Forslagene som ligger på bordet til ledelsen ved Oslo Universitetssykehus er kutt på opp mot 245 millioner kroner i neste års budsjett for Klinikk for psykisk helse og avhengighet.
Sparetiltakene skal skje i form av avvikling av døgnenheter og ved «omstilling» og nedbemanning. Tillitsvalgte og fagfolk slår alarm.
«Nå varsles det irreversible kutt i psykisk helsetilbudene. Miljøet vil fragmenteres, fagfolk vil slutte, kompetansen vil for en stor del gå tapt. Det er faktisk snakk om slakting av tilbud, for å bruke et direkte uttrykk.», mener psykologspesialist Karl Eldar Evang.
Avdelingene som rammes er ledestjerner
Avdelingene som rammes er ledestjerner innenfor sine fagområder, skriver psykolog Jørgen Flor.
«Over lengre tid har disse behandlingsstedene fått lov til å bli høykompetente. De har utviklet forskningsmiljøer, de veileder andre deler av helsetjenesten og tilbyr best tilgjengelig behandling for de aller sykeste pasientene».
Som pasient ser jeg også behov for å slå alarm.
Stemmene som sjeldent høres
Det er ofte slik at de sterkeste stemmene og viktigste erfaringene sjeldent kommer frem i saker som dette, saker som handler om psykisk uhelse og behov for psykisk helsehjelp. Ikke fordi tekstene ikke trykkes, men fordi de sjelden skrives.
Det er vanskelig å løfte hodet og engasjere seg utad når alt rundt kjennes håpløst og vanskelig nok i seg selv. Jeg har skrevet mange kladder om dette temaet opp gjennom årene, men aldri trykket «publiser».
For ved å delta med sin historie må man våge å dele om seg selv. Og det å forholde seg til balansegangen mellom det personlige og det private er krevende, særlig om man fremdeles er syk.
Vi får se da, om jeg angrer. Denne gangen føler jeg at saken er for viktig til å la være. Okei, lets go.
Jeg begriper ikke logikken
Jeg sitter med dyrebar og uønsket førstehåndserfart kunnskap om hvor viktig tilbudet som nå risikerer kutt, faktisk er. I 13 år har jeg vært syk med spiseforstyrrelse, en sykdom som har frarøvet meg mye.
Jeg er langt på bedringens vei, takket være tilbudet som nå risikerer kutt. Jeg vil også rammes av kuttene, dersom forslaget blir vedtatt, fordi jeg fremdeles har behov for behandling på dette nivået i spesialisthelsetjenesten.
Jeg frykter at sparetiltakene vil gjøre veien min til frisk lengre, og jeg frykter at kuttene vil skade tilbudet, som både på lang og kort sikt skal gis til dem som er syke med spiseforstyrrelser. Også utenfor Oslo.
Signaleffekten ved kuttene er stor, og jeg kan ikke begripe logikken i et forslag som bygger ned spesialiserte behandlingstilbud og kompetansemiljøer i en tid der antallet mennesker med spiseforstyrrelser øker.
Mange av dem som blir syke er barn og unge, og mange av oss som har vært syke som unge er blitt voksne. Flere blir syke og flere av de som er syke blir sykere.
De aller sykeste pasientene
De siste to årene har jeg vært pasient ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser ved Oslo Universitetssykehus. For noen uker siden startet jeg opp i behandling på avdeling for spiseforstyrrelse på Gaustad, som også er tilknyttet Oslo Universitetssykehus.
Også her varsles vi pasienter om kutt. Til felles har disse to tilbudene at de er behandlingstilbud for pasienter i spesialisthelsetjenesten hvor behandling hos fastlege eller i distriktspsykiatrien ikke har ført frem.
Hit kommer de aller sykeste pasientene i regionen. På Regional avdeling for spiseforstyrrelser har jeg blitt møtt med kompetanse, tiltro og tid.
Møtt med dyp respekt, omsorg og tilpasset behandling
Her har jeg møtt en behandler som med dyp respekt, omsorg og med rom for tilpasset behandling har motivert meg når motivasjonen min slo seg vrang og som lærte meg å bruke andre verktøy enn mat for å regulere vonde følelser.
Jeg har hatt mine livs vanskeligste hjemmelekser mellom timeavtalene, for det har også blitt stilt krav og forventninger til hardt arbeid og forpliktelser. I mitt tilfelle ble måltids- og miljøterapi nødvendig, og jeg fikk tilbud om plass på avdelingens dagbehandling.
Her har jeg lært å forholde meg til mat på nytt igjen. En fulltidsjobb mandag til fredag fra 08 til 16 med støtte under frokost, lunsj og middag.
Når andre har dratt hjem fra sine jobber, har kveldsvakten hjemme med utlevert matpakke fra sykehuset stått for tur. Teamet rundt har sett hele meg, spilt meg god og vært på lag - hver dag i lange perioder, fordi det var det jeg trengte.
Ikke pasientens beste som fokus
Avdelingsleder for Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Oslo Universitets sykehus, Petter Andreas Ringen, har uttalt til NRK at han forstår bekymringen fra de ansatte, men forteller samtidig at “dette ei moglegheit til å organisera oss betre slik at me kan levera betre pasienttenester vidare.”.
Kall det hva du vil, men denne omorganiseringen har ikke pasientenes beste som hovedfokus. Det er en tilsnikelse og en omskriving. Forslaget lider av kortsiktighet, og er det noe pasienter i psykisk helsevern ikke trenger, så er det kortsiktige løsninger for fremtiden.
Ekstrabevilgninger hindrer ikke innsparinger
Mens jeg har drodlet med denne teksten, har en del skjedd. Statsbudsjettet har blitt vedtatt, og fredag besluttet styret ved Oslo universitetssykehus å legge ned Ullevål sykehus.
Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) har også overfor VG bekreftet at regjeringen gir sykehusene 2,5 milliarder kroner ekstra i inneværende år.
Det hjelper på, men vil trolig ikke forhindre at landets største helseforetak foretar drastiske innsparinger i psykisk helsevern.
Spiseforstyrrelse er uro, fortvilelse og ensomhet
Det er problematisk at veien til første- og andrelinje er for lang og at lavterskeltilbudet er for svakt. Spiseforstyrrelse er uro, fortvilelse og ensomhet. Det indre hatet kan være brutalt bunnløst.
Hemmelighold ovenfor familie og venner blir ofte vanskeligere, og på lang sikt kanskje umulig. Ikke nødvendigvis fordi utseendet endrer seg, men fordi handlingsmønstrene er avslørende for den observante og fordi kreftene rett og slett ikke strekker til lengre.
For meg er sykdommen fremdeles, hver våkne time, en premissleverandør i planleggingen av hva jeg kan og ikke kan foreta meg.
Det tok imidlertid lang tid før jeg klarte å sette ord på hva jeg slet med, og derfor tok det også lengre tid før jeg startet i behandling. Jeg har ikke spiseforstyrrelser, tenkte jeg. Jeg har jo kontroll, var argumentet. Men jeg ble syk med spiseforstyrrelser da jeg var 14 år. Og sykere ble jeg.
Det holder ikke med applaus
Vi trenger mer kunnskap om hvordan psykisk sykdom kan opptre, og vi må tørre å følge opp. Vi er foresatte, søsken, lærere eller venner. Jeg vet at mine pårørende har følt seg rådville, og både de og jeg har savnet tilgang på informasjon om hva, hvordan og hvorfor.
Viktigst er imidlertid et helsesystem hvor veien til hjelp er kort og hvor behandlere har ressursene som skal til for å behandle mennesket med sykdommen.
Her gjør Rådgivning om spiseforstyrrelse en hederlig jobb, for som interesseorganisasjon tilbyr de uforpliktende individuelle samtaler, en podkast og læringsverktøy på hjemmesidene sine.
Nå varsler Rådgivning om spiseforstyrrelse at også deres tilbud står i fare, fordi de mister det som hittil har vært et sårt trengt øremerket tilskudd i budsjettforslaget for 2023.
Som en som var psyk gjennom koronapandemien, mener jeg vi som samfunn har mye å takke Rådgivning om spiseforstyrrelse for, men her holder det ikke med applaus.
Man må være ressurssterk for å få god hjelp
Det bør ikke være slik at man må være ressurssterk for å få god og riktig hjelp, men slik er det dessverre i dag. Når man har behov for hjelp er man sjeldent i overkant ressurssterk.
Det er en svært urettferdig, men lønnsom bonus å være privilegert med ressurssterke folk rundt seg. Jeg er det, og det er jeg veldig takknemlig for. Når jeg ikke orket, orket de rundt meg. «It takes a village to raise a child”, sier mamma.
Men ikke alle har en landsby. Noen, som meg, visste ikke om landsbyens styrke. Å være syk med spiseforstyrrelse er ensomt, mye fordi det er vanskelig og kanskje umulig å bli klok på eget handlingsmønster.
Og for å ha sagt det, er det en farlig feiloppfatning at alvorlighetsgrad av spiseforstyrrelser kun veies i kilogram.
Problematisk om hjelpen blir for teknisk
Det er også problematisk at møtet med hjelpen blir for teknisk, eksemplifisert med at informasjonsskrivet man mottar som ny pasient på Distriktspsykiatrisk senter kun inneholder klagerettigheter.
Vi hadde vært tjent med et økt fokus på pasientkontakt og (toveis) kommunikasjon også i denne sektoren, ironisk nok.
Til storbyene for å bli frisk
Jeg har erfart hvordan det er å arbeide for tilfrisking sammen med stort sett dyktige behandlere over mange år. Det er mye bra med helsevesenet, også innenfor psykisk helse.
Men realiteten er at jeg også har fått råd fra behandlere om å flytte til storbyene for å få god nok hjelp til å bli frisk, da de mangler kompetanse i bygdene. Dette i seg selv er problematisk, fordi spiseforstyrrelse (og uhelse generelt) ikke er geografisk betinget.
Dette er for øvrig i samsvar med funn fra Riksrevisjonens undersøkelser av psykiske helsetjenester, hvor det rettes kraftig kritikk mot ulik tilgang på gode nok helsetjenester og hvordan statlige virkemidler forvaltes i arbeidet.
Måtte avbryte utdanning for å få hjelp
Jeg så meg nødt til å flytte tilbake til Bergen i 2018 for å få hjelp på distriktspsykiatrisk senter der. Ved å gjøre dette, måtte jeg avbryte en fireåring utdanning i Volda. Lang historie kort: Veien til drømmeyrket har blitt unødvendig lang og kronglete.
Men i storbyene finnes det heldigvis mer kompetanse, dog også flere pasienter, lengre køer og dårligere tid.
Behandlingen jeg kom til i Bergen var kurset i spiseforstyrrelser etter CBT-modellen, og jeg startet opp i et strengt regulert behandlingsløp med lite rom for individuelle tilpasninger. Hvorfor skriver jeg om distriktspsykiatrisk senter?
Jeg er riv-meg-i-håret-bekymret
Forslaget på bordet innebærer oppsplitting og kutt i tilbudet som tilbys Regional avdeling for spiseforstyrrelser og Gaustad. Her mister de distriktspsykiatriske sentrene også en rådgiver, partner og hjelper.
Det er de som skal ta imot alt og gi optimal behandling til mange forskjellige diagnoser, personligheter og symptomer.
Jeg er riv-meg-i-håret-bekymret for pasientene som sitter fast på et distriktspsykiatriske senter , med beskjed om at det ikke finnes tid til å følge CBT-modulen som behandleren er skolert i. Jeg har opplevd det, jeg vet at det skjer.
Bærebjelken i psykisk helsevern er råtten, skriver psykolog Jørgen Flor (2020) i et svært treffende innlegg.
Verken by eller bygd vinner
Verken pasienter i by eller bygd vinner på å bygge ned kompetansemiljøet som finnes i hovedstaden. Og dette er et viktig poeng. Det hele føyer seg inn i rekken av kutt og nedprioriteringer i sektoren.
Nedbemanning og effektivisering skjer til tross for nødrop fra dem som tar imot et stadig økende antall barn, unge og voksne med spiseforstyrrelser og andre lidelser og forstyrrelser.
Kuttene splitter opp kompetansemiljøer. Selv om innsparte midler og kompetente personer flyttes til et distriktspsykiatriske senter, kommer de til å bli slukt av andre arbeidsoppgaver i løpet av et øyeblikk - og kompetansen og miljøet som er skapt vil være tapt i lang tid.
For det tar lang tid å bygge gode miljøer. Vi trenger kompetansemiljøet på Rasp og Gaustad, og vi trenger tilbudet de leverer. Vi trenger også å bygge opp de distriktspsykiatriske sentrene.
Disse behovene for løft kan ikke gå på bekostning av hverandre, det har vi faktisk ikke råd til i lengden. Regional avdeling for spiseforstyrrelser og Gaustad er ikke bare behandlingssteder, de er også nødvendige kompetansesentre innenfor sitt fagområde.
Ingen spiseforstyrrelser er like
Ingen spiseforstyrrelser er like, fordi ingen mennesker er like. Når rammevilkårene er så snevre at både den friskeste og den sykeste sliter med å bli frisk i behandling, må vi endre rammene.
Det må bygges, ikke rives, for å imøtekomme stadig økende køer av stadig yngre syke. Det skjer nå!
Takk for at du leste (innlegget var først publisert som en sykt lang Facebook-post). Dette er uten tvil en skummel deling, for ståstedet og synspunktet er som pasient i psykisk helsevern. Det er politisk, men ikke partipolitisk. Så var det sagt.
Jeg håper dere leser, lærer, mener, blir engasjert og signerer dette oppropet.
