Før var titler viktig, og derfor er gravstøttene på Vår Frelsers gravlund som små historiebøker. Bli med på en reise blant hoffansatte og kullhandlere.
På historiske Vår Frelsers gravlund, i strøket Gamle Aker, bydel St. Hanshaugen, er mange kjente nordmenn begravd. Men også ganske vanlige folk.
Gravstøttene har beretninger om samfunnsutvikling, om språkets utvikling, om yrker som har gått i glemmeboka, og om yrker som har overlevd.
Her presenterer vi en serie fascinerende bilder av titlene på noen få av disse gravstøttene.
Under bildekarusellen kan du lese hva fotograf Sigrid Strætkvern tenkte mens hun gikk på skattejakt på Norges kanskje mest fornemme kirkegård.
De gamle er eldst
Noen ganger i livet tvinges vi til å stoppe litt opp, skifte fokus og reflektere. Vår Frelsers Gravlund ble min noe uventede arena denne våren, da en kranglete rygg satte meg ute av spill.
— Gå på mykt underlag, sa både lege og fysioterapeut.
Det høres enkelt ut, men kan være en utfordring for oss som bor og jobber midt i Oslos asfaltjungel. Det kryr ikke akkurat av mykt underlag, så takk og lov for kirkegårder! Ikke bare har de perfekt mykt og ujevnt underlag, godt egnet for rygger i reparasjonsmodus. Det kan være riktig så underholdende og tankevekkende tidtrøyte å vandre omkring der.
Det som startet som forsiktige turer jeg grudde meg litt for, ble etter hvert til en underholdene skattejakt. Jeg lot meg nemlig fascinere av titlene jeg fant på gravsteinene.
Kaptein-Løitnanten og Isexpeditøren
Her hviler en håndfull Grosserere, Læger, Præster og Ingeniører. Her hviler ikke fullt så mange Kaptein-Løitnanter, Ritmestere, Apotekere og Maskinister. Her hviler en Auditør, en Hofjuvéler, en Isexpeditør, en Børstefabrikant, en Opdagelsesbetjent, en Garderobier, en Reisereparatør, en Tobaksfabrikant, en Borgertambur, en Bødtkermester og et par Bryggerieiere.
Her hviler både vanlige slitere og viktige samfunnstøtter – og titlene tilhører i overveiende grad menn.
Disse gravstøttene er som små historiebøker med beretninger om samfunnsutvikling, om språkets utvikling, om yrker som har gått i glemmeboka og om yrker som har overlevd. «Hvordan vil du huskes», synger Kari Bremnes. Viktigheten av titler for generasjonene før oss er slående.
Kvinners status prisgitt menn
Ikke mindre slående er det å observere hvor få kvinner som har fått en tittel på sin gravstøtte.
Vi finner et par Pianistinner og Lærerinner, en Messepike og en Stiftamtmandinde (!) men ikke minst finner vi Hustruer, Enkefruer og Enkemadammer. De sistnevnte ville i dag vært utenkelig.
Men det er faktisk ikke lenge siden det fremdeles var vanlig at kvinnens status var prisgitt hennes manns yrke. Fru Grosserer Hansen, Sogneprestfrue Salvesen og Fru Skibskaptein Redersen. Kvinnens identitet var uforløselig knyttet til ektemannens virke og status. Så fremt det da ikke dreide seg om en Frøken...
En korpulent mann med frakk
Når jeg ser disse titlene, får jeg umiddelbart bilder i hodet av hvordan disse menneskene kan ha sett ut.
En Grosserer ser jeg for meg som en korpulent mann med frakk, spaserstokk og hatt. Kaptein-Løitnanten er en tynn, senete mann med bart. Hofjuveleren har monokkel, sort dress og gullur i vestlommen. Enkemadammen har sort kniplingskjole og hatt med slør.
Og Enkefruen – tankene mine stopper litt opp. Intuitivt ser jeg igjen for meg en eldre, mørkkledd dame. Men et annet bilde forstyrrer illusjonen.
Enkefru Ingeniør Strætkvern
For litt over 40 år siden ble min egen mor enke i en alder av 44 år. Fremdeles en relativt ung kvinne i sin beste alder, fulltidsarbeidende Sykepleier, aktiv og engasjert i sine fire barns fritidsaktiviteter. Hun var langt fra en sortkledd kvinne med kniplinger og hatt.
En dag dumpet et brev ned i postkassen stillet til Enkefru Ingeniør Strætkvern. Jeg husker vi hadde humor til å le av det den gangen, men er noe usikker på hva reaksjonen min ville vært i dag. For meg og for den oppvoksende slekt er kvinnens frie rolle i Norge en selvfølge, og for dagens kvinner vil det være utenkelig å gravlegges eller tituleres i skyggen av sin mann.
Det er for øvrig ikke like viktig med titler på gravstøttene lenger, heller. I dag er tittel på gravsteinen mer et unntak enn en regel. Og for mitt eget vedkommende er det kanskje like greit. På mitt visittkort står det nemlig Stemningsskaper…
Sigrid Strætkvern er Stemningsskaper i Ringnes.
