Makt og allianser i oslopolitikken

Da tenker jeg på særlig to situasjoner. For det første de gangen jeg ønsket å stemme annerledes enn bystyregruppen til SV.

Vi er valgt på et partiprogram og har et grunnsyn, og jeg mener det skal mye til for at enkeltrepresentanter «bryter ut» og stemmer annerledes enn bystyregruppen sin. Særlig der dette endrer bystyrets beslutning/vedtak.

Jeg husker særlig:

• Christian Ringnes sitt Ekebergparken-prosjekt, som jeg var svært kritisk til. For meg personlig ble det ikke noen vanskelig situasjon, da bystyrets vedtak ble gjort på et møte der jeg hadde forfall på grunn av utenlandsreise.
• Hauskvartalet og salget til Urbanium, hvor jeg mener resultatet trolig ikke gir det byøkologiske prosjekt bystyret har vedtatt. Også der ble det ikke noen reell problemstilling fordi jeg ble utsatt for en ulykke med håndleddsbrudd, sykehusopphold og sykemelding. Jeg var derfor ikke til stede ved den avsluttende bystyrebehandlingen.

Ingen av sakene var omtalt i det programmet SV gikk til valg på.

Krevende spørsmål kan oppstå

Jeg tenker at dersom slike situasjoner oppstår, vil det ryddigste være at partiets mest representative organ, representantskapet, drøfter partiets standpunkt. Jeg kan ikke tenke meg noen situasjon hvor jeg som bystyremedlem ikke ville følge fylkespartiets råd.

Men det kan være en krevende problemstilling der en kandidat har inntatt et særlig standpunkt før valget og velgergrupper av den grunn har ansett ham som sin «sin representant» og mobiliserer for å gi kandidaten ekstra personstemmer.

For å få, må vi gi

Det hender at folk ute i byen, og andre partier, utfordrer SV og spør: Hvorfor stemmer dere ikke for forslag dere reelt sett er for?

Min grunnholdning er: Jeg skal stemme for det jeg er for og mot det jeg er mot, men …

SV er i denne bystyreperioden i en makt- og samarbeidskoalisjon med to andre partier, Arbeiderpartiet og MDG. Vi har forhandlet fram en byrådserklæring som selvsagt er et kompromiss, hvor alle har fått «sine seire», men hvor alle også har måttet gi noe.

Det er resultatet som teller

Byrådserklæringen har en veldig solid SV-profil, en SV-politikk vi aldri kunne skapt flertall for i bystyret uten nettopp det rødgrønne samarbeidet mellom Ap, MDG, SV og Rødt.

Alle de tre partiene forplikter seg til å stemme for byrådserklæringen og den operative gjennomføringen av den, altså de sakene byrådet fremmer for bystyret.  SV kan for eksempel bli utfordret av Rødt på forslag SV selvsagt er enig i, men hvor AP har et annet standpunkt.

Skal SV da kunne stemme annerledes enn AP? Eller skal byrådspartiene seg imellom bli enige om et felles standpunkt? Det må selvsagt bli det siste. For hvis SV skal kunne stemme fritt, må Ap også kunne gjøre det samme i andre saker. Det kunne bety at SVs framforhandlede «SV-seire» i byrådserklæringen ville bli nullet ut og nedstemt, ved at Ap stemte sammen med borgerlig side. Og sånn kan vi ikke ha det.

Klok politisk praksis inkluderer å skape flertall gjennom allianser og være en troverdig avtalepart. Forpliktende byrådssamarbeid er en slik allianse. Det er jo resultater som teller: En fugl i handa er bedre enn ti på taket.