Hvis en gammel bygård hadde sin egen stemme, ville fortellingene fra Heimdalsgata 26 beskrive vår byhistorie

Oslo er en mer spennende by nå enn på 50-tallet.

 Fra fattigfolk som fylte 1890-tallsgården med fem etasjer, 10 innganger og, på den tida, 105 bittesmå leiligheter. En gang Norges største og trangeste bygård, i dag en vakker og velholdt bygning med gode leiligheter og en mangfoldig befolkning.

Rudolf Nilsen satt for alltid Heimdalsgata 26 på kartet med sitt mest leste dikt – Nr. 13. Norge var da en fattig utkant i Europa. Hundretusenvis av nordmenn dro fra sine gårder og husmannsplassen, mange søkte lykken i Amerika, mange flyttet til Oslo for å få jobb på fabrikkene. Folk var på vandring – i Norge.

Rudolf Nilsens mest kjente dikt                                                                                                                                                De kom til en by der familier bodde trangt med mange barn, under elendige sanitærforhold, tynne vegger og trang økonomi. I Heimdalsgata 26 slo noen seg mer til ro. Rudolf Nilsen, som selv bodde der en kort tid, forteller i diktet om den alkoholiserte Karlsen som drømte seg tilbake til sjøs, den surøyde Jomfru Olsen som var medlem av avholdslosjen, Smukke Olga som ikke kunne leve av fabrikklønna, så måtte ha noe ekstra, eller Gamle Dal som ble ødelagt av tuberkulose. Men Nilsen forteller også om samhold og latter, og ikke minst: Om unge som skolerer seg politisk for å finne en vei vekk fra Nr. 13.

Et symbol på utviklingen                                                                                                                                                           For noen år siden forsøkte jeg å finne denne svarte, råtne gråbeinsgården, Nr.13. Stor var min overraskelse da jeg fant en bygård som ikke lenger virket så kjempestor. En velholdt bygård der leiligheter er slått sammen og har det vi forventer av en bolig. Nysgjerrig som jeg var kikket jeg litt på navneskiltene på ringeklokkene. Det slo meg at Nr. 13 nærmest er et symbol i seg selv på den enorme utviklingen som har skjedd i byen vår siden den ble bygd.

En gang var det fattige bygdefolk som kom vandrende. De siste åra har det vært mennesker fra andre steder i verden, også de med ønske om et godt og trygt liv for seg og sine.

De er kommet til et land som har gått fra å være en fattig utkant i Europa til ett av verdens rikeste land. De har kommet til en hovedstad med den største befolkningsveksten i Europa. En by som har tatt til seg urbane trekk, er blitt mer mangfoldig, kreativ og inspirerende å leve i.  Men også en by med skamløse boligpriser og økende antall folk som sliter.

Historie og identitet                                                                                                                                                                     I 1995 – hundre år etter at Heimdalsgata 26 så dagens lys – tenkte jeg: Denne gården må vernes. Denne gården må fortsatt tas vare på. Et symbolbygg like viktig for vår «felles hukommelse» som paradebygninger på Karl Johan. Dette er en del av vår historie og identitet.

Det handler om byens sjel. Noe vi må beholde hvis vi skal klare å leve med høyhusklyngen Barcode som stenger sjøen ute og andre store, tette byggeprosjekter. En by som vokser så raskt som Oslo vil alltid være på vei. Men en by som samtidig vil ha en identitet og mangfold må ikke bli historieløs.

For min del synes jeg Oslo er en mye mer spennende by nå enn for eksempel på 50-tallet. Det kan vi takke alle vandrerne for – både de som kom fra landsbygda og de som kom fra andre land. Vi må ta vare på den. Byen med det store hjertet, sa vi en gang. La oss fortsette med det.