— En beretning om å hoppe når kunnskapsminister Melby sier hopp

Jeg er lærer, og det er jeg med både hodet, hjertet og magen. Min samboer og jeg er aktive inn i arbeidet mot barn og unge, og om cirka 17 uker venter vi vårt første barn. Barn er med andre ord en avgjørende faktor i min hverdag.

Likevel er det ingenting som gjør meg mer frustrert enn når kunnskapsministerP Guri Melby sier at «vi må prioritere barn og unge.» Men det er det ikke lov til å si høyt, er det vel?

• Les også: Hvordan virker de siste koronatiltakene for barna? Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen oppklarer

En gjennomsnittlig lærer

Som en hvilken som helst annen gjennomsnittlig lærer har jeg både kontaktelever og klasser der jeg er faglærer. Jeg har derfor 75 nærkontakter i løpet av en uke. Dette er i tillegg 75 personer i den gruppen av befolkningen der det nå er mest smitte. Som en hvilken som helst annen gjennomsnittlig lærer er jeg ansatt på en skole med små klasserom med et litt for stort antall hoder per rom, der en meter mellom lærer og elev ikke er mulig å oppnå. Som en hvilken som helst annen gjennomsnittlig lærer har jeg det siste året sjonglert mellom fargene gult og rødt, snudd meg i en vending når smittetallene har økt og hoppet når Melby sier hopp.

Bismak

Enhver pressekonferanse kommer med en bismak når man er lærer. Dette til tross for at de aller fleste pressekonferanser retter fokus mot vern av barna jeg møter i klasserommet hver dag. Vern av barn og unge er viktig. Ingenting er viktigere enn det. Likevel er det slik at alle tiltakene som verner om unga våre, i kulissene betyr at lærere nå er tvunget i knestående. At barna skal ha noe trygt å gå til i et bygg som i realiteten ikke legger til rette for dette har krevd at vi lærere står på henda mens vi spriter barna, er hobbypsykologer, underviser, printer og spiser lunsj samtidig.

Ordet kohort betyr i realiteten at man henter, følger, kjefter og maser i et kappløp med tiden. Fargen rød, som tidligere symboliserte kjærlighet, betyr i dag at en må undervise i alle skolens fag, uten planleggingstid, uten lunsjpause og uten støtte fra andre på huset. Det å verne om barn og unge, som tidligere var en av mange sider ved læreryrket, er i dag så altoppslukende og energikrevende at alle andre grunner til at jeg valgte å bli lærer er satt på vent.

Rødt

Nå er vi nok en gang tilbake på rødt nivå. Og Melby står nok en gang ved talerstolen og hevder at dette er for å minske lærerens nærkontakter. Og det gjør det jo for så vidt. Men når grafen over nærkontakter avtar, triples mengden arbeid i den andre enden. På rødt nivå har du kanskje færre elever å forholde deg til, men det betyr også at færre lærere står sammen om klassen du følger.

Det som på papiret høres fint ut og som skaper gode overskrifter i massemediene, betyr i praksis at jeg som kontaktlærer må løpe sprint fra jeg står opp til jeg legger meg. Dette samtidig som jeg sjonglerer alle skolens fag med én hånd (også de fagene en aldri har ellers), og alt det psykososiale som følger med en klasse som er dritt lei pandemi, med den andre.

Kjærringa mot strømmen

Mens resten av samfunnet får beskjed om at de neste ukene er strøket av kalenderen, at hjemmekontor er det eneste riktige og trygge og at kollektivt skal unngås, kjører vi lærere motstrøms buss til jobb, står i motvind omringet av 75 barn uten forståelse for begrepet «meteren» og jobber lengre dager utenfor hjemmet enn noen gang tidligere.

Vi lærere er Pesta i møte med den store andelen av befolkningen som har hjemmekontor. «Jeg har vært hjemme de siste månedene, nei vent litt, det siste året! Og jeg har handlet all mat på kolonial, så jeg er jo nesten å regne som trygg» kan hjemmekontorbefolkningen tenke høyt.

Til sammenligning står jeg med ti meter avstand til alle andre dødelige, mens jeg roper «jeg er i nærkontakt med 75 eventuelle smittebærere til enhver tid og er en vandrende smittebombe. For gudsskyld, hold avstand!» Av den grunn er jeg hun i gjengen som møter andre på tur i skogen med munnbind og to meters avstand. Jeg er hun som enda ikke har fått hilse på det nyfødte barnet til min bestevenn. Jeg er hun som ikke kan bli med samboeren min hjem i ferien fordi jeg er livredd for å dra med meg virus i bagasjen. Jeg er det barnebarnet min mormor ikke tør å møte.

Sykemeldte

Før jul i 2020 meldte flere lærere fra om at strikken var strukket så langt det gikk, og litt til. Vi toppet statistikken over sykemeldinger og krabbet over målstreken og inn i juleferie. Vi sa klart ifra om at noen måtte gi oss en krykke eller to, for da føltes det som om begge beina var slått vekk under oss. Det kom ingen hjelp da. Og det var heller ingen som stod klare for å hjelpe oss da juleferien nærmet seg slutten og vi kunne skrive 2021. Siden da har alt vært en eneste oppoverbakke. Og vi har krabbet i 12 prosent helling med 25 elever hver i sekken og prøvd å smile og prøvd å være oss selv på vårt beste. Noen av oss har for lengst måttet kaste inn håndkleet. Noen av oss gjør det snart.

Svaret er nei

Jeg ønsker å være anonym. Det er fordi at svaret er nei, det er ikke lov til å si dette høyt. Barn og unge skal vernes, og det skal man være enig i. Og det er jeg enig i, misforstå meg rett. Men for å verne unga må noen nå snart verne om oss lærere. Alle vi, med hjerte for barna, som nå i et år har stått i front og hoppet på kommando.