Carl Bildt sa en gang: “Har man rett, får man rett til sist”. Jeg er ikke sikker på om det stemmer i en sak som få bryr seg om. Hva er det nærmeste bygget vi kommer Frank Lloyd Wright i Oslo? Og hvilket bygg er det flotteste av alle som ble reist på 70-tallet i Tigerstaden?
Olav Thon kjører på med nye planer for Gunerius-kvartalet. I et forslag som for så vidt er innafor alle bærekraftsmål og som virkelig monner når det bygges by i Tigerstaden, er en ganske stor detalj tatt som en selvfølge. Byantikvar Janne Wilberg er østers, og nabolaget kjemper ikke mot, rett og slett fordi de alle leier en dårlig vedlikeholdt leilighet av utbyggeren.
Muggstanken sitter fremdeles i nesa
For fire år siden kjøpte jeg en telefon på Finn av en som leide i Gunerius-kvartalet. Det er det semrest vedlikeholdte bygget jeg har vært i her i den vestlige verden. Finn-selgeren sa: «Her skal Thon rive, så her er det viktig at det forfaller», på partysvorsk. Muggstanken fra oppgangen sitter fremdeles i nesa, det var som en kulisse fra en Jo Nesbø-bok, like før et nådeløst mord.
Likedan er det med Gunerius-bygget. Vi har blitt vant til å mislike det, fordi det ikke er blitt vedlikeholdt. Fasaden er flekket på uten respekt og kjærlighet. Det er spart på materialer når fasaden har fått et «løft». Verst er det der bygget møter bakken. Fine detaljer er ikke blitt erstattet med omsorg, leietakerne får korte kontrakter og stiller ingen krav. Alle vet de skal ut, og i påvente av det er leien moderat.
Annonse
Men hvorfor lar byutviklingskomiteen være å stille spørsmål om Thons tanker om å rive Gunerius. Skal det rives, som Philips-bygget og House of Oslo uten debatt? Gunerius er uansett i en helt egen klasse. Bygget er det eneste i Oslo som er basert på en hexagonal plangeometri.
Gunerius-fasaden er basert på hexagonal plangeometri. Foto: Geir Rognlien Elgvin
Vinkelen på Brugata i forhold til Storgata ga arkitekt Jarle Berg geometrien, som er utviklet til et godt artikulert skulpturelt volum. Det er en geometri Lloyd Wright ofte brukte. Og det er vakkert. Ser man det fra Storgata, er det vakkert, står man på bakken og ser opp, er det vakkert. Og ser man det fra Oslo Plaza, er det vakkert. Og mens mange andre 60- og 70-tallsbygg rives, mener jeg Gunerius må stå.
Et bygg som svir i øynene
Olav Thon-gruppen er dårligst i Oslo på pleie. Det er også den eiendomsutvikleren som har dårligst rykte. Thon er svært god på flekking. Når flekkingen må over i realt vedlikehold, kommer riving og en underlig masterplan. Omdømme er viktig for de fleste utbyggere i Oslo, mens for Thon er det viktig å ta kvelden med kun én fin gjenstand i det offentlige rom; benken som han selv sitter på foran bakvendtland-mesterverket Thon Hotel Opera.
Det er et bygg som svir i øynene når jeg går forbi. Ofte går jeg et par kilometer omvei fra Bjørvika via Bispegården og inn til Oslo S, for å slippe å se hotellet. Sandvika har fått samme stemoderlige hånd: Thon har bygd uten kjærlighet. Hans bygg er den laveste form for byutvikling Norden har sett. Uten unntak. Gunerius ble kjøpt av Thon på tidlig 90-tall, og siden har det bare gått nedover.
Mens arkitekt Platous ikoniske bygg er blitt revet, finnes det et fantastisk eksempel i Drammensveien 60 som nå er blitt totalt rehabilitert. Kanskje det mest vellykkede arbeidet som er gjort av den andre virkelige rikingen som er glad i hovedstaden. John FredriksensNorwegian Property har verdsatt 60-tallsbygget «Rikstrygdeverket» og når det åpnet nå i oktober, er det bydelshus for frognerfolket.
Her er alt tatt vare på, og det er besøkssenter for mellom 300 og 500 mennesker daglig som skal på helsestasjon og snakke med kommunens hjelpere. Omdømmet til eiendomsutviklingsselskapet får en fjær i hatten. Jeg mener vi bør fremme slike verdier. Og helt kritisk er det for de bevaringsverdige byggene fra etterkrigstiden som faller én etter én.
Dagens Gunerius-bygg ble designet av arkitekt Jarle Berg i 1971 og utvidet av Olav Thon i 1992. Foto: Geir Rognlien Elgvin
Moralen er ikke til byens beste
Gunerius må stå, rehabiliteres og få på plass et samspill med alt det andre som skal bygges. Oslo kommune oppgraderer nå Storgata for to milliarder de neste 30 månedene, og alt ligger til rette for en ny storhetstid i det innerste sentrum av hovedstaden. At få ser verdier i etterkrigstidsmodernismen, er en mangelvare i byutviklingsdebatten. Det er viktig å anerkjenne arkitektoniske kvaliteter som en verdi i seg selv, og ikke bare et middel for å oppnå noe annet.
På den andre siden av hovedstaden: Da Huitfeldts gate 15 ble revet for få år siden, var setningsskader og forfall noe som lot Plan- og bygningsetaten gi tillatelse til å rive Pax-bygget. Altså manglende vedlikehold. Å ta ansvar for både flott arkitektur og et kulturminne, ble styrt av eiers kost-nytte-analyse, samt bankenes velsignelse.
Så ble det reist et nytt flott bygg som rommer seks ganger så mange leiligheter på samme fotavtrykk. Heldigvis er det blitt flott, men utover at moralen er bra rundt fortettingsstrategien til stat og kommune, er dette ikke til byens beste. Vi må ta vare på bygg fra alle epoker, og vi må stille eiendomsbesitter ansvarlig for at byens viktige bygg bevares. Vi har sett det på Kampen, og nå ser vi det også på hjørnet av Brugata og Storgata.
Løsningen for området er å endre planene for nytt Thon-kvartal med at Guneriusbygget blir stående som et flott ikon for sin tid. Det stilles krav til rehabilitering, hvor man får frem fasaden, etter modell fra Drammenseien 60.
Det bør settes ny rekord i kostnader i et rekkefølgekrav som inkluderer anslagsvis 150 millioner kroner i infrastruktur rundt Thons bygningsmasse. I tillegg bør det komme en regning til generell oppgradering av Prindsen-kvartalet med 300 millioner kroner.
Tidligere var det slik at eiendomsutviklere jobbet mot oppgradering av bygulv og fellesområder på utbyggers regning. I dag er det mange gode eksempler på at fine byrom og omgivelser som er betalt av utbygger, er god investering for både byen og den som skal forvalte nye eiendommer.
Jeg vet jeg står alene om å bevare Gunerius. Men det kom et lite lyspunkt nylig, da et falleferdig bygg (nye Kulturhuset) i Youngs gate fikk Oslo bys arkitekturpris. Også der er Olav Thon eier, men Thon kom aldri på prisutdelingen i Oslo Rådhus. Når Gunerius blir revet, skal jeg ikke skrive flere kronikker i VårtOslo. Jeg aksepterer at sånn har det alltid vært i denne byen. Min spesialitet i denne saken er å ha rett når alle andre tar feil.
