— Det gjør vondt å innse at jeg, grunnet min religion og mitt slør, aldri vil bli likestilt

Det spiller ingen rolle at jeg er en god samfunnsborger. Det spiller ingen rolle at jeg og mine foreldre betaler skatt. Det spiller ingen rolle at vi behersker språket. Så lenge sløret sitter på hodet og hudfargen ikke er etter ønsket, er vi utsatt.

I evig tid har rasisme vært et problem. Stadig leser jeg om situasjoner som omhandler grov rasisme på verdensbasis. Men det var ikke før på tirsdag i forrige uke at jeg følte personlig frykt. Jeg ble klar over hvilke utfordringer vi står overfor. Jeg ble klar over at også jeg er en utsatt person.

I løpet av min 19-årige eksistens, har det å være muslim i Norge vært uproblematisk. Jeg har prøvd å se på min religiøse tro som en betydelig verdi for samfunnet og meg selv. Jeg har sett på min religiøse tro som en brobygger mellom ulikheter og forståelse.

Riktignok har jeg møtt på små utfordringer underveis, men dette har ikke vært et problem. Men nå i det siste kjenner jeg altså frykten vokse.

Trygge Norge en fantasi

Det er særlig i de to siste årene jeg har lest om mange situasjoner som omhandler rasisme. Alt fra enkeltpersoner som blir hetset grunnet deres slør, til grove tilfeller som ender med dødsfall.

Blant annet Nabra Hassan, som for drøye to uker siden ble drept og dumpet i en elv i USA. Selv om politiet hevder det er andre grunner, er det mye som tyder på at det skjedde på grunn av hennes religiøse tilhørighet.

Det skjærer i hjertet at slike hendelser er reelle, men jeg hadde alltid en viss lettelse. ”Slikt vil aldri skje i Norge”, tenkte jeg. Forrige tirsdag ble denne tankegangen kun fantasi.

Et mareritt

Det var da 40 år gamle Safiyo, etter 20-år i Norge, ble utsatt for rasistiske tilrop på Grünerløkka. Hun ble knivstukket i begge armer grunnet hennes opphav og religiøse bakgrunn.

Det faktum at en slik ekstrem episode tok plass ti minutter unna mitt hjem, var et mareritt. Det var da jeg innså at ”trygge og gode” Norge, ikke er like godt og trygt som jeg trodde.

Jeg søkte straks opp selvforsvarskurs og andre muligheter. Redselen kommer ikke grunnet terror eller ekstremisme, men rasisme.

Menneske, eller ei jente med slør?

En kan sitte og skryte over hvor sterkt religion- og ytringsfriheten står her i landet, men så lenge slike hendelser tar plass, har vi en lang vei å gå.

I nesten alle sammenhenger må jeg tolke om motparten ser på meg først og fremst som et menneske, eller som ei jente med slør.

— Jeg vil aldri bli likestilt

Det gjør vondt å innse det faktumet at jeg, grunnet min religion og mitt slør, aldri vil bli likestilt som andre i landet. Det gjør vondt at arbeidsgivere må tenke seg to ganger om før de ber meg komme på et intervju.

Det gjør vondt å måtte bli blant de svakeste på grunn av for eksempel vold eller rasisme, fordi man velger å utnytte noe av det som står sterkest her i landet: religions- og ytringsfriheten.

Religionsfriheten føres gjennom i lover og forskrifter, men blir den like godt praktisert? Etter min oppfatning har vi en lang vei å gå.

Riktignok er det kanskje en liten gruppe som begår slike handlinger, og som sitter med slike hatefulle motiv, men utslaget er stort. Det legger ikke igjen bare redsel, men også hindringer mot å kunne skape et mer tolerant og åpent samfunn.