags øyeblikksbilde...

Klokka 06.50; Jeg synes dette går bra! Jeg har rigget meg til, gått tur til bussholdeplassen og tilbake for å komme i jobbmodus. Dusja, sminket meg, spist frokost, inntatt kaffe. Innen 08.15 er barn plassert på hvert sitt rom med hver sin lekseplan. Dette går på skinner merker jeg. Yess da. Lett som en plett.

Klokka 08.55; Fem minutter før morgenmøte på Skype; barn, 11 år; «Mamma, kan du forklare likning med en ukjent?» Kan og kan, det er ikke det at jeg ikke KAN per definisjon, det er bare det at jeg har morgenmøte om fem minutter på Skype og dermed tillater jeg dagens første iPad-pause og kjøper meg tid på den måten og tenker at den lille pedagogiske glippen der må være innafor.

Lærere er helter

Klokka 11.10; Innen vi har nådd lunsj har jeg fremdeles ikke klart å forklare likning med en ukjent, jeg har derimot forklart barn, 14 år, at det brukes tjukk l i store deler av Østfold og Trøndelag og gitt henne en innføring i dialekter fra Telemark, Sunnmøre og dalstrøka innenfor. Mer eller mindre pedagogisk. (Jeg ELSKER lærere, altså virkelig! Men aldri så mye som nå! Dere er helter hele gjengen!!!)

Klokka 11.38; Etter lunsj setter jeg meg ned med en rapport jeg skal lese. Mannen i huset har også hjemmekontor og nå virker ikke printeren han har lånt av en nabo, og siden han har teknisk innsikt som en middels stor kjele, er det nå et helvetes styr med telefonsupport fra kyndig kollega mens lesebriller tas av og på og det sukkes og stønnes, og jeg får beskjed om å putte papir i printeren og trykke på knapper som om jeg er en kombo av printer-magiker og personlig sekretær.

Helvetes forbanna dritt

Klokka 11.56; jeg søker tilflukt på soverommet med PC i fanget og får endelig lest rapport uforstyrret, helt til barn, 11 år, finner det for godt at nå, akkurat nå, skal jeg innlemmes i alle fakta han har funnet om Montenegro og Peru, for her skal det lages en PowerPoint-presentasjon og JEJ! nå er jeg den første som får all denne nyttige infoen servert. Det er flaks da. Omtrent samtidig som barn, 11 år er ferdig med å gi meg en detaljert beskrivelse av flagget til Montenegro lurer barn, 14 år på om hun kan lage omelett eller brownie eller begge deler eller kanskje smoothie mens Mannen med printeren i førsteetasje brøler ukvemsord som om printeren skulle lystre etter å ha blitt kalt en «helvetes forbanna dritt», ingen lystrer noe som helst etter å ha blitt kalt en helvetes forbanna dritt.

Ffffffåååååååp....Vvvvvvvv...

Klokka 12.45; Jeg tenker at jeg kanskje like gjerne kan ta meg en pause og lufte hunden som trasker litt frustrert rundt i huset som om han lurer på hva som egentlig skjedde med de fire-fem-seks timene han vanligvis har for seg selv i tomt hus der ingen brøler til printere eller lager omelett eller gir DETALJERTE beskrivelser av flagget til Montenegro.

Klokka 13.24; Da jeg kommer hjem fra tur får jeg endelig svart på mail, lest ferdig en rapport og gjennomført et møte på Skype der det bare er en av fire deltakere som har bilde som frosser (det er bra da!!!) mens han sier noe om «strattttttttttt..... Ffffffåååååååp....Vvvvvvvv......kkkkkkkkk», og alle på likt bare; eh... «Nå forsvant du litt», sånn at vi kan få gjentatt «stratttttttt.....Fffffffåååååp.....Vvvvvvvv....kkkkkkkk» enda en gang, og alle bare; «vi tar det på Mail, vi, ok?»

Gir meg sparken på stedet

Klokka 16.23; Når jeg tenker at det kanskje begynner å nærme seg middag er det visst på tide med faget Fysisk aktivitet gitt, som akkurat denne dagen innebærer 40 spensthopp, helst rett utenfor soverommet der jeg trodde jeg var trygg. Jeg innser at jeg må lage middag, og at jeg jo bare må be til høyere makter om at det er bedre servering enn det var til lunsj; herregud for en elendig lunsj-ansvarlig jeg er?! Jeg gir meg selv sparken på stedet og terningkast 2 faktisk. Jeg må gjøre en bedre ansettelse av lunsj-ansvarlig ved senere hjemmekontor har jeg landet på, og dette til tross for at jeg er over snittet glad i mat og sånn sett burde vært perfekt i den jobben. Så feil kan man ta.

Fra bunnen av mitt hjerte

Jeg har også landet på at jeg kanskje må innstille meg på at jeg får gjort mest på dette hjemmekontoret mitt mellom 6 og 10 på morgenen og 17-20 på kvelden. For dette er nytt for meg og nytt for denne husholdninga, og vi må bare la dette gå seg til og bidra i denne gigantiske dugnaden vi plikter å delta i.

Og i mellomtida så sender jeg en varm takk til helsepersonell, renovasjonsarbeidere, butikkmedarbeidere, lærere, farmasøyter, Nav-ansatte, bussjåfører, trailersjåfør som frakter inn varer til tomme butikkhyller og alle andre som sørger for at dette samfunnet faktisk går rundt mens jeg får detaljerte beskrivelser av flagget til Montenegro.

Takk. Fra bunnen av hjertet mitt; tusen takk!