Oslo-diktet: Greta Garbos ansikt

Et dikt om Oslo. Dikteren elsker denne byen, elsker dens falske ekthet, og dens ekte falskhet.

GRETA GARBOS ANSIKT

Greta Garbos ansikt faller over byen.
Øyebrynsbuene lander på lyktestolpene,
og krummer seg krevende i en kromatisk skala.
Øyeeplenes blå hinner lander på innsjøene
og seiler vekk som to gjennomskinnelige seilbåter,
og forsvinner på et havblått filtteppe av stillhet.
Håret lander på toppen av trærne, og bekler dem
med en busk av kinematografisk lengsel.
Nesen legger seg på toppen av byens høyeste bygning
og trekker inn luften som en kvinnelig faun.
Hun sier til meg at en eneste rynke
i ansiktet hennes ville være nok til å forkrøple
hele verdens forestilling om renhet.
Den må bevares. Den er en stige fra helvete.
- Hennes skjønnhet er strålende som selvmordet.

Hele byens ansikt er snart forskjønnet
og strammet opp, verdens beste ansiktstløfting
- foretatt uten et eneste snitt i huden!
Kjenn glattheten! Den glødende glattheten.
Jeg vil ta på denne byen, ta på leppene,
ta på kinnene, jeg elsker denne byen!
Jeg elsker dens falske ekthet, dens ekte falskhet,
som skjuler så mye stønnende stygghet, jeg elsker
det den skjuler: Mord og trafikkulykker,
spy og blod og brukte sprøytespisser.

Pannen hviler snart over fabrikkbygningene
og tilslutt faller huden – den vidunderlige huden!
- ned over alle bakgårdstrapper, og dekker dem
dekker over likene, de sovende drankerne,
en frysende skjønnhet som kan drepe mennesker!
En vakker tomhet som kan romme alt,
legger seg stille på alle vindussprosser.
En skjønnhet som er stram som en soldat.

Greta Garbos ansikt faller over byen.
Greta Garbos ansikt er som sne.

Henning Næss, 2017