Her lå Christianias første brygger

Fergen hjem går ikke før om et par timer. God tid, med andre ord, til en trivelig havnepromenade.

Jeg benytter anledningen til å se hvilke endringer havnebyen har gjort. Nede ved Langkaia skal det visst foregå ting ved den midlertidige vinterlandsbyen SALT, en nomadisk kunstinstallasjon med utendørsscene, serveringssteder og til og med en badstue!

Jeg trekker lua godt nedover øra og strammer skjerfet, selv om januardagen har kommet med plussgrader, feier en sur vind fra fjorden oppover bygatene. Ruten legges gjennom Kvadraturen, nedover en trekkfull Rådhusgata der jeg litt senere krysser Fred. Olsens gate.

• Les også: Reis tilbake til Bjørvika på 1700-tallet med mobilen. Tidsreisen er helt gratis!

Her stopper jeg opp, og idet jeg kikker bort på Børsen, slår det meg; Jeg burde skrive om det stedet hvor jeg nå befinner meg, det egentlig utgangspunktet for utviklingen av Christiania havn.

Tidkrevende håndtering av skipslast

Etter at middelalderbyen Oslo brant i august 1624, ble byen flyttet over Bjørvika og gjenoppbygget som festningsby etter dansk stil. Samtidig ble byen oppkalt etter danskekongen Christian IV.

Men akkurat som for middelalderbyen Oslo, var den langgrunne Bjørvika et problem for lasting og lossing av skip. Håndtering av skipslast var en tidkrevende affære som innebefattet bruk av båter og prammer, som transporterte varer og gods til og fra land, en løsning som var ganske så vanlig i en rekke større europeiske havnebyer på denne tiden.

Bruk av brygger ble kun brukt der sjøen var av en viss dybde, slik at seilskipene kunne legge til. Vinterstid, da fjordisen hindret skipstrafikken til byen, ble varer og gods transportert med hest og slede på landeveien og over fjordisen.

• Les også: — En båtboerhavn ville sørge for at Oslo ble en romantisk og maritim hovedstad

Søndre og Nordre Brygger

En av løsningene med den langgrunne vika var byggingen av to imponerende lange brygger som strakte seg ca. 250 meter ut i Bjørvika, konstruert med trepæler rammet ned i sjøgrunnen. Disse to bryggene var Christianias første brygge og ble kalt Søndre ogNordre Brygger.

Der sjøen var dypest, var det mulig for fartøyer å legge til, og på illustrasjoner og kart fra midten av 1600-tallet er det tegnet inn noen sjøboder ytterst, på hver side av bryggene. Sjøbodene ble oppført på store laftekasser av tømmer som ble senket i sjøen og fylt med stein.

Her ble det blant annet lagret kornvarer, humle, fisk og salt. Der jeg nå står, sør for Børsen eller Børshavnen, befinner jeg meg egentlig på den 400 år gamle Søndre Brygge. Da den ble bygget, var det sjøvann noen meter til hver side akkurat her, det vil si på denne tiden av året ville fjorden antagelig ha fått seg et isdekke. Nordre Brygge lå på den andre siden av Børshaven, der dagens Tollbugata går.

Mens jeg venter på «grønn mann», sparker jeg forsiktig med den ene foten i asfalten, nesten som for å undersøke om det fortsatt er en trebrygge under meg. Så krysser jeg Rådhusgata, altså den opprinnelige Søndre Brygge.

Bryggen lå i forlengelsen av Raadhusstrædet (Rådhusgata); en av Christianias tre streter som løp gjennom den kvadratisk ordnede Kvadraturen (derav navnet). Nordre Brygge lå i forlengelsen av Vaterstrædet som Tollbugata (Toldbod gaden) het før. Akkurat når Vaterstrædet gikk over til å hete Toldbod gaden, er litt usikkert.

Sannsynligvis skjedde det ved overgangen til år 1700, samtidig som bryggen ble forlenget og en ny tollbod utpå Nordre Brygge ble oppført. Den erstattet den første tollboden som ble satt opp en gang i 1680-årene. Etter hvert forsvant navnet Nordre Brygge og i stedet fikk vi navnet Toldbod bryggen.

• Les også: Nå kan du «gå» ned 1200-tallets Bispeallmenning

Store verdier gikk tapt

Det tok ikke mange årene etter etableringen av Christiania før byens folketall økte, det ble trangt om plassen og byen vokste ut over festningsvollene, som ble revet litt etter litt.

Også sjøgrunnen innerst, rundt Søndre og Nordre Brygger ble fylt opp, og flere usammenhengende tverrbrygger og sjøboder av forskjellig størrelse kom til, en utvikling som byens myndigheter for det meste overlot til det private initiativ.

Resultatet ble at utvidelsesarbeidene foregikk relativt planløst, og kart fra samtiden viser et rotete havneområde med en rekke usammenhengende bryggeanlegg, ofte uten direkte forbindelse med hverandre. Et problem som fulgte byen de neste hundreårene.

Også brannsikkerhetstiltak ble neglisjert. Bryggeanleggene og sjøbodene ble gjerne oppført i tre og slukningsmateriell var mildt sagt enkle, det skulle bli skjebnesvangert. I flere omganger brant store deler av anleggene i havna ned til grunnen og store verdier gikk tapt.

Med veksten i byens handelsliv økte behovet for ytterligere bryggeplass, og havna spredte seg etter hvert i flere retninger.

Et vasstrukkent område kalt Waterland

Før utfyllingsarbeidene rundt de to bryggene i havna begynte, lå strandlinjen helt inne ved Dronningens gate.

Nord for Nordre Brygge gikk sjøen inn i en dyp bukt, og innerst i vika vasket sjøvannet ved høyvann langt forbi dagens Oslo sentralstasjon, et vasstrukkent område som Hollenderne kalte Waterland, som senere ble fornorsket til Vaterland. Det var blant annet her de store trelasttomtene, byens viktigste eksportvare, befant seg.

Egentlig het tverrgaten Fred. Olsens gate Store Strand gate og var et resultat av utfyllingsarbeidene fra 1657. I tillegg fikk man seks nye kvartaler på den tidligere sjøgrunnen de neste tiårene.

På slutten av 1600-tallet ble det fra enden av Nordre og Søndre brygger anlagt en tverrgående forbindelse. Omtrent midt på denne tverrforbindelsen var det en vindebro som ga tilgang til havnebassenget som ble dannet på innsiden, et basseng som ble benyttet av ankommende småbåter med smågods fra omlandet.

Her inne ble også byens første fiskehavn og fisketorg etablert. Men fra 1720-årene ble bassenget fylt igjen, i rykk og napp, inntil det var tørt land 60 år senere. Tomten som denne landevinningen ga, ble til Christianias første offisielle park, kalt Grønningen, men også navnet Esplanaden ble brukt.

Etter at Børsbygningen sto ferdig i 1828, for øvrig byens første monumentale bygning, fikk parken navnet Børshaven fra 1830-årene.

Det mest hektiske havneområde i byen

Salg av fisk ble etter hvert flyttet over til sørsiden av Søndre Brygge da denne ble utvidet i bredden, med andre ord på sørsiden av dagens Rådhusgata. Denne delen ble kjent som Fiskebryggen.

I dag ligger det en usjarmerende parkeringsplass omtrent på samme sted, tilhørende kontorene i det tidligere Havnelageret. Ved siden av parkeringsplassen stuper Fred. Olsens gate ned i et svært høl i bakken og leder trafikken til og fra den underjordiske E18.

• Les også: Jeg savner lyden av fiskebåtene i Oslofjorden, lyden av norsk kystkultur

Jeg står og lurer på om bilistene som benytter seg av dette «hølet» tenker over at de egentlig befinner seg i et basseng? For frem til de første årene av 1900-tallet lå det et annet «høl» akkurat her; Sal´makerhølet, som det het i lokal dialekt, eller Sadelmakerhullet i litt penere form.

Dette var et nesten innelukket basseng som ble dannet etter nye bryggeutvidelser. I mer enn 200 år benyttet jakter og skøyter fra inn- og utland seg av dette bassenget da de ankom byen med en rekke varer.

Fiskebryggen fikk ikke ligge lenge ved den tidligere Søndre Brygge, den ble flyttet til østsiden av Sadelmakerhullet, ut mot Bjørvika. Men i 1905 opphørte omsetningen av fiskevarer og igjen var Fiskebryggen på flyttefot og havnet på Vippetangen. Samtidig ble Sadelmakerhullet fylt igjen.

Det blåser friskt fra Bjørvika, rart å tenke på at dette i flere hundre år var det mest hektiske havneområde i byen, nå er det bare biltrafikken som er hektisk. Havnejernbanen som gikk forbi der jeg står og de mange kranene som sto bortover langs bryggene, er for lengst borte. Det samme er de mange skipene som la til ved Langkaia og som en gang trafikkerte Nordsjøbassenget.

Bare danskebåten ved sin faste plass lenger ut mot Vippetangen minner om tidligere tiders oversjøiske linjer. Pussig å tenke på at Langkaia i år skal promotere Oslos posisjon som årets europeiske miljøhovedstad.

Det er ikke lenge før fergen min skal gå, jeg haster gjennom Kvadraturen igjen, til den andre siden av gamle Christiania by. Mon tro hva de hadde sagt, byens salige borgere, om de hadde sett hurtigfergen jeg går om bord i. 400 år er i grunnen veldig lenge!

Kilde: Boka Maritime Oslo. Fra vikingby til Fjordby. Her er flere tekster om det maritime Oslo, av samme skribent.