Før homoparaden, møttes mange og spiste frokost i Grønland kirke. Foto: André Kjernsli
– Hva ville jeg gjort om en ung homofil kom til meg og fortalte at han eller hun ville slutte å være homo?
Det har vært en del blest om et fenomen som omtales som «homoterapi.» I den forbindelse er ordene forbønn og sjelesorg brukt. Det å høre de ordene brukt i VG gjorde faktisk ganske vondt. For jeg driver med forbønn og sjelesorg.
Lars MartinDahlLars Martin Dahl er sokneprest i Gamlebyen og Grønland menighet. I tillegg er han ansvarlig redaktør i Bro, har redigert og skrevet i boka "Et åpent hus" og er styremedlem i Oslo middelalderfestival.
Jeg vil legge ballen dø: sjelesorg, forbønn og «homoterapi» har ingen ting med hverandre å gjøre – de er motsetninger slik jeg ser det.
Forbønn bedriver jeg for eksempel når folk, av alle slags varianter og legninger, gifter seg. Eller hver gang det er gudstjeneste. Sjelesorg bedriver jeg om noen trenger en prat – sjelesorg er ikke terapi.
Så hva hadde jeg gjort om en ung homofil kom til meg og fortalte at han eller hun ville slutte å være homo? Da håper jeg noe som dette hadde hendt:
Annonse
Mitt hjerte hadde bristet.
Jeg hadde pratet litt og så hadde jeg foreslått en spasertur sammen. Så hadde vi gått ut av Grønland kirke, hvor jeg hadde pekt opp på regnbueflagget som hang fra tårnet. Straks hadde vi kjent kaffelukta fra Kaffebrenneriet. Vi hadde passert alle slags folk som skyndte seg langs Grønlandsleiret eller satt på en av kafeene med en røyk.
Kaffebrenneriet har etablert seg i Grønlandsleiret. Foto: Merethe Ruud
Jeg ville spandert en mango
Jeg hadde spandert en pakistansk mango på vedkommende. De pakistanske mangoene er særlig søte og rennende når de er som best.
På La Villa måtte vi rappe et par servietter for å tørke oss rundt munnen, og dermed avbryter vi kjæresteparet som kysser over bordet mens barnet sover en stund i vogna.
Jeg liker å passer Stargate, men denne gangen krysser vi brua og skuer ned på de som har det moro med trebåtene på elva. Vi prater ikke noe særlig i Brugata, for der innbyr det ikke alltid til det. Og bakken opp fra Youngstorget virker alltid brattere enn da jeg gikk den sist.
Å passere Big Dipper uten å bla litt i platebunkene er umulig, men at de skulle spille Diana Ross’ «I’m Coming Out» idet vi ankommer, hadde jeg aldri trodd. Den tror jeg aldri har vært spilt der før. Bra låt for øvrig, med Bernard Edwards som prikken over i-en på bass.
Noen kroner lettere, passerer vi blomsterbodene på Stortorvet. Noen nyser, andre puster inn blomsterduft som om de var oksen Ferdinand. Sulten melder seg når man går langt, og det er sushi i Storgata. Han spiser med pinner, og jeg bruker fingrene.
Vi har sanset livet
Ut fra tinghuset kommer nyviede ektepar, like trygge som da de gikk inn. Vi svinger rundt hjørnet ved Herr Nilsen og stanser ganske raskt. Jeg forteller:
– Vet du at det finnes to barer i Oslo sentrum som holder åpent på julaften? Det er Last Train og denne, London pub. De holder åpent, fordi dersom de ikke gjorde det, ville mange vært uten noen å tilbringe julaften med.
London pub holder åpent på juleaften. Foto: VisitOSLO / Christian Rafn
Nå har du og jeg gått en tur og sanset mye av det livet har å by på: Kirken, kaffe, folk, mango, kjærlighet, musikk, blomster, mat, bryllup og mye mer. Ingen av disse tingene gjør min legning meg mer fortjent til enn din.
I Bibelen står det: «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet».
Gjør krav på Kjærligheten, og pass på at du fyller dit liv med så mye kjærlighet du bare kan. Vær deg selv, og vær sammen med folk som lar deg være deg selv. Ferdig snakka.
