– Kuttene for de med spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus er uforståelige og faglig uansvarlige

Vi vet nå at pandemiens harde tiltak med isolasjon og tapt fellesskap har rammet flere årskull med unge. For en del rammet pandemien ekstra hardt. På Folkehelseinstituttets side kan man lese artikkelen med overskriften : Kraftig økning i spiseforstyrrelser hos unge jenter under pandemien.

Mange er nå under behandling i barne- og ungdomspsykiatrien, men om få år vil en bølge av unge nå myndighetsalder, og vil da måtte søke hjelp for problemene i voksenpsykiatrien. Forskning har vist at spiseforstyrrelser ofte er langvarige og seige i sin karakter.

I denne situasjonen planlegger Oslo universitetssykehus og Klinikk for psykisk helse å halvere staben ved Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser, lokalisert på Gaustad Sykehus.

Et høykvalifisert tverrfaglig tilbud, med individuelt tilpassede tilbud til de som har det vanskeligste sykdomsforløpet, de med komorbide lidelser. Tiltaket truer med å utradere poliklinikken. Det fremstår som helt uforståelig og som faglig uansvarlig fra Oslo universitetssykehus sin ledelse!

Kortvarige økonomiske disposisjoner

Nedskjæringene må forstås utelukkende på bakgrunn av kortvarige økonomiske disposisjoner ( poliklinikken som sådan har i dag god inntjening), men kles i et ferniss av faglig forsvarlighet.

Argumentet fra sykehusbyråkratene ser ut til å være at siden spesialpoliklinikken etter planen skal miste sin nåværende områdefunksjon og få en annen, vil behovet halveres, og fagstaben kan dermed kuttes fra ti til fem ansatte.

Men da tar de ikke høyde for Folkehelseinstituttets rapport om kraftig økning av spiseforstyrrelser hos de unge. I tillegg skal tre bydeler i Grorud løpet av noen år komme inn under samme ansvarsområde, det vil med sikkerhet innebære flere pasienter med spiseforstyrrelser.

I Oslo by er det en stor studentpopulasjon med unge mennesker, hvor spiseforstyrrelser har en høyere forekomst enn i andre aldersgrupper.

Krever mangfold av behandlinger

Behandling av de med spiseforstyrrelser som har det vanskeligst nødvendiggjør at mange forskjellige tilnærminger får virke sammen, i et spesialsydd tilbud til den enkelte.

Når du kutter fem av ti stillinger, så vil tilbud som kunstpsykoterapi, dans og bevegelse og yoga forsvinne. Spesialpoliklinikken vil kunne oppleve en kompetanseflukt, og realistisk sett kunne smuldre opp og stå i fare for å bli utradert.

Det må gjentas igjen og igjen, at den kliniske erfaringen i spiseforstyrrelsesfeltet tilsier at for å nå de som sliter aller mest, kreves et mangfold av tilnærminger og stor fleksibilitet. Den standardiserte behandlingen som er bra for mange, virker ikke for alle.

Det lar seg heller ikke gjøre å komme i mål på to år for alle, som det legges opp til i forslagene. Noen vil trenge lengre tid.

Et unikt tilbud

Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser er et unikt tilbud og et unikt fagmiljø i Norge. Med den planlagte beskjæringen risikerer man kompetanseflukt.

Forslagene om kutt bringer minnet om da et annet høyspesialisert fagmiljø, Psykososialt Senter for flyktninger, ble lagt ned over natten. Argumentet den gangen var at den spesialiserte kompetansen skulle fordeles ut og dermed bevares, noe som ikke viste seg å la seg gjennomføre i praksis.

Ved noen typer lidelser trengs det sterkere kompetansemiljøer som ivaretar kontinuitet i tenkningen. Skadevirkningene av den overilte nedleggelsen av Psykososialt Senter for flyktninger lever behandlere og pasienter fortsatt med i dag, flere tiår seinere.

Om Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser nå forsvinner, kan man om få år måtte begynne arbeidet på nytt med å bygge opp nødvendige spesialtilbud til de med alvorlige spiseforstyrrelser og sammensatte lidelser. Det vil bli en omstendelig og langvarig prosess, med usikkert resultat.

Ikke de som protesterer høyest

I dag er det om lag 90 pasienter som er inne i behandlingsforløpet på spesialpoliklinikken. Disse må ivaretas og få fullført sin behandling. Hvordan sikrer man dette, om de planlagte kuttene gjennomføres?

Spiseforstyrrede pasienter er ikke de pasientene som protesterer mest høylytt når behandlingstilbudet deres raseres. Skam, isolasjon og følelse av hjelpeløshet kan ofte prege deres opplevde situasjon.

La ikke dette bli ytterligere forsterket ved de beslutninger som nå skal skje ved sykehuset! Ikke bidra til at unge mennesker skal behøve å kjenne seg som små lorter i den store sammenhengen!