DEBATT
Etter tiår med kamp for å bli behandla som mennesker med lik verdi, må vi nå kjempe for å bli behandla som mennesker med verdi overhode.
FOTO: Cornelius Poppe, Terje Pedersen / NTB,
– Årets Pride må bli den største festen noensinne. Vi må vise at vi ikke lar oss skremme tilbake i skapet
— Mange er dritredde og traumatiserte og tør ikke gå, mens jeg som ikke er redd, er så sint at jeg ikke har lyst. Jeg har ikke lyst til å gå i Pride-parade sammen med et politi som ikke forsvarer oss.
Jeg har ikke lyst å gå sammen med en drøss kommersielle aktører og politikere som faen ikke var noe sted å se i fjor, og som garantert kryper inn under en stein neste gang det skjer noe.
Det er Pride-måned. Jeg går inn i den med fryktelig blanda følelser. Det har aldri vært å viktig å markere Pride som nå.
— Ekstremister vil frarøve oss menneskeverd
Kampen står ikke først og fremst om like rettigheter, men om den grunnleggende retten til liv.
Etter tiår med kamp for å bli behandla som mennesker med lik verdi, må vi nå kjempe for å bli behandla som mennesker med verdi overhodet.
Vi er mennesker som PST ikke kan risikere i et spill for å få has på en islamist de har hatt lyst til å få tak i en stund.
Som politiet ikke kan velge å ikke beskytte, som stortingspolitikerne ikke kan velge å ikke stå sammen med når vi blir skutt på, som Justisdepartementet ikke kan velge å ikke snakke med når de skal finne svar på hvorfor vi blei skutt på.
Mange har skjønt det, regnbueflaggene vaier og støtteerklæringene er mange.
Men Ekstremister jobber for å frarøve skeive vårt menneskeverd i tro på at det da blir mer på dem, har også skjønt at det står et slag nå, og de mobiliserer med hat og trusler i alle kanaler.
— Storsamfunnets respons er forstemmende
Og storsamfunnets respons er temmelig forstemmende. NRK lager en sak om trusler mot Bodø-pride og legger inn en lettbeint avstemning, der folk kan trykke på en knapp og karakterisere kampen for overlevelse som «tull, hele greia».
Da Redd Barna mottok alvorlige trusler mot et pride-arrangement for barnefamilier, klarte ikke politiet å trygge dem på at de ville ivareta sikkerheten, og Redd Barna valgte å avlyse fordi de ikke ville risikere at barn opplevde trusler og vold på et Redd Barna-arrangement.
Som om ikke skeive barn og barn av skeive opplever trusler hele året, som om merkevarenavnet er viktigere enn den støtten de barna trenger, som om de ikke burde vært forberedt på truslene.
— Et være-eller-ikke-være
Tenk om de på forhånd hadde bedt en lokal motorsykkelklubb om å stille som attraksjon og ekstra sikkerhet eller bedt pensjonister slå ring rundt arrangementet, om de hadde skjønt det vi skeive lenge har visst – at politiet ikke prioriterer oss?
Det er lett for meg å peke på hvordan resten av Norge burde reagert på at skeive står i en være-eller-ikke-være-situasjon. Det er vanskeligere å se hvordan jeg skal reagere sjøl.
Det logiske er jo at årets Pride i byen min må bli den største festen noensinne, at vi må vise at vi ikke lar oss skremme tilbake i skapet.
— Jeg er sint!
Men mange er dritredde og traumatiserte og tør ikke gå, og jeg som ikke egentlig er redd (ikke fordi det ikke er risiko, men fordi det alltid har vært risiko, jeg har alltid vært villig til å ta den), er så sint at jeg ikke har lyst.
Jeg har ikke lyst til å gå i Pride-parade sammen med politiet og forsvaret som ikke forsvarer oss, sammen med en drøss kommersielle aktører og politikere som faen ikke var noe sted å se i fjor og som garantert kryper inn under en stein neste gang det skjer noe, også.
Jeg har ikke lyst til å gå i Pride Park og kjøpe øl av de samme folka som aksepterte at Pride Park blei stengt (i stedet for omringa av sikkerhet, det hadde ikke vært vanskelig) i fjor når de mest sårbare skeive trengte aller mest et sted å være sammen.
— Jeg har lyst til å slåss
Jeg har ikke lyst til å delta i intellektuelle debatter på Pride House, jeg har ikke lyst til å feire på Salt, jeg har i hvert fall ikke lyst til å være med på intern småkrangling mellom de skeive organisasjonene.
Jeg har lyst til å slåss. Gjerne med bare nevene. Det er det sikkert lurt å la være med for en dame på nesten femti år og noenogfemti kilo.
Neste helg drar jeg til Regnbuedagene i Bergen i håp om å finne bittelitt kjærlighet i stedet.
Og enten jeg klarer det eller ikke – er du en streit alliert og kanskje litt mindre emosjonelt aktivert enn meg, håper jeg du finner en måte å bidra på Pride der du bor.
— Trenger frivillige
Det trengs frivillige overalt, det trengs publikum, det trengs motorsykkelklubber og pensjonistringer, ingenting gir bedre sikkerhet enn traktorer med gyllevogner som kan gi bråkmakere en dusj.
Forsvarer du skeives menneskeverd, forsvarer du menneskeverdet – også ditt eget og dine barns. Gå ut og gjør det.
PS: Dette innlegget ble først publisert på skribentens facebookside.