DEBATT
«Da jeg og kjæresten min skulle finne vår leilighet, var det et mål i seg selv at vi fant noe i Groruddalen – så langt økonomien tillot det selvsagt», skriver Kamzy Gunaratnam.
Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB) / Anders Høilund
«Først lo jeg, deretter skjønte jeg at gutten var genuint bekymret»
Jeg måtte bli 16 år gammel og begynne på Oslo Handelsgymnasium før jeg skjønte at det fantes folk som så stygt på mitt hjemsted, Groruddalen.
Året er 2004, og jeg er på min første skoledag på Oslo Handelsgymnasium. Jeg stod på venteliste på Oslo Katedralskole på 4. plass, men jeg takket ja til plassen på «Handels», slik at jeg kunne komme meg vekk fra den negative sosiale kontrollen. «Katta» hadde rett og slett for mange norsk-tamilske elever. (Egentlig ville jeg gå elektro på en videregående skole i Groruddalen, men det er en annen historie jeg skal fortelle ved en senere anledning).
Tilbake til «Handels», august 2004: Gutten som satt ved siden av meg var fra Midtstuen og lurte på hvor i byen jeg var fra. Jeg svarte stolt: «Bydel Grorud». Han måpte og lurte på om jeg bar pistol der jeg kom fra. Først lo jeg, deretter skjønte jeg at gutten var genuint bekymret: For hadde jeg ikke behov for å bære pistol for å beskytte meg selv, liksom?
Tre år av livet mitt brukte jeg på Oslo Handelsgym. Jeg tror og håper jeg vokste på å tilbringe noen år med mennesker som hadde helt andre bakgrunner, tankesett og forutsetninger enn meg. Jeg lærte hvor delt byen min var, og du kan si at for meg personlig så var dette valget riktig av mange årsaker. Jeg ble utfordret, jeg vokste. Og i møte med andre typer mennesker, ble jeg også den personen jeg er i dag. En som tåler mangfoldet av meninger, som skjønner at mennesker er mennesker, og at på slutten av dagen så har vi alle våre ting å stri med, uansett hvor brune eller rike vi er.
Handelsgymtiden minnet meg litt om barneskoletiden min på Rødtvet skole. Der var det også relativt få elever med minoritetsbakgrunn.
På Rødtvet skole, selv med gode lærere og skoleledelse, opplevde jeg ikke helt å finne plassen min. Foreldrene mine som flyttet fra krigen på Sri Lanka, hadde et stort ønske om at vi også skulle lære oss tamilsk språk, kultur, dans, historie og religion. Det var derfor vi flyttet fra Hammerfest som vi i utgangspunktet elsket høyt. Vi ville ha tilgang til tamilskolen. Det betydde en del ukedager og helger som gikk til dette. Med andre ord, jeg var ikke like investert i fotball, basket og annet så altfor lenge. Det var det ikke tid til.
Våre foreldre stod i et utrolig dilemma: De var i arbeidslivet, samtidig ville de at barna skulle beherske både den norske skolen og den tamilske skolen. De gjorde alt de kunne uten noen form for generasjonsvelstand. Virkelig self-made people, og jeg er ufattelig stolt av dem. I den lille treromsleiligheten i høyblokka på Rødtvet, delte jeg og lillebroren min et tolv kvadrats soverom. Der hadde vi en køyeseng, et klesskap, en liten tv med Playstation og det som tok aller mest plass: to skikkelig skrivebord med hyller. Det at vi hadde skikkelig rom for skolearbeid var essensielt for foreldrene mine.
Jeg synes det blir for enkelt å klandre våre foreldre for at de velger tamilskolen, koranskolen eller andre type skoler som skal få oss bittelitt nærmere den kulturen de kommer fra. De prøver å finne noe i oss som de også kan relatere til. Hvordan kan det være galt? Men det er ikke poenget her i dag.
Hovedårsaken til at jeg ville skrive denne teksten, er all denne «minoritetselever i flertall»-debatten i offentligheten. Dette er ikke et angrep på noen, alle skal få lov til å eie sin historie. Men dette er min historie.
Uansett hvor lærerikt og bra det var «Handels»/Oslo Handelsgym, så var den aller beste tiden på Apalløkka ungdomsskole. Der kom elevene fra henholdsvis Rødtvet og Ammerud barneskole. Jeg husker ikke nøyaktig, men minoritetsandelen var høy – og jeg følte meg hjemme. Det var folk med bakgrunn fra Sri Lanka, Somalia, Pakistan, India, Polen, Tyrkia, Vietnam… ja, you name it. Jeg skal ikke ramse opp alle her.
Mangelen på flerkulturell kompetanse der ute skapte et fellesskap her hjemme for dem med (og uten!) flerkulturell bakgrunn. Og dette er mitt aller viktigste poeng: Hvordan kan livet ved siden av alle disse ulike kulturene være fattigere enn et hvilket som helst klasserom i Norge?
Denne tellinga folk driver med der man har kommet fram til et magisk tall på hva som er den «ideelle» fordelingen på antall minoritetselever hver skole, hvert klasserom er litt vanskelig for meg å forstå.
Hvis man er en, to eller tre minoritetselever i et klasserom, er ikke dette klassemiljøet mer homogent enn hva jeg fikk oppleve på Apalløkka? Er ikke klasser med kun elever som er «etniske norske» et problem? Hvis du da skal fortelle meg at etniske nordmenn er også forskjellige folk, vel yes, men det er da søren meg innvandrerbefolkningen også.
I 2023 diskuterer vi hvit flukt, teller minoritetsandel og reduserer inkluderingsdebatten til hvorvidt noen håndhilser eller ikke. For meg er det så passé, no disrespect for de som er veldig opptatt av dette, men jeg trodde vi hadde kommet lenger i 2023.
Arbeidsinkludering, og hvis du ikke kan jobbe: Andre typer aktiviteter. Sommerjobb og deltidsjobb for ungdom, fritidstilbud, idrettstilbud, ulike typer fellesskap, leksehjelp, lavterskel psykisk helsetilbud, mangfoldig boligutbygging og mye, mye mer. Dette trengte vi da jeg vokste opp, og det er minst det som trengs nå. Minst.
Da jeg og kjæresten min skulle finne vår leilighet, var det et mål i seg selv at vi fant noe i Groruddalen – så langt økonomien tillot det selvsagt. For jeg vil være rundt forskjellige mennesker, helst mange forskjellige mennesker med ulike innvandrerbakgrunn. Og hvis jeg får barn en gang i framtida, ønsker jeg dette for dem. Jeg ønsker meg denne styrken Groruddalen kan gi.
Og selv om man opplever rasisme og man tidvis ikke helt finner sin plass, så måtte jeg ut av Groruddalen som 16-åring for å forstå at det fantes mennesker der ute som så ned på dalen min. Men jeg hadde det trygt og bra i dalen min, godt hjemme på Oslos tjukkeste østkant. Og det har jeg fortsatt.
Så jeg skal fortsette å kjempe for alle de gode sosiale tiltakene som jeg vet virker. Uansett hvem du er, hvor du kommer fra og størrelsen på lommeboka til foreldrene dine: Jeg skal kjempe for flere sommerjobb-tiltak, bedre psykisk helse-tilbud, flere lærlingplasser, bedre inntakssystem for videregående skole og alt det andre som ungdommen trenger i dalen og byen min.
Vi må alle bidra til å gjøre Norge bedre. Da må vi også huske på at verden er større enn Norge – og: Det. Går. Bra.
Dette innlegget ble først publisert på Kamzy Gunaratnam sin Facebook-side og er gjengitt med tillatelse.
