Halil Kara, en ung gutt på 21 år, ble drept på Prinsdal nylig. Kort tid etter ble det holdt minnestund for han i Søndre Nordstrand Muslimske Senter. Der ble venner og familie samlet, og det ble tatt farvel med han.
Jeg kjente ikke Halil, heller ikke familien, men sorgen over å miste en ung gutt på en så brutal måte var så stor at jeg valgte å dra til minnestunden for å minnes han og for å vise min støtte til familien.
Jeg trodde først at jeg skulle på en vanlig minnestund i en moské, men idet jeg kom ut av T-banen på Mortensrud, skjønte jeg at dette overhodet ikke ville være en vanlig minnestund. Jeg trengte ikke lete i Google-maps for å finne frem til senteret, jeg kunne simpelthen følge etter ropingen.
Flere hundre ungdommer hadde samlet seg rundt senteret og ropte: allahu akbar (Gud er stor). Dette er en frase som ofte blir brukt av muslimer i dagligtale når man ber, ved større hendelser eller når folk er fortvilet.
Minnestund for Halil Kara i Søndre Nordstrand Muslimske Senter. Han er nå gravlagt i Tyrkia. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Dessverre brukes det også av terrorister, slik de gjorde da de stormet konsertlokalet Bataclan i Paris i 2015. Derfor ville kanskje en uvitende forbipasserende på Mortensrud være redd, om han så ungdommene som ropte allahu akbar.
Jeg opplevde ungdommene som fortvilte. Flere av dem jeg snakket med var fra seg over at dette kunne skje. Både over at et slikt drap kunne skje i Oslo i det hele tatt og at noen kunne drepe den blide, gode kameraten deres, Halil.
Det virket som om de, i hvert fall noen, visste hvem gjerningsmannen var, men de ville ikke ut med det. Jeg kunne føle på misnøyen og frustrasjonen.
Noen gråt
Da bønnen begynte, gikk ungdommene stille inn. Da bønnen var ferdig, gikk de stille rundt kisten der Halil lå. Det var flere hundre ungdommer, så avskjeden tok ganske lang tid. Det var ikke roping mer, kun en sorgfull og respektfull stillhet.
Store, sterke gutter ga hverandre varme klemmer, noen gråt. De følte på et smertefullt tap som likevel ble lettere å bære i fellesskap med hverandre.
En av dem jeg snakket med etterpå var en 17-åring med afghansk bakgrunn. Han hadde vært i Norge kun fem år, men snakket tilnærmet perfekt norsk. Han studerte elektro og ville bare skryte av de flinke lærerne og elevene på Bjørnholt skole.
Utenfor gatekjøkkenet er det fortsatt blomster og lys. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Men han var bekymret for å ikke kunne få en lærlingplass. Han var allikevel optimist. Vi utvekslet telefonnumre. Han skulle ringe meg om sånn ca. tre år, når han har fått sin første jobb, slik at jeg kan bli kunde hos ham. «Det var synd at han ble drept, fordi jeg hørte at Halil var en veldig blid og grei gutt», sa han. Han fant støtte i de andre der.
Vi må lære av tapet
Oppførselen til ungdommene stemte overhodet ikke med fremstillingen av muslimske ungdommer ellers. Dette var ungdommer som hadde all grunn til å være fortvilte og frustrerte, men som behersket seg og oppførte seg fantastisk.
Jeg håper flere kan få oppleve disse ungdommene slik jeg opplevde dem. Vi må gi dem den omsorgen de trenger, vi må styrke deres muligheter ved å jobbe aktivt mot diskriminering og rasisme og gi dem muligheter i form av lærlingplasser.
Kriminalitet er et stort samfunnsproblem. En ungdom som går tapt, er en ungdom for mange! Politiet må få de nødvendige midlene for å bekjempe kriminalitet og være til stede der de trengs.
Vi som samfunn må lære noe av det triste tapet til den gode, snille Prinsdal-gutten, Halil.
