— Til deg som brenner koranen. Det som er i hjertet mitt kan du ikke ta ifra meg

I går hadde vi muslimer en veldig hellig og viktig dag i ramadan hvor vi, etter to år med pandemi, var veldig mange sammen og åpnet fasten. Gud, som det var hyggelig og etterlengtet. Vi spiste sammen og ba til ganske seint på natta. Nesten til kl. 03:00 på morningen. Natten til 27. Ramadan, som kanskje er laylatu elkadr. Laylatu elkadr kan falle på en av de siste ti nettene i ramadan.

Av en eller annen grunn så jeg for meg at det plutselig kunne stå en person utenfor moskeen og brenne Koranen fordi denne personen visste at denne dagen er spesiell for meg og mange andre muslimer i hele verden.

Jeg fikk veldig ubehagelig følelse inni meg. Jeg følte meg litt redd og utrygg. Hvor mange kameler skal man egentlig svelge?

Hvor mye skal vi tåle?

Hvor mange kameler skal man egentlig svelge? I hvor stor grad og hvor lenge skal en gruppe mennesker måtte tåle å føle seg utrygg og uønsket? Jeg spør for en venn...

Til deg som brenner Koranen, du må gjerne brenne og herje og jeg skal love deg at jeg virkelig ikke bryr meg om deg eller det du gjør. Du brenner papir. Koranen og alt den formidler av verdier har mange muslimer i hjernen, i hjertet og de fikk den med morsmelken.

Dette kan du ikke ta fra dem uansett hvor stort «brann» du lager. Det som er hjertet er i hjertet.

Dine handlinger forteller noe om deg, ikke om meg

Denne handlingen forteller mer om deg og hvor usivilisert du er mer enn den forteller om meg som muslim.

Jeg hadde håpet du var enda modigere, smartere og heller inviterte meg til en god samtale hvor du kom med logiske motargumenter for å overbevise meg om synspunktene dine. Kanskje hadde du da klart å skape en forandring og fremme tankene dine?

Å brenne papir er lett

Det er veldig lett å ta en fyrstikk og tenne på papir, det som er vanskelig er å oppføre seg som en verdig og reflektert motpart som vet å utforme motargumentene sine, stable dem i riktig rekkefølge og presentere dem i strategisk timing.

Brenning av bøker skjedde jo i gamle dager for å sensurere bøker man ikke tålte eller ikke turde å deale med i samfunnet, gjorde det ikke? Er du redd for å diskutere med meg eller vitner denne handlingen din om kunnskapsløshet?

Vi er her når du er klar til å prate

Lykke til sier jeg bare, men min verdighet, toleranse, selvrespekt og tro kommer DU aldri til å skade eller påvirke.

Hjemmet mitt er åpent når som helst, og både jeg og familien min tar deg mer enn gjerne imot på kaffe og middag for en sivilisert prat/diskusjon når du har øvd deg på sinnemestringsteknikker.

Til dette skjer kommer jeg bare til å ignorere deg og yte positivt og fruktbart for det store samfunnet. Jeg har mange viktigere ting å bruke tiden og energien min på, enn å erge meg på deg.

Jeg respekterer din rett

Jeg, som hører til en minoritet, respekterer din rett til å gjøre dette i Norge og støtter din ytringsfrihet mer enn noen andre. Jeg synes bare vi at hadde lært mer om hverandre om vi heller fikk sittet og pratet sammen.

Pass på ikke skade deg selv mens du brenner boken min. Jeg kunne brukt denne «ilden» til kaffe på bålet og en konstruktiv prat for å bli bedre kjent, men men!

Du velger, jeg respekterer og tåler.