Avkriminalisering vil fortsatt bety at narkotiske stoffer vil være forbudt. Men folk som bruker det vil ikke lenger være kriminelle.
Under et kumlokk i Lisboa gjemmer de seg, Portugals tunge rusmisbrukere. De er ikke borte, de er ikke rusfrie. De håndhilser ikke på besøkende, de hilser med albuen, fordi de vet at folk synes det er ubehagelig å ta dem i hånden. For skammen, den er ikke borte. Selv etter femten år med avkriminalisering.
Det forteller forsker Helene Jensvoll, som jobber i European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction. Hun har bodd i Portugal i femten år, og hun har tatt meg med på en nyåpnet taverna, med dempet belysning og smakfull geitost. Hun forteller at det er lett å glemme hvor sterkt skammen sitter i. Hvor stigmatiserende det kan være å være «rusmisbruker». Hun trekker fram Norge og det norske «normfellesskapet», som vi kaller det. Det står så sterkt. Enten er du innenfor eller så faller du langt, langt utenfor. I Norge gir vi attpåtil dem som faller utenfor en kriminell identitet, som for å besegle skammen.
Begrepet avkriminalisering gir en rekke assosiasjoner for de fleste. Det kan være VG-varianten hvor det skal deles ut gratis hasj, ecstasy og heroin til ungdommen. Eller det forstås dithen at man gir opp folk som har «havnet på kjøret». Eller at med avkriminalisering forsvinner vårt siste forsvarsverk mot å bli et neddopa folk i konstant trippemodus, fulle av psykoser og dårlig moral. Demningen brister, så og si. Moralen forderver. Samfunnet går i oppløsning.
Men slik er det ikke i Portugal. Der har de klart å møte menneskene med rusproblemer med, ja nettopp menneskelighet. Med verdighet. Uten å ofre «samfunnsmoralen».
Annonse
Rusen velger av og til oss
I ordene til Helene Jensvoll er avkriminalisering kun en annen måte å møte de som bruker narkotika på. Det gjør ikke narkotika lovlig. Det vil fortsatt være forbudt. Markedet vil være illegalt. Det vil være forbudt å selge. Langerne skal fortsatt tas og straffeforfølges.
Men menneskene som bruker narkotika, de vil bli avkriminalisert. For det er det som ligger bak rusen som er interessant. Det er mennesket vi skal se. Det er ikke slik at vi velger rusen. Ofte velger rusen oss. Derfor må vi se historien, se hjelpebehovet, se årsakene. Da må velferdstjenestene organiseres rundt mennesket, i stedet for at den enkelte rusmisbruker blir sendt som en kasteball mellom sykehuset, psykiatrien, fengselet og gata.
Slik møter de narkomane i Portugal
Hvordan fungerer det egentlig i praksis? Jeg sitter på kontoret til selveste Dr. Jauo Goulao, en av arkitektene bak lovendringen som avkriminaliserte bruk av narkotika for over femten år siden. I dag er han Portugals nasjonale narkotikakoordinator. Kontoret han leder ligger passende nok på et sykehusområde nord i Lisboa. På pedagogisk vis tegner Dr. Goulau opp to scenarioer:
En ung gutt blir tatt av politiet med en brukerdose cannabis. På politistasjonen beslaglegges cannabisen (slik all narkotika blir), de registrerer navnet på unggutten og gir beskjed til den såkalte narkotikanemnden. Der må gutten møte innen 72 timer. Nemnden er en administrativ enhet og består av en psykolog, en jurist og en sosialarbeider. Der snakker de med gutten, rundt et bord. Det er uformelt, nesten hyggelig. Gutten blir spurt, «Hvorfor bruker du cannabis?». Gutten forteller etter hvert at han kjeder seg på skolen, han har valgt en feil linje og er mest interessert i data. Nemnden får gutten inn på et datakurs. En potensiell ruskarriere er brutt.
Dersom den unge gutten ikke hadde vært interessert i å snakke med nemnden, er avvisende og vanskelig, da skjer følgende: Han får en advarsel og beskjed om at saken hans forblir åpen en gitt periode (seks måneder til to år). Dersom han blir tatt med brukerdoser av narkotika i løpet av den perioden, kalles han inn for nemnden, og reaksjoner blir iverksatt. Reaksjonene skal være individuelt tilpasset, for å sørge for et størst mulig insentiv for å slutte med narkotika. Det kan være samfunnstjeneste (vaske graffitivegger, plukke søppel eller feie gatene), inndragelse av førerkort eller jaktlisens, omgangsforbud med visse personer, forbud mot å oppholde seg enkelte steder, bot, eller andre virkemidler. Det viktige er at det er administrative sanksjoner, ikke strafferettslig. Politiet er ikke involvert. Det blir som å snike på trikken i Norge: Det er ikke lov. Du får en bot som du må betale. Men det er ikke politiet som tar deg. Du blir ikke straffeforfulgt. For du er ikke kriminell dersom du sniker på trikken. På samme måte i Portugal. Du er ikke kriminell hvis du blir tatt med en brukerdose cannabis.
I Portugal har antallet dødsfall etter overdoser falt dramatisk på grunn av avkriminalisering av narkomane. På bildet Anna Tresse og portugisiske Dr. Jauo Goulao. Foto: Anna Tresse
Vi kan ikke tvinge folk til å bli rusfrie
Et annet sannsynlig scenario er at en kvinne møter i nemden og viser seg å ha et problematisk forhold til et tungt stoff, for eksempel heroin. Hun har kanskje møtt i nemnden før, kanskje ikke. Bakgrunnen hennes blir kartlagt, og kanskje viser det seg at kvinnen er traumatisert, at hun har psykiske vansker. Hun får beskjed om eksisterende hjelpetilbud, for eksempel psykiatrisk behandling, og får en time dagen etter – gratis, med rød løper. De aller fleste benytter seg av den muligheten. Men det som skjer etter det, det er vanskelig å vite: Vil hun fullføre behandlingen og bli rusfri? Vil hun gå over til metadon? Eller vil hun falle tilbake til rusen? Det har nemnden ingen kontroll over.
Og her ligger den vanskelige erkjennelsen: Det er dessverre slik at man ikke kan tvinge noen til å bli rusfri, dersom de ikke selv ønsker det. Man skal tilrettelegge så godt man kan, oppsøke, oppmuntre, gjøre det så enkelt som mulig å få behandling og komme seg ut av avhengighetens klør. Det vil ikke alltid lykkes. Men det som er sikkert, er at det siste denne kvinnen trenger er straff. Selv om, eller kanskje særlig hvis, hun nekter behandling.
Økonomiske bøter gis aldri til de som har et problematisk avhengighetsforhold til narkotika. Det fører kun til å skyve dem lenger ut i utenforskap og kriminalitet.
Hjelp i stedet for stigma
Avkriminalisering fjerner hindringen som finnes i dag for å gi god og helhetlig hjelp til de som bruker narkotika, enten de har et problematisk forhold til stoffet eller ikke. Det gir muligheten til å ta dialogen om hvorfor man bruker narkotika, slik at man kan avbryte en ruskarriere ved å hjelpe, istedenfor å stigmatisere, stemple, kriminalisere. Avkriminalisering gjør det mulig å sette inn et helhetlig hjelpeapparat, uten å hver gang diskutere hvilke "signaler" dette sender til våre unge.
For la det være sagt, det har ingen nytte å avkriminalisere dersom det ikke følges opp av et helhetlig hjelpeapparat, der tjenestene står klare til å hjelpe, et tastetrykk unna, uten ukelange ventelister og komplisert byråkrati. Vi må forberede helsevesenet på en eventuell lovendring, fordi vi må sørge for at vi faktisk kan hjelpe, når vi sier at det er det vi vil.
15 ganger så mange dør av overdose
La det være sagt: Det er bra at det er få i Norge som bruker narkotika. Norsk narkotikapolitikk er en politikk som fungerer for de fleste, dersom man måler vellykkethet ut fra bruksomfang. Eller jomfruelighet. Vi er en jomfruelig nasjon, i det store og det hele. Og i det store og det hele er det en god ting.
Men det holder ikke. Da ser vi ikke menneskeskjebnene som virkelig burde få det til å svi i hjertene våre: Hvert år dør det mellom 250-300 mennesker av overdose i Norge. Fordi vi ikke klarer å nå dem. Fordi vi ikke makter å hjelpe dem. Og de dør som kriminelle.
Et samfunn med stor narkotikabruk kan ha få problemer. Og motsatt kan et samfunn med lite narkotikabruk ha store problemer. Det siste gjelder Norge.
Det er nesten ingen sammenheng mellom straffetiltakene i et lands forbud mot narkotika og nivået på narkotikabruk. Narkotikabruk faller og øker derimot i tråd med bredere kulturelle, sosiale og økonomiske trender.
Portugal er ikke et perfekt samfunn. Avkriminalisering er ikke en mirakelløsning. Realiteten er allikevel at narkotikasituasjonen i landet har forbedret seg på en rekke områder. Mest avgjørende er nedgangen i antall HIV-smitter og overdosedødsfall. Ifølge tall fra FN har antallet som døde av narkotika falt fra rundt 80 i 2001, til 16 i 2012. Antall nye AIDS-tilfeller blant mennesker som bruker narkotika falt fra 568 til 38 i samme periode. De har klart å nå ut til flere og hjelpe flere inn i behandling. Samtidig har de et lavere nivå av narkotikabruk en europagjennomsnittet.
Ikke kriminelt å døyve vonde følelser etter svik
Vi har et sterkt normfelleskap i Norge. Med en avkriminalisering vil det fortsatt være de færreste som utvikler et narkotikaproblem. Og de som havner utenfor det sterke norske normfellesskapet, de havner utenfor uansett, uavhengig av hva som står i straffeloven. Det eneste vi oppnår med å gjøre dem kriminelle er å skyve dem enda lenger fra oss. Vi gir dem en kriminell identitet, vi lukker en dør, sender politiet og ser en annen vei, mens vi priser oss lykkelig over at våre barn ikke "er sånn".
Og samtidig er vi, som Portugal, nødt til å akseptere et ikke-perfekt samfunn. Det vil finnes mennesker som av ulike grunner ruser seg. For noen få utvikler livet seg til et helvete. De har ikke dårlige holdninger eller dårlig moral. De fortjener ikke å være kriminelle. De skal hjelpes. Av oss alle.
Fordi det skal ikke være kriminelt å kjede seg på skolen. Det skal ikke være kriminelt å eksperimentere en gang på fest. Det skal ikke være kriminelt å ville tøffe seg for gjengen. Det skal ikke være kriminelt å døyve vonde følelser etter en oppvekst full av svik og overgrep. Det skal ikke være kriminelt å utvikle en sykelig avhengighet til et skadelig stoff, om det er alkohol, tobakk eller narkotika.
Straffeloven er den mest inngripende loven vi har i Norge. Spørsmålet blir til syvende og sist: Er det å hjelpe mennesker med rusavhengighet en helse- og sosialpolitisk oppgave, eller en kriminaloppgave?
