DEBATT
Jeg er så drittlei av å kjempe mot NAV. Det føles som en evig og maktesløs kamp, sier alenemoren fra Oslo som ikke tør å stå frem med navn og bilde, da hun er redd for at barna skal oppleve mobbing.
Foto: Gorm Kallestad / NTB .
- Skulle ønske de med skyhøye lønninger fikk kjenne på kroppen hvordan det er. Å ikke ha råd til det du trenger i butikken. Å ikke kunne glede barna med en kinotur
Jeg føler meg så uendelig liten i store Oslo. Det er så flaut og så nedverdigende å skulle våkne hver dag og ikke vite noe sikkert om fremtiden. Og pengene som skal rekke til det mest nødvendige, gjør aldri det. Jeg gråter meg i søvn, og jeg gråter meg våken. Jeg drømmer om en gang å få oppleve å kunne gå i butikken og handle alt det jeg vil av mat og husholdning. Helt bekymringsløst.
Kjære dagbok....Nei, forresten nå gidder jeg ikke den derre kjære dagbok. Her skriver jeg det jeg vil. Takk Gud for at jeg kan skrive hva faen jeg vil akkurat her. Dette er bare mitt sted, min dagbok, så her kan jeg kalle NAV et satans mareritt om ikke sannhetens mareritt, om jeg vil. Uten konsekvenser.
Faen, når skal dette ta slutt? Er det absolutt ingen ende her?
Jeg føler meg så uendelig liten i store Oslo by. Det er så flaut og så nedverdigende å skulle våkne hver dag og ikke vite noe sikkert om fremtiden. Og pengene som egentlig skal rekke til det mest nødvendige gjør aldri det. Det er alltid for lite.
Dritt lei av å kjempe mot NAV
Nå er jeg så drittlei av å kjempe mot NAV. Det føles som en evig og maktesløs kamp. Jeg kjenner at jeg er mer sliten enn noensinne. Ensomhetsfølelsen min er stor fra før, men det føles som den bare eser utover, mer og mer.
Er det sånn jeg skal ha det etter å ha jobbet og kjempet i alle år? Alenemamma er en ting. Man lærer seg uhorvelig raskt å legge seg på riktig standard. Altså den standarden man aldri har hørt om før man er der.
Den standarden som roper høyt til deg at du ikke skal ha noe til overs. At du aldri skal være med på noe gøy med barna dine. At du hele tiden skal tro på at du må spare. Spare!!! Men hvordan i alle dager skal man klare å spare av det man ikke har?
Det er takken for at du har jobbet og sliti i alle år og dessverre nå har fått helseutfordringer.
Gråter meg i søvn
Og hvor er hjelpeapparatet? Nå har jeg holdt på med NAV i snart ett år. Det har enda ikke kommet noe lurt ut av det...
Jeg er ikke velsignet med familie rundt meg, jeg har null hjelp og støtte. Jeg sliter med en enorm ensomhet. Jeg gråter meg i søvn, og jeg gråter meg våken.
Å, tenk om jeg kunne ha vært så heldig og få noen kroner ekstra disse to-tre månedene før jul. Pengene er der. Bostøtten blir litt høyere med strømstøtte... Men nei.
Da er NAV inne og justerer. Det lille ekstra justeres med trekk et annet sted. Slik at det bare blir akkurat eksistensminimum tilbake til meg. Til oss. Fy fader. Jeg blir så forbanna. Det er så innmari urettferdig. Og slitsomt.
Jobbsøking uten PC og med mobil på deling
Jeg gjør alt jeg kan og makter for å få handlet inn den maten som trengs til barna. Jeg er i en prosess hvor hverdagene mine skal brukes til jobbsøking. Helsesituasjonen tilsier at jeg må bytte yrke. Jeg gir ikke opp, men fy søren så trasig dette er.
Jeg har ingen PC. Vi har en eldre mobil som snart har sett sine siste dager. Og på toppen av alt så må jeg dele denne med min sønn. Herregud, det skal ikke være sånn her!
Jeg drømmer om at også han skal ha en egen mobil, slik hans venner har. Slik hans venner tar som en selvfølge. Jeg ønsker.... Han ønsker...
Får vi feiret jul?
Det er under tre måneder til jul...
Får jeg egentlig feiret noe jul? Får jeg gitt mine barn julegave? Får jeg gitt mina barn bursdagsgave? Får jeg ordnet vintersko? Får jeg ordnet vinterjakke? Får jeg til en tur på kino? Får jeg til å ordne med en mobil som virker?
Får jeg til noe av ting som er forventet i dette samfunnet vi lever i ? Får jeg til å sove en hel natt uten mareritt og bekymringer og tårer? Ja, det er spørsmål jeg stiller meg hver eneste dag.
Jeg er vant til å slite året rundt. Jeg er vant til å bare ha akkurat... litt for lite.. Og bare det er en evig kamp å få til.
Den vonde klumpen i magen
Jeg skulle ønske at alle de som sitter med skyhøye lønninger og velter seg rundt i luksus fikk kjenne på kroppen en gang hvordan dette er. Å ikke ha råd til alt du ønsker og trenger i butikken. Å ikke kunne glede barna med en kinotur.
Å ikke ha råd til å kjøpe en mobil. Å ikke ha råd til en enkel, simpel PC for å kunne jobbe med en god jobbsøknad.
Og for ikke å glemme... De skulle få kjenne på den jævlige vonde klumpen i magen også, de på toppen. De skulle kjenne hvordan det oppleves å måtte ta steget og kampen det er å måtte søke om sosialhjelp.
Det er så jævlig og det er så nedverdigende. Heia Norge!!! Å som jeg ønsker at de... de som bestemmer fikk kjenne på alt det.
Bare en drøm
Jeg ønsker så innmari høyt å bare få oppleve å en gang kunne gå i butikken og handle det jeg vil av mat og husholdning. Bekymringsløst.
Og ja, nå er det høstferie. Gud hvor jeg misunner litt alle de som kan gjøre noe i høstferien.
Selv drømmer jeg at jeg bare kan si til barna at i dag skal vi kose oss og gå på kino eller en kafè.... men det blir jo bare en drøm... Det også. En drøm i midten av et mareritt!
