Det er dag én etter hennes første fødsel, som varte i over to døgn og endte med akutt keisersnitt.
Mor prøver å samle krefter idet en stresset kvinne, for oss et helt nytt ansikt, med hvit frakk og et navneskilt med påskriften «Overlege», plutselig står ved sengen.
Hun sier hei, ber mor si hele navnet og fødselsnummeret.
Hun kryssjekker kjapt med notatene sine og sier: – Du har sepsis, akutt blodforgiftning. Du har streptokokker i blodet. Det er svært alvorlig, men vi har kontroll.
Hun kikker ned i papirene igjen, ser på mor og fortsetter: – Du vil få en bredspektret antibiotika, intravenøst hver sjette time. Vi starter med en gang.
Hun nikker, som for å understreke budskapet. Snur seg og går.
Tilstanden er livstruende
Jeg blir stående og se på at døra lukker seg sakte etter henne. Kona mi ligger og ser på meg. Med slitne, spørrende øyne. Med amming hver tredje time og mye smerter etter keisersnittet, har hun ikke mye overskudd.
– De kan gjøre hva de vil med meg. Jeg surrender, sier hun og smiler skjevt.
Jeg klemmer den lille stolen min inn mellom senga og forhenget som deler det lille dobbeltrommet i to. Akkurat nå er det to mødre og to spedbarn innlosjert, og meg og den andre faren, som henter mat og drikke, oppmuntrer, trøster hver vår baby – og skifter bleier.
Jeg tar hånda til min kjære, ber henne lukke øynene og hvile.
Med en gang hun sovner, vipper jeg opp mobilen for å google. Hva var det legen sa? Sepsis og blodforgiftning?
Får mange treff. Velger det trygge, helsenorge.no, Direktoratet for E-helse.
Trykker på linken Blodforgiftning (sepsis), sjekker at kona mi og den nyfødte jenta vår fortsatt sover, før jeg leser: «Blodforgiftning eller sepsis er en alvorlig infeksjon som kan føre til at kroppens organer svikter. Tilstanden er livstruende, hvis den ikke oppdages og behandles i tide.
Hvilken som helst infeksjon kan forårsake sepsis, men det er vanligere at sepsis utløses av infeksjoner som lungebetennelse, urinveisinfeksjon eller en hudinfeksjon.
Om lag tre av tusen voksne får blodforgiftning i Norge årlig og det er en av de mest vanlige dødsårsakene på norske sykehus.»
Jeg blir avbrutt i lesingen av en sykepleier som skyver opp døra med benet og kommer rullende med et høyt stativ. Der henger det en liter med intravenøs væske, og flere små glassflasker med nåler i, alle koblet sammen inn i én slange.
Sykepleieren løfter venstrearmen til kona mi, åpner veneflonen som er stukket inn i en stor blodåre og tapet fast til underarmen. Hun spyler den med saltvann, før hun skrur fast slangen som kommer krypende ned fra stativet.
– Du kan bare dra i snora når flaskene er tomme, så kommer jeg og fjerner slangen, sier hun, smiler og går.
Vanlig dødsårsak
«... det er en av de mest vanlige dødsårsakene på norske sykehus,» står det.
Overlegen brukte under to minutter på å gi oss et svært alvorlig budskap, som ikke ble forklart, men som bare ble hengende i luften.
Jeg lukker øynene. Er det tidsklemma som styrer alt på sykehuset?
Har de det så travelt at alvorlig syke pasienter, og deres pårørende, bare blir et fornavn og et fødselsnummer, på et samlebånd, som beveger seg så raskt at det er fare for bråstopp hvis man ikke snakker raskt nok, beveger seg raskt nok?
Tidligere på dagen fikk vi høre at vi trolig ville få et dobbeltrom alene, «fordi det er nokså stille på fødeavdelingen nå.»
Hvorfor stresser de hvitkledde da? Hvorfor går de så fort? Snakker så fort? Bruker så lite tid sammen med pasienten at de nesten møter seg selv i samme døra som de nettopp kom inn gjennom.
Kommunikasjon er ikke enkelt. Og spesielt er det krevende når pasienter og pårørende er i en sårbar situasjon og får informasjon som er både overveldende og har et språk som er vanskelig/umulig å forstå, uten å bruke digitale oppslagsverk.
Den nyfødte jenta vår klynker. Jeg åpner øynene. Hun vrir litt på hodet, sover videre. Mobilen lyser fortsatt.
Veldig farlig
«Dødeligheten for blodforgiftning varierer mellom 10 og 80 prosent. Jo raskere behandlingen starter, spesielt med antibiotika, jo større er sjansen for å redde organfunksjonen og liv.»
Jeg skummer meg gjennom teksten.
«Når bakterier eller andre mikroorganismer kommer over i blodet og kroppens infeksjonsforsvar overreagerer, kan kroppens organer, som lunger, nyre, hjerne, hjerte og lever skades og i verste fall svikte.»
Informasjonen er hentet fra Midtnorsk senter for sepsisforskning, som har nettstedet sepsis.no
Når medisinflaskene er tomme og sykepleieren kommer tilbake fordi jeg trakk i snora og det piper og lyser rødt ved siden av døra, forklarer hun meg at «bredspektret antibiotika» betyr at det gis flere typer antibiotika samtidig, rett inn i blodomløpet.
Går dette bra?
Hvor lenge skal kona mi få antibiotika intravenøst?
Og hvor stor er sjansen for at dette skal gå bra eller at hun får organsvikt eller noe enda verre, som jeg har lest meg til?
– Det vet vi ikke. Hun vil få påfyll av medisinene hver sjette time. Så tar vi nye blodprøver i morgen. På laboratoriet dyrker de blodkulturen hennes, så får vi svar på det. Og da må legene ta nye avgjørelser om hvilke tiltak som må igangsettes.
Hun svarer godt, men spørretimen er over idet lampa ved døra gir nytt signal og et annet romnummer begynner å blinke på displayet.
– Jeg må løpe. Vi sees snart.
Hun er langt nede i korridoren før døra lukker seg helt.
Det endte heldigvis godt
Vi fikk aldri noe svar på hvor bakteriene og infeksjonen kom fra. Det ble tenkt høyt om at det kunne skyldes epidural-bedøvelse under fødselen, som aldri kom i mål på vanlig måte. Eller spinal-bedøvelse, som hun fikk da det ble akutt keisersnitt. Men ingen konkluderte.
Etter fire døgn med tung medisinering var blodprøvene så fine og tilstanden hennes så god at vi fikk lov til å reise hjem, alle tre. Men hun måtte fortsette med antibiotika-tabletter i enda en uke.
Hun fikk ingen varige mén og vi er takknemlig for den gode behandlingen hun fikk på sykehuset.
Men, jeg er bekymret for sykehusspråket, som kan virke både brutalt og uforståelig. Da er det viktig at de hvit- og grønnkledde setter av nok tid, bruker en god dose empati – og sørger for at pasienten og eventuelle pårørende har forstått det som blir formidlet.
Har du selv opplevd møter med sykehusspråket som uforståelig eller skremmende? Send oss gjerne en e-post.
——-
Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. Kilde: Wikipedia
Innlegget er tidligere publisert på fått.no
